tirsdag 11. januar 2011

livets store spørsmål - og politikk


Jaja, Janne Haaland Matlary. I dagens Aftenposten slår hun fast at "i livets virkelig store spørsmål har ikke politikken noe å by på".

Og det er så lett å være enig. Kjærlighet, liv og død, sorg og savn, valg av livsledsager, valg av livsgrunnlag og overbevisning, omsorgen og kjærligheten for egne barn - alt dette er jo vårt eget indre identitetsfunderte valg, - er det ikke?

Jo. Det er det.

Men vi lever ikke alene.
Med våre selvkonstruerte liv og identiteter, vår kjærlighet og vår sorg - og alt det andre - så lever vi i et samfunn. Og da må en klare å tenke to tanker på en gang. Retten til å mene, velge, forme sitt eget liv. Og det felles samfunnsansvaret vi har for å bygge et samfunn der vi tar ansvar for fellesskapet, for å verne de svake, for å stå opp for idealene.

Hva som er privat og hva som er offentlig er et historisk, variabelt spørsmål. Dermed er denne grensen faktisk i seg selv et politisk spørsmål.

Hvor går grensen mellom hva som angår den enkelte og hva som angår samfunnet? En gang - og det er ikke så lenge siden - var det å slå sine egne barn et eget valg som foreldre kunne foreta. Incest var nok regnet som galt, men ble fortiet og falt dermed også utenfor det offentlige, fellesansvaret. I dag har vi tatt et oppgjør med dette - mishandling av barn angår fellesskapet. Det er et politisk valg å flytte denne grensen.
En annen grense mellom privatliv og fellesskapsanliggende: Inntil langt inn på 1970-tallet var det en offentlig sak - en forbudt sak - om to mennesker av samme kjønn inngikk et kjærlighetsbasert samboerforhold. En sovende lov, en grense som ble politisert og endret. Homofilt samboerskap gikk over fra å være et forbudt fenomen, til et privat, selvvalgt fenomen. Men denne endringen av grensedragning er i seg selv politisk.

Det ser så enkelt og rimelig ut å erklære at livets store spørsmål er uavhengige av politikk. Men så enkelt er det ikke. Vi har våre overbevisninger og våre egne valg. Men beskyttelsen av vår rett til dette - gjennom ytringsfrihet, religionsfrihet, organisasjonsfrihet, rett til å protestere og så videre - er politisk innstiftede ordninger. Og beskyttelsen av de svake mot konsekvensene av våre frie valg, våre rettigheter, vår egenråderett i "livets store spørsmål" - det er også politisk og fellesskapsrelevant.


2 kommentarer:

  1. Veldig bra poenger! Vi har så lett for å betrakte de store hendelsene - liv, død, kjærligheten - som private og personlige, da i motsetning til det offentlige og overordnet samfunnsmessige. Men det du viser her, bl.a. ved historisk perspektiv, er at grensene mellom disse dimensjonene er flytende og skiftende. Rammene rundt våre personlige liv kan virke stabile og nesten selvsagte, men de er egentlig skiftende bare perspektivet er langt nok. Og de fleste av dem er menneskeskapte. Og dermed politiske. Takk for interessant innlegg!

    SvarSlett
  2. Hei, Historikeren! Dette er grunnen til at jeg har studert og skrevet og forsket på historie. Det foranderlige, menneskeskapte, og dermed fortsatt formbare og politiske ved menneskelivet. Spennende å forstå, skrive om - og kanskje få andre til å forstå og bli bevisst på. Hvordan går det??

    SvarSlett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)