utpust - innpust

Høstasters fra hagen og loppemarkedsduk. Stoler fra farmor, det gamle bordet med ileggsplatene er fra mormor. Gardiner sydd i høst. (Det andre stuevinduet skal også få en vakker dag...)

Her er det godt å være. Her tegner vi, spiller spill, legger puslespill og her spiser vi i helgene og når vi er mange...

Jeg skulle ønske livet var så enkelt. At det holdt, at det ikke trengtes mer -at det bare var å komme hjem og samles, ved ovnen, rundt bordet, lage sunn mat og stoppe noen ullsokker - at ikke var så mange svinger å henge med i der ute, at ikke alt skulle være så shiny og fint og flott alltid, at ungene mine vokste opp i en enklere verden. At det ikke var så mye å kjøpe overalt, at det ikke var så mange balanseganger en skulle mestre. Så mye bråk. Så mange distraksjoner - så mye press. At det var enklere.

Dream on....

takknemlighet

Det er mye å være takknemlig for

- regnværet i dag tidlig snudde til solskinn

- varmegrader og lenge til snø ennå, ser det ut til

- jeg har lekt gjemsel i skogen med ungene mine i dag

- at jeg har skjønt humoren i at påstanden om at en kan sove en time lenger når en stiller om klokka til vintertid (det betyr jo bare at når ungene spretter opp kvart på sju søndag morgen - så kan en juble begeistret at klokka er kvart på seks - egentlig)

- jeg har en ungeflokk som aldri kjeder seg. De virkelig leker og leker og leker (og krangler) og leker mer. For en helg!

- en hel helg med de små - med masse matlaging, masse leking, løvraking og skogstur og tre apekatter i klatrestativet og kveldskos og popkorn og mer lek og til og med litt felles lage-tid og litt egen sytid!

- vi har masse skinnende røde epler fra hagen fortsatt - som vi kan bake verdens beste eplekaker av

- hvor godt det er å fyre i ovnen når en kommer inn fra turen

- og hvor godt det er å være alle fem igjen rundt middagsbordet igjen, når pappakjæresten endelig kommer hjem fra reise en søndag kveld...

Halloween-verksted

En gang i tida var jeg skeptisk til Halloween. Hva slags mas var nå dette, da?! Særlig da det var tre bittesmå som skulle legges og ammes og jeg vet-ikke-hva omtrent på denne tida da de store skumle barna var ute og ringte på og bråkte og mente at jeg skulle gi dem godteri! Hjelpe meg!! Så jeg har en forståelse for Halloween-skeptikerne, langt baki der. Men her i huset er den fasen over for mange år siden. Og du som er skeptisk og benytter sjansen til å rynke på nesa siste oktober hvert år – her er to små argumenter til deg

- For det første – tenk at du er barn og det finnes en mulighet for en bitteliten hverdagsfestelighet i den nest-mørkeste tida på året – da en kan både kle seg ut – gå ute i mørket – og få godterier! Hvem under femten år kan være mot en så fantastisk idè? (Og har du virkelig hjerte til å surmule over denne begeistringen…?)

- Og for det andre – ad motstand mot “amerikanske påfunn” – kjære vene, voksne menneske – se nå på ditt eget voksenliv og hva du velger å plukke herfra og derfra i verden for din fornøyelse og forlystelse – hva er den prinsipielle forskjellen, egentlig??

Live and let live – det er da ikke verdens undergang om ungene morer seg med å gå ute med lyktene sine – godt passet på – i en mørk høstkveld.

Og ad kommersen – det er faktisk slik at verken Halloween eller jul eller barnebursdager eller noe annet trenger å komme i mengdevis i poser fra Nille – eller lignende. En trenger ikke kjøpe fest og moro.

En trenger ikke følge kjøpe-strømmen, fordi om en senker skuldrene og ikke går mot strømmen på trass… En kan gjøre ting på sin egen måte.

For eksempel kan Halloween være anledningen til litt klipp og lim og søm og moro. Gjøre og lage ting selv – hvis en har lyst. Det har vi kost oss med i dag. Rett og slett hatt "Halloween-verksted" - rett før juleverkstedtida tar til...

(Eller en kan bare grave noe ut av skapene som kan omskapes til et kostyme, husk at det er mørkt, det skal ikke mye til!). Med min lengsel etter sy-tid så har det blitt fine Halloween-kapper til alle tre barna de siste dagene – og en heksekjole som straks er ferdig.

Og så har ungene selv laget godte-vesker, her skal det samles godter med stil.

Og ja – vi har gresskar også. Det går bra. Verden går ikke under av at vi begeistres over et utskjært gresskar med lys i. Det går nok bra.

Jeg bor i Legoland

Hurra for Lego! Det er en helt uendelig fantastisk lekeverden. Dette huset er til tider (det meste av tida) et legoland. Duplokurvene står i stua, de vokser vi visst aldri fra, der bygges det hager og bondegårder, og lekeplasser og tivoli ved siden av de to pent møblerte dokkehusene som står der. Et helt bord i kjellerstua er avsatt til smålegobygging, byggverk som skal bevares for evigheten fyller opp. Storebror har et to meter langt arbeidsbord på rommet sitt. Ikke til lekser, de gjør vi på kjøkkenet. Det er fylt av legoprosjekter. I tillegg har han tilsvarende mange meter med hylleplass til sine kunstverk. Nye oppfinnelser daglig. Lillebror følger etter med tekniske oppfinnelser. Jenta i huset bygger "verdener", eller vil overraske Lillebror med et nybygget sjørøverskip.

Fantasi, kreativitet, konstruksjonsevner, uendelig rollespill-lek. Lego er så bra!

I dag er Lillebror hjemme, trengte en dag hjemme fra skogen. Tusler i tøfler, hører på "Tordivelen flyr i skumringen" på lydbok (verdens beste hørespill for store og små! Ideelt på lange bilturer og på gråværsdager) - og bygger og bygger lego. Jeg kan jobbe litt på pc-en, og så sy litt etterpå. Fyre i ovnen i gråværet. Og så blir det helg.

skjerme barna?

Vi ønsker alle det gode for våre barn. Vi vil at de skal ha gode dager, gode drømmer og en trygg framtid. Vi ønsker å trygge en god og stabil barndom som kan gi dem et godt utgangspunkt for å møte utfordringer seinere i livet.

Men kan vi - og skal vi - skjerme dem mot det som ikke er godt i verden?

Dette er et spørsmål uten klare og enkle svar. Det er en debatt der en bør være klok og trå varlig. Men det er en debatt en må tørre å ta. Ikke bare se forbi problemstillingen. For dette har vi ansvar for - vi voksne.

Denne sommeren ga oss alle en stor oppgave - med hvordan vi alle skulle overhodet klare å tenke om og leve med 22. juli. Og dermed også hvordan vi skulle hjelpe barna våre i møte med dette - utenkelige, skrekkelige, uutholdelige som skjedde.

For det skjedde. Det var sant. Det går ikke an å hoppe over, legge i en skuff - skyve vekk. Vi må håndtere det onde og det skrekkelige. På samme måte som vi må finne en måte å tenke om og leve med at vi lever i en verden der overgrep skjer, der det er krig, sult og nød.

Jeg ønsker jo ikke at mine barn skal leve i en verden der det skjer overgrep og grusomheter, der andre barn sulter og lider nød. Men de lever i denne verden. Jeg må hjelpe dem med å leve her.

Og våre barn - på dette lille hjørnet i verden - er av de som er mest beskyttet, mest priviligert - i hele verden. De kunne jo i teorien skjermes her. Leve et barneliv der det verste som kan skje er å bli nektet mer datatid eller ikke få ketchup på middagen...

Mange, mange andre barn i resten av verden - men også blant oss her - har ikke dette privilegiet. De kan ikke skjermes. Det valget finnes ikke. De lever midt i overgrepene, krigen, sulten, flukten, tapet, frykten og sorgen.

Jeg mener jeg gjør en urett mot mine barn dersom jeg bidrar til at de skal leve i en boble der verden framstår bare god og enkel, og der de ikke gis mulighet til å forstå hvor priviligerte de er. Mine barn, med sitt trygge varme hus og hjemmestrikkede gensere og varme vinterstøvler og hyllene fulle av bøker og gratis helsestell og skole til alle - de skal vokse opp i en verden der de ut fra sitt priviligerte utgangspunkt har et spesielt ansvar. Et ansvar for å bidra til å gjøre verden bedre. Ikke bare skjerme sine egne privilegier.

Men de skal ikke møte verden og grusomhetene alene.

Tilpasset til alder og barnets evner og personlighet må vi være med dem skritt for skritt her i livet og så bør vi:

- sile, filtrere, velge ut. Det er stor forskjell på en treåring og en tiåring. Det er fortsatt mye jeg ikke "frivillig" introduserer tiåringen for. Det er ikke alt en skal høre om. Det er ikke alle detaljer en skal kjenne. Jeg har barn som er for unge til å ha kjent noen eller identifisere seg direkte med ungdommene på Utøya. Vi har gjort omtalen av det som skjedde enkel. Jeg håper det er lenge til de eventuelt tar inn over seg det mareritt-skrekk-helvetet ungdommene på flukt gikk gjennom. Men de vet hva ABB heter, og de vet at han skjøt mange og de vet at han er i fengsel.Og ikke minst - det er mange bilder jeg ikke ønsker at mine barn skal se. Jeg vil være med dem - ikke overlate til nyhetsmedia å introdusere alt ufiltrert og ufortolket.

- tolke, sette inn i en sammenheng, forklare, forenkle, - gjøre det mulig både å forstå og å leve med. Barn trenger forklaringer på sitt nivå. Men de trenger også å få enkelthendelser løftet opp og inn i en meningsfull sammenheng. Vi trenger alle å tenke over hva demokrati egentlig betyr - det er godt og meningsfullt å reflektere rundt dette ut fra terrorangrepet 22. juli, eller situasjonen i Libya. Vi trenger å forstå -og vi trenger å ha en visjon framover.

- gi håp, gi muligheter, gi en framtid. Vi trenger alle et perspektiv framover, vi trenger å løfte blikket så vi ikke knekkes av det onde. Hva kan vi gjøre - og hva gjør vi. Vi går med bøsser og samler inn til minerydding. Vi selger saft og perlekjeder i porten og samler inn til Redd Barna. Vi ser at voksne organiserer nødhjelp etter jordskjelv. Når det verste skjer så sier vi til hverandre at når noen gjør noe så skrekkelig, så må vi andre vise at vi står for det gode - vi må komme med lys og blomster og synge sanger om å gå inn i vår tid.

Det er ungene våre som skal gå videre - inn i sin tid.

Tiårsgenser

Det er godt med noen innspurter og frister. Det er så mange prosjekter - så mange strikkepinner i sving, så mange bunker med stoff, så mange ideer - men så er det jo litt fint å få noe ferdig også da!

I sommer satt jeg en natt da vi alle var våkne og skalv for det som skjedde - og fullførte en heklevest til en julibursdagsjente.

Denne gangen var det heldigvis en fredelig lørdagskveld uten skremmende nyheter - men med festing av løse tråder og strikking av halskant - bursdagsgenser til høstbarnet.

kriminalmysterium-rollespill

Til inspirasjon....

....Det var en mørk og skummel natt...

Neida. Men det var en mørk høstkveld, det var bål og lykter og pølsepinner og høstregn og marshmallows i trærne. Det var tiårsdag - og tiårsdager er viktige! Og vi vil finne på noe gøy.

Vi finner alltid på noe gøy - og det morsomme med bursdagene er jo at barna blir eldre og eldre (gjestene også) - så en kan finne på mer og mer finurlige leker, mysterier, rebuser og andre oppgaver etterhvert.

Her er en idè som funket supert for vår bursdagsgjeng. Et kriminalmysterium-rollespill:

I den lille bygda Salopp i utkanten av hovedstaden bor det mange merkelige og vanlige mennesker. Her er det skole, et lite bakeri, bokhandel, bilverksted og et bibliotek. Nesten alle i Salopp er veldig glad i biblioteket sitt – fordi det alltid er noe spennende å lese der.

Bygda har også en egen avis, Salopp-posten. Den drives av journalist-redaktør Jenssen, som er veldig ivrig på å lage spennende oppslag fra Salopp. Og nå har hun fått fatt i et virkelig scoop! Dette er litt av en sak:

Mystisk tyveri på biblioteket!

Salopp-posten kan i dag melde om at det har skjedd et mystisk og alvorlig tyveri på vårt eget bibliotek. Alle Harry Potter-bøkene er borte fra biblioteket. Alle registre er sjekket, og ingen av de savnede bøkene er lånt ut. Noen må ha stjålet dem!

Salopp-posten har snakket med to Harry Potter-fans utenfor biblioteket, Tim og Telle:

- Hva synes dere om at alle Harry Potter bøkene er forsvunnet?

- Vi er skikkelig bekymra nå! Hvordan skal vi få lest hele serien nå når alle bøkene er borte?

- Ja, ha har dere tenkt å gjøre, unger?

- Vi har tenkt å finne bøkene, vi har ikke tenkt å gi oss. Vi skal verken sove eller gjøre lekser før vi har funnet ut hvem som har tatt Harry Potter-bøkene!

Dette blir spennende! Salopp-posten følger saken videre. Kjøp avisa i morgen!

(Stor latter når Tim og Telle blir sitert på leksenekt, tenk å ikke gjøre lekser, da!!)

Dette var introduksjonen - så var det rollene:

Roller:

Skriver Jenssen.Journalist og redaktør i lokalavisa Salopp-posten. Svært opptatt av mystiske og spennende ting. Hun vil gjerne at det skal skje mer spennende i Salopp slik at det blir mer å skrive om. Da får de også solgt flere aviser. Derfor vil hun gjerne at det skal ta lang tid å oppklare dette mysteriet med de forsvunnene bøkene. Hemmelighet: Hun vet egentlig ikke hva Harry Potterbøkene handler om, og nå kan hun jo ikke låne dem for å finne det ut. Hun vil ikke at noen skal forstå at hun ikke vet hva de handler om.

Tim. En ivrig detektivgutt og Telles bror. Hemmelighet: Familien hans har ikke råd til å kjøpe bøker, så han er helt avhengig av å låne bøker på biblioteket. Han lurer på om han kan få seg en liten jobb hos Bille Volvo.

Telle. En ivrig detektivjente og Tims søster. Hemmelighet: Hun vil gjerne skrive en bok selv. Den skal handle om mysterier.

Bille Volvo.Driver bilverkstedet i Salopp. Er superflink til å reparere biler og er alltid veldig snill og hjelpsom mot barna. Hemmelighet: Er litt forelska i Roseanna Bollesen. Han vil gjerne fortelle dette til henne. I tillegg er han veldig glad i kaker...

Laura Lur. Driver bokhandelen i Salopp. Hun er også veldig glad i å gå på bakeriet og spise kaker og snakke med Roseanna. Laura Lurs hemmelighet er: Hun gir bort bøker fra bokhandelen gratis til fattige barn. Hun lurer nok på om Tim og Telle, de to barna, har noen bøker, eller om hun burde gi dem noen...

Magne Book. Bibliotekaren. Han har jobbet på biblioteket i 30 år. Han sier til alle at han er veldig bekymret for tyveriet på biblioteket og vil organisere en rundspørring og andre undersøkelser for å finne tyven. Magne Books hemmelighet er: Det er han selv som har tatt bøkene. Han synes de er så fine at han vil ha dem helt for seg selv og ikke låne dem ut.

Lars Læringsen. Skolelæreren i Salopp. Han har mange bøker på skolen. Han er veldig opptatt av at barn må lese, men han pleier å si at Harry Potter er for skummelt for dagens barn. Hemmelighet: Han vil gjerne skrive en bok selv, som skal bli enda mer spennende enn Harry Potterbøkene. Han vil gjerne få Skriver Jenssen til å skrive om dette i avisa, så han lurer på om han skal fortelle henne om hemmeligheten sin.

Roseanna Bollesen. Driver bakeriet i Salopp. Er egentlig ikke så glad i å bake, vil heller være kunstner og forfatter og har lyst til å lære seg å kjøre motorsykkel. Hun vil derfor bli kjent med den fremmede. Hemmelighet: Er litt forelska i Bille Volvo og lurer på om hun skal fortelle det til ham.

Gjest Fremmedsen. En mystisk fremmed som har kommet med motorsykkel og har satt opp teltet sitt på lekeplassen i Salopp. Ingen har sett ham før. Hemmelighet: Han er den ukjente onkelen til de to barna Tim og Telle, og vil bli kjent med dem og ta dem med på en motorsykkeltur. Men han må først finne ut hvem Tim og Telle er.

Ungene ble introdusert for historien. Avisutklippet ble hengt opp. En og en fikk sin rolle. De som ville kledde seg litt ut. Og så var vi i gang.

Dette var nok en ny sjanger for mange - men de tok utfordringen på strak arm og spilte rollespill så det sto etter. Den fremmede valgte å være svært skummel bak sofaen - så mange trodde nok det var ham som var skurken. Den "ekte skurken" spilte rollen sin så godt at ingen mistenkte ham. Bursdagsbarnets småsøsken svermet rundt i rollene som de småforelskede Roseanna og Bille. Og da alt var oppklart så ville alle gjerne ha et mysterium til! Så neste gang lager jeg flere....

Ti år

Det er ti år siden jeg ble mamma. Egentlig -som vi som har fått oppleve det, vet - enda lenger. En er mamma hele veien, for den lille som vokser i magen også. Fra første spire. Den som bærer og passer på. Den en venter på. Førstemann - fantastiske Storebror. Og senere kom det jo flere små. Men det var med ham jeg ble Mamma.

Og så skal det jo feires. Første runde år. Ganske stor.

Gode venner - gutter og jenter - var invitert fredag kveld. De fikk beskjed om å komme i varme klær. Høstregn og fem grader stoppet ikke oss. Med presenningtak, mange lykter og stearinlys, vedkubber i grillen, pølsepinner og varm saft, og fengende musikk koste alle seg. Det ble annerledes og koselig.

I epletrærne hang små poser med marshmallows, ungene fikk hodelykter og klatret på jakt etter søtsaker til mer grilling.

Så lekte vi "20 spørsmål" rundt bordet i lykteskinnet. Gamle spørreleker slår an...

Inne fikk vi varmen i oss ved ovnen - og det var egenkomponert krimgåte med rollespill ("kan vi gjøre det igjen!") - og mer "20 spørsmål" - før bursdagskakekos. En flott og hyggelig barneflokk som koste seg. Og en salig fornøyd bursdagsgutt.

Vi er ikke med i konkurransen om den kuleste lekeland-bursdagen. Vi følger ikke noe standardopplegg. Vi feirer barna her hjemme. Bursdag er personlig og det er godt å lage en personlig og koselig feiring for barnet sitt. Det går an. Spørrelek og rollespill er fantastisk gøy. Grilling er koselig. Vi hadde det så fint - og gutten vår var så glad.

Og i går på selve dagen - var det familiefeiring og langbord - inne denne gangen. Tale og sang og bordkort og masse god mat og en stor dag for en stor gutt!

Vi er så takknemlige for ham! Vår første. Han som lærte oss å være foreldre.

den andre dama

Skrivedamen har skrevet dag og natt i det siste. Veiledet. Forelest. Skrevet egne greier. Og fått det til å gå rundt. Men nå skal det være noen velsignede dager da det skal være bakedama, og fikse-lage-ordne-pynte-dama som fyker rundt her. Og eventyr-skrivedama - med hemmelige mysterier på gang.... Det skal bli godt.

Og snart er det tiårsfeiringer her i huset!

en igjen!

En enslig rose der ute. Den har det vel fint blant alt det fargerike løvet!

yrkesveiledning

- Hva har du lyst til å jobbe med, Mamma?

(Du husker at jeg har en jobb jeg også, unge mann - selv om jeg er her hjemme og steller og stiller opp for store og små døgnet rundt - det er noe som heter "jobb" i mitt liv også... )

- Joda - men hva har du lyst til?

(og så lufter jeg alle mine tanker for snart-tiåringen om skriving og selvstendighet og mer "laging", og manglende kunstnerisk eller husflidsorientert utdanning, hva skal man vel med en teoretisk doktorgrad, liksom... osv osv...)

Og så kommer konklusjonen:

- Jeg synes du skal bli baker, jeg.

Og det er jo i hvertfall et kompliment!

skrive-lagedames ambivalens

Jeg er en skrivedame og en lagedame og en hjemmemamma uten fast jobb. Jeg er en frilansskribent og frilansakademiker og høster inn noen småoppdrag her og der som fyller de få timene som huset er tomt for småtroll -( sånn innimellom hovedhobbyen min som visstnok er å fylle og tømme vaskemaskinen og tørkestativet....). Daglig drift av heimen krever sitt, tilstedeværelse for små og store i grenda kan en ikke utsette, - når noen trenger en prat så er det der og da...

- og noen ganger topper ekstraoppdragene seg på samme tid, sånn er frilanslivet - en kan jo ikke si nei heller... Og lage-dame-tida krymper og blir skjøvet nederst på lista - hver dag. Hrmpf.

Ikke helt slik jeg ønsker det. Men skrivedama må levere i tide, pc-en forplikter - det går kveldstimer og helgetimer med for å få det til, ungene og huset må ha sitt - og symaskina hviler i fred - dag etter dag. Noen strikkemasker får jeg tatt, det drar jeg med meg rundt - men de større prosjektene - de som krever at jeg har timer og kvadratmetre til mitt - skulle det ikke være plass for det også i en frilansvirksomhet?

Det må jeg klare! Finne løsninger. Finne min tid! Utfordring til meg selv herved erklært! (Og det er jo jul "snart" - det er klart lage-frekvensen må betydelig opp!)

Hilsen ellers fornøyd skrivedame foran pc-en med fredelige barn omkring, varm kaffe like ved og solskinn som venter ute om en liten stund....

God søndag til deg.

loppemarkedslørdag

Hurra - loppemarkedslørdag igjen! Tid for å fylle opp noen poser med gode gamle bøker for de små lesehestene og noe staselig plastikkjuggel fra lekeavdelingen, kanskje noe fint stoff eller noen gode putetrekk.... eller barnetøy eller en fin kopp... Noen skistaver til en skigutt på snart ti, trenger vi også.

I hvertfall blir det skravling med kjente i nabolaget og en hyggelig lørdagstur!

Hva skal du i dag?

frilans i farta - ta sjansen på de store ordene

Jeg er en frilansakademiker og frilansskribent. Det er en variert tilværelse, mange småoppdrag som myldrer rundt i hverdagslivet og blander seg med stell av syke barn, dagliglivets rutiner, mottaksservice for små skolebarn med så mange slags opplevelser og erfaringer fra dagens dag, små og store støtteoppdrag i nabolaget og så bortetter....

Og så må en liksom gripe de sjansene som byr seg, si "ja" når et tilbud dukker opp. For eksempel å ta over en firetimers forelesning for masterstudenter sånn på et par dagers varsel, selv om en har hundre andre jern i ilden. Så da skrives det og leses det - sånn underveis i livet disse dagene. Fire timer ferdig forelesning er ganske mye!

Det er jo gøy. Og krevende. Jeg blir tent og glad over sjansen til å få si noe - kanskje noe viktig. Gi faglig innsikt. Gi verdifulle overblikk. Gi metodisk bevissthet. Og tenk - kanskje til og med et viktig budskap midt i mylderet - til en student underveis - om hvordan en i det hele tatt kan og bør forholde seg til dette med å erobre og besitte kunnskap og kompetanse her i denne krevende, mangfoldige, kunnskapsfokuserte, nyliberalistiske og skjevfordelte verden. Littegrann. Et budskap å tenke over - ikke bare et skritt på veien til å stå til eksamen.

lukten av kulde!

- Vet du hva jeg har lengtet etter, Mamma?! Hele sommeren og hele våren og hele høsten!

- Nei....?

- Dette! Lukten av kulde!

Fantastisk åpning av dagen.

Varmt kledd i tynn og tykk ull under overtrekksklærne, den fargerike favorittstrikkelua og ullvotter. Sparkesykkel og barnehagesekk. Ingen sure miner over dagens kuldegrader.

La meg lære av hans entusiasme, her jeg pakker meg inn i sjal og pulsvanter!

frykten

Osloskolene er evakuert i dag, pga risikable brannslukningsapparater. Det er godt at apparatene sjekkes og sikres. Vel og bra og sikkert nødvendig å sende alle barna hjem.

Og så skal barna tilbake igjen. I morgen eller etter helga, når den enkelte skole er sikret. Da er det slik at disse barna bor i en by og i et land der det var en svært skummel og ødeleggende eksplosjon i sommer, i tillegg til flere grusomheter som vi alle kjenner til. De skolebarna som er blitt sendt hjem i dag har med seg en erfaring fra i sommer om hvor forferdelig en "eksplosjon" kan være. De har sett bilder eller selv opplevd de store ødeleggelsene i Regjeringskvartalet, bare noen meter eller kilometer fra skolen sin.

Dette har de med seg når de i all hast blir sendt ut og hjem, begrunnet med "eksplosjonsfare".

Mine to skolebarn er kloke, oppegående barn, en av dem med en helt usedvanlig teknisk interesse og innsikt. De får nok med seg det meste av det som blir formidlet til dem. Begge kom hjem redde og eller gråtende i dag, redd for at skolen skal eksplodere, redd for at noen allerede har blitt skadet. Historien hadde allerede vokst for dem ut av proporsjoner, langt ut over det den burde.

Så snakker vi og realitetsorienterer og trøster og bærer. Skolen kommer til å stå der helt fint og kor-permen i garderoben (som det ikke var lov å hente!) - klarer seg helt fint.

Men det sitter i hos dem - jeg ser det - og det er ikke rart.

Så det må de som tar i mot alle disse Oslo-elevene igjen i morgen eller mandag også huske.

godt sagt i grunnen

"Godta mylderet" - skrev jeg engang i en bloggtekst i fjor høst. Det var igrunnen godt sagt. Det gir den beste flyten. De dagene jeg lever i dette - godtar mylderet - ikke stritter i mot - ikke lar frustrasjonen over egne planer få prege stemninga. Det er så mye som går og går bra - når en bare går inn i det - lever med det - senker skuldrene og "godtar mylderet". Lever en sammen med mange, og kjenner enda flere som skal ut og inn av huset og livet i ett sett - da myldrer det, da skjer så mangt, det kan og bør nytes. Det går rundt allikevel.

"Helt ryddig får vi det aldri" - har jeg visst også skrevet en gang eller flere. Også veldig godt sagt. Henger nøye sammen med å godta mylderet. Her merkes det at det lever en gjeng med mye på gang. Noen av oss rydder rimelig mye... faktisk, og så myldrer det jo fram igjen - benkeflater og bord og gulv er til for å brukes og fylles med liv, gang på gang. Vi skal jo ikke bare oppbevare livet i pene Ikea-bokser oppover i hyllene - vi skal jo leve det.

Dra lasset sammen er et budskap jeg også har blogget om titt og stadig. "Familiedugnad" er for eksempel et godt begrep. Det gir mye harmoni i heimen når det er et godtatt premiss at vi alle må bidra. At det slett ikke er en slags implisitt aldersgrense mellom store og små som gjør at "små" ikke kan hente, ordne, rydde, fikse - for eksempel. Jeg synes ungene alltid roer seg mer, senker egne skuldre mer - når de er med og ordner det som skal til, i stedet for at de får "jobben" med å mase...

Dagen i dag starte med magesyk Lillebror med mye behov for hjelp, en pappakjæreste som hadde reist avgårde for lenge siden, en tredjeklassing som skulle på skogtur og plutselig hadde mange nye planer om hva som burde være med i sekken, og en femteklassing som ikke hadde noen planer overhodet om å stå opp. Og klokka var sju og mor var trøtt og har tatt på seg for mye jobb akkurat nå... Litt mye mylder og rot på en gang, kanskje. Men så ser vi hverandre, ser at vi er trøtte og har mye som må ordnes på kort tid - men dette skal vi klare, mor får stelle minsten, de store tar ansvar og lager frokost, turutstyr og matpakker og alt ordner vi også på skift - det blir ro og samarbeid og en god start tross alt. Og det blir sykestell og skrivejobb og tur- og skoleunger glade hjem og en friskere Lillebror etterhvert, og brødbakst og fisk og trening(er) og musikkøvelser og lekser og alt det mylderet som skal høre til. Nå er det mitt eget stille mylder og mine papirer som ligger utover. Kveld og litt mer mammajobb før lysene blåses ut...

mye man må - og noe annet....

Det er mye vi må. Det blir å henge med i svingene noen dager. Mange mennesker ut og inn av huset, mye å huske, mange kabaler som skal gå opp. Det er jo godt - at vi svinger oss - at vi klarer og mestrer og sjonglerer der ut i verden - og får middagen på bordet og leksene gjort til og med. Det er jo bra. Mye vi må - og mye vi klarer. Det skal vi ikke klage på. Selv om det blir kveldsarbeid på to pc-er for de to voksne noen ganger for å få kabalene til å gå opp.

Men det må balanseres. Det må være noe annet også. Noe vi ikke må. "Fri" - eller "ingenting" eller "surring" - eller "pause". Noe - noe vi ikke må.

At ovnen lyser varmt og knitrer. At et lys skinner i vinduskarmen. At en kan ligge en stund på sofaen med en varm og god klump av en lykkelig femåring. At en kan hjelpe åtteåringen med å sy en dokkehusgardin helt selv på maskin. At en kan lese en bok. Se ut av vinduet. Drikke en kanne te hver morgen. Sitte med minst et barn i hver armkrok og se barne-tv og ikke være effektiv og rydde samtidig.... Ha helger som først og fremst er familietid og fritid - ikke spennende prestasjoner... At en kan lande på kjøkkenet med den andre voksne - mange kvelder i uka i hvertfall - og ha en kveldsprat før livet stormer videre og neste dag melder seg.

en ønskedrøm

På sengekanten - en skravlete liten jente som har så mye på hjertet. Blant annet sine to høyeste ønsker

- at bestevenninnene skal flytte inn i nabohuset

- og - "at jeg skal klare å si R" (for det har vært littegrann vanskelig....). "R"!

"Men hør på deg selv nå, vesla. Du sier jo R - jo!"

"Gjør jeg? Er det sånn det er? Kan jeg det!!! Pappa, Storebror - høRRRR på meg! Jeg kan si RRRR!"

Så det var det. Èn drøm i boks i hvertfall.

("Men noen ganger sier jeg sånn som jeg pleier, altså")

(og bildet er fra en annen drøm som ble virkelig - dragen flyr!!)

reise langs bakken, en dannelsesreise

Togtur! Det var vår høstferiereise.

Og ikke hvilken som helst liten NSB-tur - men rett og slett med Bergensbanen. Sør-Norge på tvers i oktober - det er en geografitime og en dannelsesreise for liten og stor. En reise som gir opplevelse, erfaring, vekst, lærdom - slikt som vi mennesker trenger - vi lever jo ikke bare av underholdning...

Vi voksne her i huset tenker jo en del på dette - at det er viktig å være der en er, oppleve det som er der en er, være virkelig underveis når en er underveis på reise. Ikke bare sette på en film og glemme omgivelsene, men ha et vindu å se ut av og oppleve at det å reise, forflytte seg mange mange mil - det tar tid. Reise i tid og rom. Forstå. Det er en virkelighetsopplevelse som vi ønsker at ungene våre skal ha.

Ungene - de plukker jo opp dette og hint av vår voksenargumentasjon, de lever jo i denne familien. Men de er jo også bare rett og slett veldig nysgjerrige og interesserte i alt mulig - for eksempel også i TOG. Kjøre tog er jo ikke noe dagligdags her oppe i skogkanten. Det kan nok telles på en hånd tilsammen for alle tre barna de reisene som er tatt med tog så langt.

Så nå slo vi virkelig til - og kjørte tog. Opp gjennom Østlandets mørke granskoger og gyldne høstkledte løvskoger. Oppover dalen i skrinnere landskap, i gnistrende sol, langs brusende elver, så mye å se! Lillebror og pappa tok noen slag kort, Veslejenta lagde verdens lengste fingerhekling, jeg strikket og Storebror bladde i Biltema-katalogen... Men mest av alt tok vi del i alt vi så fare forbi vinduene. Landskapet, været, endringene. "Se der - se der!" Ungene hadde hver sin lille reisemappe der vi hadde kopiert opp kart, så de kunne følge reiseruta, krysse av for stasjoner - og notere høyde over havet.

Og så opp på fjellet, virkelig fjellet, snø i det fjerne, regnbue gjennom tåkeskyer på Ustaoset, turkisblått isvann, snøslaps på Finse, magasug-utsikt før Myrdal, inn i tunellene og så møte Vestlandsregnet nedover dalene mot Bergen. For en reise!

Vel framme trakk vi i regndresser, stuet bagasjen inn i en boks og tok Fløibanen til topps. Nok en stor reiseopplevelse.

To dager seinere nøt vi tilbaketuren i motsatt retning. Litt mer lesing denne gangen - men like spennende. I mellomtida rakk vi lekeplasser, Akvariet, Fløibanen, vennebesøk med overnatting, buss og taxi-kjøring, en femkroners gyngende Bambi i Strandgaten, mye hopp og sprett og tjo og hei, og mye mer....

takknemlighet

På en kald regnværssøndag er jeg takknemlig for

- fyr i ovnen

- stearinlys der det trengs

- minnet om en liten-stor-opplevelsesrik høstferiereise nå nettopp for oss alle fem

- barn som elsker å leke, ute og inne i allslags vær

- duftende eplekake i ovnen

- resten av eplehøsten innsanket

- vinterdekkene på plass

- stua full av vintertøy hentet ned fra loftet, til prøveseanse for de tre små (- mye av det fra i fjor passer fortsatt - hurra!)

- en nesten ferdig ullgenser til storebror på pinnene (det kommer bare så mange andre småprosjekter innimellom....)

- godt lesestoff

- for mye arbeid på gang (- tenk å være ettertraktet!)

- venner som inviterer på middag

- en deilig høstdag i går med fem store og små syklister i høstskogen til et sted åpent nok for både drageflyging i høstvinden og fotballsparking. Stor glede.

- litt mindre snørrete unger enn for litt siden...

- nykokt kaffe

- ulltrøyer til alle

- en veslejente som vasker opp og traller på kjøkkenet....

God søndag til deg også

mammaoppgaver - foreldreoppgaver - fortsettelse

Jeg skrev nylig en liten beretning om hvordan jeg observerer at den praktiske mat-klær-stell-søvn osv-omsorgen for mine små stadig tar mye tid. Fordi jeg - vi - bruker mye tid på å lære de små å gjøre ting selv, minne på, mase på, lære, repetere. Ikke bare fyke unna de praktiske oppgavene selv på en brøkdel av tida. Ting tar tid. Det praktiske på et mer abstrakt plan, nemlig via samtale.

Så det er en mammaoppgave - eller gjerne foreldreoppgave - for tida.

En annen sentral mammaoppgave/foreldreoppgave som jeg ser øker i omfang med økende alder - er fortolkning. Tolke verden, menneskene omkring oss, oss selv, livet selv. Være med. Lytte. Forstå at det ligger noe mellom linjene. Bistå i å forstå litt mer. Uten å dytte barnet over i voksenfortolkningene - men ledsage i å utvikle egne tolkninger, egne tanker i møtet med livet. Hva med den klassevenninnen som sprer løgner og ikke holder på hemmeligheter, hvordan skal en tenke, hvordan skal en forholde seg til henne. Hva med grensene mellom hva som skjer i et dataspill og hva som kan gjøres i virkeligheten. Hva med ansvaret når noe galt skjer - i skolegården, i Libya, på Utøya? Hva med en femårings utrøstelige sorg over en oldemor som døde da han var sju måneder - "Jeg savner henne sånn!". Alt skal vi leve med, fundere over, finne våre veier i. Det trengs gode - lange og korte - samtaler. Det trengs samtaler med en som har levd litt lenger, en som kan bringe inn noen flere perspektiver, eller som i hvertfall - fortsatt, takk og pris - blir regnet som den som kan åpne armene og trøste i sorg og fortvilelse.

Det er så mye de skal møte disse små. Så mye de skal håndtere. Så mye de skal mestre. Og så inderlig inderlig ønsker jeg og håper jeg for dem at de i alt dette krevende som de skal møte - så klarer de å beholde seg selv, sin empati, sin følsomhet, sin undring, sin evne til å dele. At det ikke blir så mye ytre og indre press at de føler at de må stenge igjen, stenge ute, stenge inne, stivne til.

Det trengs tilstedeværelse, innlevelse, respekt for den lille som vokser og utvikler seg, det trengs varsomhet og engasjement. Det tar også tid. Gode samtaler kommer ikke på bestilling. De kommer når de kommer. Da må vi ha tid sammen.