noe om en doktorgrad II

Litt mer - hva er nå dette for noe....

Jeg må jo gruble litt over dette. Som det gikk fram av forrige post, så har det tatt tid - mest fordi det har vært riktig og viktig å prioritere andre ting også - underveis. Og på denne ferden, så må jeg vel si at denne doktorgraden, denne avslutningen, langt fra har framstått som noe mål her i livet - men mer som en hindring, noe jeg må komme meg forbi, gjennom, klare - for å bli fri...

Men hva er det for slags greie, da... Det er jo en avhandling selvsagt, et stort og selvstendig forskningsarbeid. Men så er det ordningen rundt som er det sentrale (for det finnes da så mange andre slags rapporter og bøker her i verden...). Dette skrevne, framforskede, korrekturleste og trykte resultatet leverer man inn etter et bestemt rituale, så venter en i en evighet

- og så er det godkjent og dermed inngår det hele i et slags gammelt rites de passage, et overgangsrituale. En er godkjent - og må bestå den siste prøven! En får dato for denne "prøven" - det offentlige forsvaret av avhandlingen - og så er det bare å gjøre seg klar.

Det var den verste tida. Da var det en kortluntet og stressa og ilter mamma her...

Så - ti arbeidsdager før D-dagen - får man tittelen på prøveforelesningen. Skriv en 45 minutters forelesning om tema X. Det var påska her i huset, konkret og greit nok. Midt i mylderet... Godt at en har en god mann å teste ut resonnementer og framføring på - når alle andre er på ferie...

(og når en samtidig forbereder doktormiddag i sitt eget hjem, midt oppi det hele, så er det jo litt å pusle med...)

To dager før D-dagen ramlet jeg helt sammen. Vondt overalt, kvalm, utslitt. Orket ikke mer. Kjempenervøs. Jaja - neivel. What to do. Sove...

Dagen før D-dagen brydde jeg meg ikke mer. Husket ingenting av avhandlingen - jaja, whatever. Telte glass og kaffekopper og sydde hekter mellom knappene i blusen for at den ikke skulle sprike. Når den kjære underveismannen så sendte alle flaskene med musserende vin med et knas i kjellergulvet halv elleve den kvelden - så var vel den dagen over også. Nå fikk det bare komme.

Så kom dagen - og jeg fikset unger og hus og klær og vi fulgte lillebror i barnehagen og pakket resten av gjengen i bilen avgårde til Blindern og underveismammaen med sin (min) inn i margen-for-alltid-tilstedeværelse følte for en gangs skyld at akkurat nå må jeg være litt introvert, litt fokusert på meg selv.

Det var flott. Det var krevende. Det var en engangsopplevelse og jeg må tenke gjennom det igjen og igjen for å huske og få det med meg. Jeg holdt forelesningen fra 1015-1100, deretter var det lunsj med komiteen (altså skjerpet og faglig med da også) og så disputas fra 1215 til litt over tre. Så rundt regnet fem timer konstant, stort sett på beina og faglig fokusert hele tida. Og ved starten av hvert punkt på programmet er det innmarsj, mens publikum reiser seg, og disputasleder i svart kappe, doktorand og komite marsjerer inn. Så litt pomp og prakt er det altså...

Litt "ut-av-kroppen"-opplevelse. Bare tenke, konsentrere seg, svare, helst godt og oppegående - hele tida. Forstå den svenske opponenten. Tilpasse svarene og kommentarene. Være offensiv og vennlig og faglig korrekt. Ignorere kroppen, slitne bein, men passe på holdningen, rett i ryggen....Holde meg selv fast i armene når jeg skalv, slik at ingen skulle se det. Ingen så det, alle sa at jeg var stødig og klar hele tida. Det var krevende spørsmål og innspill - og det ga spennende muligheter for meg. Jeg greide meg bra. Det ble en spennende disputas - sa folk. Det ble en svært god forelesning - sa folk. Takk!!

Og i publikum satt gamle venner og noen gamle kollegaer. Jeg så de kjære kjære studievennene med rødkantede øyne og de kjære nabovennene med blomster og like røde øyne. Kjærestemannen med oppmuntrende smil hele tida, Storebror med Hardyguttene-bok og Veslejenta opp og ned på stolen. Foreldrene mine, stolte og spente, Broren min. Det er jo litt stort da, at de kommer hele gjengen.

Stipendiattida har tildels vært svært tung. Men jeg fullførte. Og jeg er så takknemlig for at jeg fikk ha en slik avslutning - med verdighet.

Slike fine oppsatser sto i auditoriet - og fikk være med meg hjem og pynte opp i gangen, ved siden av loppemarkeds-dekkstolen som jeg slepte hjem i høst...

Så er en liksom på andre sida av denne hindringen, dette ritualet, da. Den samme - men på andre sida. Nå skal jeg finne ut hva det innebærer. I dag har jeg brukt statusen til å vaske ulltøy, gjødsle i hagen og ha en haug med ekstra andreklassinger med hjem....

noe om en doktorgrad I

Jeg skal vel fortelle litt. Sånn litt etter litt...

Seint fredag kveld - natt - da de siste gjestene tok farvel (og det var jo de gode naboene, de verdens beste, som en tar en hverdagskaffe på trappa med, skravler over gjerdet med og låner et egg av og tar ansvar for lokalsamfunn og oppvekstmiljø sammen med - de har jo kort vei alle sammen, og tok med seg termokannene sine hjem i mørket...) - og det lyste i lykter rundt hele huset, på alle utebord og trapper, trappa var nesten blitt til en egen hage med alle de busker og trær og sommerblomster og stauder som gode gjester hadde tatt med som særdeles velegnede presanger til en hagekjær doktordame....

- og så satt vi der på trappa hånd i hånd, blant lyktene, under stjernene. Kjæresten min og jeg. Og var ferdig.

For slik har det vært. I juli 1999 begynte jeg som doktorgradsstipendiat. Året etter møtte vi to hverandre. Så det har alltid vært med oss. I talen sin til meg denne kvelden fortalte min kjære om dette prosjektet som et slags teppe vi alltid har hatt foran oss, og som nå er borte. Alle beslutninger vi to har tatt sammen om det felles livet vårt (om barn, jobb, bolig, økonomi, framtid på så mange måter) har vært sett i lys av dette prosjektet. Jeg har ikke skjønt det selv - før han satte ord på det denne kvelden - hvor definerende dette har vært, ikke bare for meg - men for hele livet vårt sammen.

Andre jobber kan en ha en stund - og så slutte og gå videre. Et doktorgradsprosjekt må enten fullføres - eller så har en det med seg som "noe en IKKE fullførte" resten av livet. Det er ikke bare å slutte...

Jeg har hatt full og hel støtte fra min kjære hele veien. Og prosjektet har tatt tid. Jeg har ikke visst om det ville la seg gjøre å fullføre.

Og det var ikke på grunn av tre fødselspermisjoner, tre svangerskap med sykmeldinger og etterhvert deltidsarbeid for å få det hele til å gå rundt. Slik er livet. Det gode livet. Det er ikke et problem eller en hindring. Det er et liv.

Men problemene har vært knyttet til den svært vanskelige arbeidssituasjonen jeg har vært i og de reelle sanksjonene jeg ble møtt med fordi jeg fikk barn mens jeg var stipendiat. (og den oppmerksomme leser ser at her ligger det en lang og vanskelig historie mellom linjene, vi får se om den blir skrevet noen gang). Det har kostet meg så mye å leve gjennom. Det var hindringene.

Men så klarte jeg det. Mellom lego og klesvask og en myldrende familie her hjemme i stua.

Og hele denne vinteren har vært et slags vakuum. For tenk om det ikke var bra nok? Mislykket allikevel....?

Men det var bra nok. Og fredagen (og det skal jeg skrive om i en egen post) - ble ingen offentlig ydmykelse - men en intens dag gjennomført med verdighet og hevet hode - med godord og anerkjennelse.

Jeg er gjennom. Det var en altfor lang vei. Den kostet for mye. Men jeg kom ut på riktig side, hindringene er borte. Nå er jeg fri.

Og jeg er så takknemlig for ham som har stilt opp hele denne vanskelige veien, og som er rørt og glad på mine og våre vegne - og som jeg kan få sitte på en trapp med og være sammen med videre.

Fortsatt underveis i livet.

Nu är jag fri!

- nu sjunger jag min melodi....

Slik går jeg rundt og synger. For på fredag var det overstått. Fullendt. Ferdig. Nå er jeg ute på den andre siden av dette enormt langvarige prosjektet.

Og kirsebærtrærne slo ut i blomst akkurat denne dagen!

det rike livet

Nok en gang - jeg er så glad for at det finnes klesvask å henge opp, tallerkner å vaske, smågutter å følge på barnehagevei, tulipanknopper i bedene, en juicekartong som har lekket ned i grønnsaksskuffen i kjøleskapet, senger som skal res, knær som skal plastres, matpakker som skal smøres, barn som skal klemmes og enda en klesvask....

Takk og pris! Livet er på plass. Sola skinner og jeg har hendene fulle.

Ha en flott vårdag!

kvinner kan, - tenk!

På universitetets nettsider står det noen gode råd angående å arrangere en doktormiddag (altså den feiringen en har etter en doktordisputas). Det kan man jo lese. Der står det blant annet at disputasens leder eller førsteopponenten bør ha vertinnen til bords.

Nuvel.

Vertinnen er vel den kvinnen som er gift med HAM som har tatt denne doktorgraden, - det står det ikke rett ut, men man kan jo lese seg til det.... - og hun kan jo da ha en av disse MENNENE som sikkert er disputasleder og førsteopponent til bords....

På den doktormiddagen som skal finne sted her i huset finnes det en kvinnelig doktorand, jeg er er også vertinnen - og både disputasens leder og førsteopponenten (ærverdige professorer) er faktisk også kvinner...

(og det er jo noen år siden kvinner begynte å ta høyere utdanning, vel....)

På tide å oppdater nettsidene, tro...?

gamle skrifter

Det er ikke så mye nyskaping på bloggen disse dagene. (Men jeg kommer tilbake - bare vent!)

I mellomtida kan jeg jo tipse om gammelt lesestoff

for eksempel om barnearbeid

om at det tar tid å være sammen

om det egentlig er så viktig med konsekvent barneoppdragelse?

eller om deilig sommermylder....

Ha en fin dag!

rar og deilig påske

Det er nå en litt rar og deilig påske, dette her. Med en underveismamma som drar med seg bøker og avhandling på tur til skog og sjø, og sitter hver kveld over pc-en... Men påskeharen har vært her med rikholdige ladninger i går, de grønne kvistene fra hagen har stått vakkert egg-pyntet siden palmehelga, det er lange gode frokoster og lekre påskemiddager. Vi er ute nesten hele tida - så det store bordet i stua har fått være boklager for mammaen, legolager for gutta, og plass til å presse vårblomster for frihetsjenta (påskehøytidsstemt pressing med to barnebibler på toppen av avisene..!).

Vi steller i hagen, bygger ola-bil, sparker fotball og har gode utflukter og koser oss. Og kveldene er preget av at våren og solskinnet og utelivet er sååå enormt og stort og rikt og krevende at tre små er svært slitne og bare lengter etter puta og pysjen. Og så steller underveismannen huset mens husfruen skrur på pc-en igjen og grubler i kveldslys og stearinlys.

Og jeg tenker igjen hvor heldig jeg er som får ha dette mylderet i livet mitt.