fredag 22. november 2013

Fredagstanker: Foreldre til spesielle barn



Jeg tror det er noen år siden sist. Men i går var mannen og jeg på teater - alene - og det var ikke Hakkebakkeskogen. Vi så Stort og stygt av Olaug Nilsen på Det Norske Teateret. Og lo og gråt. Og gråt litt mer etterpå. Og det var fint med en voksenkveld i byen med kjæresten min.

Vi møter to par som er naboer i samme bygård, Maria og Sverre med barnet Arve på nesten tre år og med et nytt barn på vei, og høygravide Silje og Ole som venter sitt første barn. Silje har lest alt, forberedt alt, kan barneoppdragelsesteori utenat og hun har strøket babystrømpebuksene. Og hun reagerer på måten naboparet håndterer sitt skrikende lille barn. Maria og Sverre er slitne og bekymrede. Barnet Arve er lite tilgjengelig, det er ingen øyekontakt, knapt noe språk, det er repetitive bevegelser, sære vaner, selvskading og slåing av andre. Men helsestasjonen sier at "alt er normalt".

Stykket har gått lenge og jeg har lenge ønsket å se det. På en måte handler det om å være forelder til spesielle barn, barn som en som forelder med en gryende uro i magen og stadig høyere skuldre må se at er ikke helt som alle andre. Så er de vel spesielle da. Kanskje med en diagnose en gang der i framtida. Men her og nå og for alltid ditt barn som trenger deg 24 timer i døgnet, uansett hva som en gang ville vært dine tanker og ønsker om livet ditt. Du kan ikke sove når barnet gråter og slår seg selv natta igjennom. Du kan ikke ta en kaffekopp med en skravlete venninne, du må alltid være dette barnet.

Ja - på den ene siden handler det om dette. Dette som noen kan kjenne seg sterkt igjen i - og som kanskje andre kan tenke at jaja, det er heldigvis ikke oss.

Men på den annen side handler om det om å bli foreldre - i det hele tatt. Siljes overkontrollerte og bedrevitende tilnærming og lite fleksibilitet overfor det uventede eller det som ikke stemmer overens med bøkene og nettinformasjonen - ja, den kaller både latter og gjenkjennelse. Det er en frigjørende latter, fordi vi jo samtidig ser den uendelige sårbarheten i å tilstrebe en så stor grad av kontroll over dette, livet, det nye livet, familielivet, fødselen, kroppen - og barnet - den nye som kommer og som du ikke kontrollerer, uansett hvor mange bøker du har lest og hvor pent du har brettet strømpebuksene på forhånd.Vi vet det jo, vi sitter der i publikum, et svært voksent og kvinnedominert publikum (kjære vene - ta med mennene deres!) - vi er sikkert foreldre de fleste av oss. Vi vet jo at Silje balanserer på ei tynn tynn line. At hun kommer til å falle. At ingen kan forbli oppe på den lina. (Heldigvis har hun da Ole, som både er raus nok til å si "Da er vi ferdig med det" når hun omsider ber om unnskylding for både det ene og det andre - men som også smeller til og forteller henne hvor sneversynt hun også er. Og så er han der, uansett. Fin fyr.). Og når Silje tredje natta etter fødselen vakler inn på et vaktrom på sykehuset og sier at "jeg har ikke sovet på tre timer..." - så ryster vi, erfarne publikumsmammaer og -pappaer, på hodet. Hva trodde du, da, Silje! Tre timer! Hva med noen år?

Denne sårbarheten for oss alle. Barnet som ikke er slik bøkene sier eller slik drømmene våre var. Barnet som er seg selv. Alle barn er spesielle.Og vi foreldre har dette helt spesielle ansvaret for dem, uansett hvordan de er. Vi skal  forstå dem, kjempe for dem, bære dem og bære dem. Fordi de er våre.

Og der står gravide Maria, og ser på nesten-treåringen- som utfører merkelige ritualer med knekkebrød og pålegg, om igjen og omigjen. Helt utilgjengelig. Uten blikk og respons. Mens radioen bringer debatt om tidlig ultralyd og kvinners valg. Rett til å velge. Rett til å vite.
Og det er en egen debatt. Men stykket viser oss jo denne sårbarheten - at til tross for kontroll og forberedelse og googling og kunnskap, så møter vi det usikre, det avvikende, det ukontrollerbare - det vi ikke kunne forutse og det vi ikke kunne velge (og aldri ville valgt) - alle sammen. Og det er vårt barn. Uansett.

Stykkets tittel kommer av Halldis Moren Vesaas sitt dikt om byttingen. Ut fra gammel folketro var de "umulige ungene" byttinger, forbyttet med det egentlige gode barnet. Oppskrifta på å få tilbake det egentlige barnet ditt, det gode (det du ønsket deg!) var å slå og plage det vanskelige barnet, til det blir byttet tilbake igjen.
Men det gjør jo ikke foreldre. Vi kjemper for de vanlig-spesielle barna våre alle sammen. Og elsker dem. Og lever dette livet som vi fikk.


Voggesang for ein bytting

Halldis Moren Vesaas


Bysse bysse stort stygt barn.
Troll blir du kalla med rette.
Digraste gryta må hengast i jarn
om du skal få din mette.
Vogga du ligg i er snart for trang,
du kavar og skrik og vil opp i mitt fang.
Tung er du, tung – og natta blir lang
for den som må bysse ein bytting.



Du er ikkje barnet mitt,
men eitt som er på meg tvinga.
Mitt barn var lite og vakkert og blidt,
og vermde så mjukt mot bringa.
Alle som ser deg, gir meg det råd
at eg burde plage deg, lugge og slå,
så vart du vel henta, så kunne eg få
tilbake det barnet eg miste.



Bysse bytting stor og stygg
-sjå ikkje såleis på meg.
Eg skal ikkje slå deg, ver du trygg,
og ingen skal ta deg frå meg.
Den andre er kvarmanns gull der han er,
men du, du er hata av alle her,
så trengst det da visst at eg har deg kjær.
- No trur eg du endeleg sovnar…





5 kommentarer:

  1. Tusen takk! Du satte her ord på de tankene jeg selv satt med, da jeg så stykket for en god stund siden. Tårene renner på nytt, for å si det slik;) gode fredagstanker fra deg! Ønsker deg og dine en fin helg!

    SvarSlett
  2. Nå fikk jeg veldig lyst å se det stykket. Samtidig som jeg kjenner på sinne over at ,fortsatt, er spesielle barn uønsket av mange :(

    SvarSlett
  3. Håper det går en stund til, for det fikk jeg veldig lyst til å se! God helg til deg, Guro!

    SvarSlett
  4. Jeg er overveldet, av mange, ulike følelser. Takk for et vakkert innlegg, og takk for at du introduserte meg for diktet (tro hvorfor jeg aldri har lest dette?). Det var sårt og vondt og vanskelig, men fortsatt så veldig, veldig viktig.

    SvarSlett
  5. Åh, sitter med en stor klump i halsen! Vakkert og tankevekkende innlegg! Og rørende dikt.

    SvarSlett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)