memento mori - sommerdagene som kommer og går

Sommerdagene kommer og går og vi er midt i det nå. Midt i sommerlivet vårt.

Vant til det - men fortsatt med uendelig mange dager foran oss. Skuldrene nede, tempoet skrudd ned, vant til sommerfrokoster på kjøkkentrappa, og badeturer i all slags vær, samling i en haug på det gamle piknikteppet (den absolutt mest brukte bryllupspresangen vi fikk den gangen for fjorten år sida, med oss overalt hele sommerhalvåret, favner hele familien med to voksne, en langbeinte tenåring, en leseheste på snart tolv og en kosete niåring som må varmes opp med ullgenser og ullue og mammas ullsjal selv etter bading i 23 grader vann). Men ikke så vant at vi ikke stadig gleder oss over det. Jordbærene, nye gulrøtter, blomkål og nypoteter til alle middager, barbeint-tid, badevann, markblomstbuketter, soltørket tøy, ripsen som rødmer, markjordbær i veikanten, sommernetter med lykter og mygg og bøker og et vinglass. Ingen lekser. Nok og nok å være takknemlige for.

Vi skal gripe dagen og øyeblikket, ikke sant. Det vet vi, jo. Det skriver vi som slagord, legger ut på twitter og forteller hverandre. Øyeblikket. Nå. (Det kan være en utfordring i blant. For noen må jo faktisk støvsuge, eller rydde i kjelleren, eller vaske kjøleskapet - noe som ikke er en aktivitet som beriker øyeblikket, men tvert i mot en handling som sikter framover mot at det skal være en framtid der disse aktivitetene teller. På sikt. Mens akkurat nå kunne en jo ha vandret i en blomstereng i stedet. Liksom! Vi kan jo ikke alltid bare nyte the moment! Vi er jo voksne.)

Vi som har vært med en stund vet hvor kort selv en uendelig sommer er, som alt annet går den over, over i noe annet, noe også-bra - men ikke lenger sommeruendelig og barbeint og saktegående. For noen år sida møtte jeg - jeg, hun som bare såvidt holder ut vinteren ved å holde tankene på vår og sommer nede, hun som lengter så utrolig at det ikke går an å tenke på - så møtte jeg våren med en undertone av sorg, nettopp derfor. På grunn av forgjengeligheten. Dette jeg lengter sånn etter - og som jeg vet at bare er til låns - det går garantert over i en sensommer som møter en høst og igjen en kulde-og-mørke-tid. Våren og sommeren fører bare til vinteren, hvordan kunne jeg da møte våren med en slik glede og lykke.

Memento mori følger oss alle. Livet er til låns. Dette livet, disse menneskene, disse blomstene omkring meg og denne grønn-bugnende kjøkkenhagen - disse små glimtene som er våre liv er bare små glimt som ikke kan vare. Men akkurat denne våren og denne forsommeren fikk vi allikevel. Det gir ikke lenger sorg - det gir på ny glede. Nå er alt vi har. Uansett hva framtida bringer. Også når det skal gå over, så fikk vi sitte på trappa også denne morgenen, fikk samle gjengen med egne og andres barn rundt et frydefullt middagsbord, fikk plukket markjordbær med en niåring i pysj før frokost, vannet før regnet kom, sett at flere roser springer ut - og renset enda flere jordbær.
Akkurat nå.