søndag 4. mars 2012

Hvem eier feminismen - flere kvinnedagsrefleksjoner

Jeg overveldes i blant over  beretninger - for eksempel i romaner eller historieverk - fra fortidige kvinneliv. Jeg vet det jo, jeg kjenner det jo, men jeg trenger også å minnes på disse kontrastene, disse lange sprangene fram til min egen valgfrihet, min egen privilegerte posisjon - min (forholdsvis store grad av) egen myndighet over eget liv, egen økonomi, egen kropp, egne valg. Jeg føler stor beundring og stor ydmykhet i forhold til fortidige kamper for kvinners rett, kvinners muligheter, kvinners valg.

Dette er en arv vi må forvalte godt, vi som er kvinner og menn i dag i et av verdens mest privilegerte og velstående og velferdsorienterte og tilrettelagte hjørner. Vi må forvalte dette med vett og klokskap - og med raushet i forhold til andres valg. Alle disse valgene og mulighetene som på en måte er blitt selvfølgelige i dag - de er ingen selvfølge i historisk eller i global sammenheng. Og valg gir ansvar.

Men fortidas arv er ikke en plikt til en ensrettet lineær vei. Det er ikke EN vei her som er lagt for oss alle, fra våre beundringsverdige forgjengere - det ville jo nettopp være å glippe valgene, ikke ta fatt i ansvaret - selv, i vår tid. Feminismens kamp må jo også få være kampen vekk fra en ensretting av kvinneskjebnene, at valgene og mulighetene for kvinnene - og dermed også for mennene, for barna, for menneskelivet, for samfunnet og fellesskapet vårt....

Mine valg er ikke bare mine. Jeg har ansvar. Jeg har ansvar for flere enn meg selv. Det er en grunnleggende side ved å være menneske - både før og etter feminismen. Det at jeg som kvinne kan gjøre disse valgene er et historisk privilegium jeg er takknemlig for. Men det dømmer meg ikke til en bestemt vei. Det dømmer meg faktisk ikke til å til enhver tid være karriereorientert, tjene penger på alt jeg gjør, ha barna mine mest mulig i barnehage, ha underbetalt vaskehjelp (slik at jeg kan fakturere enda flere timer selv...), ikke bake brød selv (cupcakes må en jo i hvertfall holde seg unna om en skal ha noen som helst troverdighet som samfunnsdebattant ....), - og hva med å stoppe sokker...?!

"Hør ikke på dem lenger. Livet er ikke bare hus og mat og penger...." - en linje fra diktet Sett dine egne spor - av en av våre kloke og kjempende formødre, Inger Hagerup.


Det var da ikke bare en kamp for materiell og yrkesmessig posisjon de kjempet - de som banet vei for den valgfriheten vi har i dag! Ikke bare en kamp for at alle voksne, kvinner og menn, skal tjene mest mulig penger og ha fullest mulig stillinger, - for likt skal det være? Var det det? Var det virkelig "bare" det?  Og vil vi virkelig si at dette er målestokken på verdi - på likeverdighet - vår yrkesmessige posisjon, økonomiske inntjening, karriereprogresjon - er det det vi skal måles på? Er det det som gjør oss likeverdige - verdige - er det det som er å verdsette den feministiske arven?


Livet - det ansvarlige voksenlivet for kvinner og menn - er mer enn kroner og øre og fulle stillinger. Det er ikke bare i kraft av ansettelser og inntjening vi fyller vår rolle som ansvarlige voksne. De rettigheter vi har oppnådd - de valg vi har - de gir oss ansvar for å bidra til et samfunn ut fra de verdier vi tror på, og for å ta ansvarlige og forsvarlige valg i det nære, for eksempel i forhold til våre egne barn og den hverdagen vi gir dem.

Jeg har skrevet om slike ting før - hvis du vil lese mer, se for eksempel her





2 kommentarer:

  1. Dette er viktige tanker, at vi faktisk ikke har hatt dette privilegiumet i all tid og at vi må forvalte denne arven godt.. jeg skal feire kvinnedagen med brask og bram!!
    -og så liker jeg så inderlig godt innlegget ditt "er det plass til barn i dette samfunnet". Vi er fosterfamilie, noe som gjør oss til en familie med mange barn rundt oss.. men dette er det delte meninger om.. "uff ja dette er jammen styr, at dere orker, skal vel bli godt når dere er ferdige med den jobben osv..." og i samme åndedrag så kommer den gamle visa "vi orker ikke lage noe styr lenger vi, når vi ikke har små barn lenger, alt blir så platt og kjedelig"... samme person, samme åndedrag, delte meninger..barn skal helst sees men ikke høres osv,... så inspirerende å lese innleggene dine og få en følelse av at noen faktisk syns det er ok om du har barn rundt deg. For VI LEVER til fulle med brask og bram;)

    SvarSlett
  2. Klokt innlegg - som så veldig ofte fra deg.
    Jeg har en, jeg vil nesten kalle det bitter strid - men en i familien. Vi strides om likestilling og likeverd. Jeg mener det er to forskjellige ting. Hun har lagt seg på "pysj og føy, jeg har en antifeminist i familien"-åpenlinje på Facebook - jeg trekker mer på skuldrene og tenker at ingen kan flyttes før de er klar.

    Men poenget mitt er... det er som du sier, ikke EN vei. At jeg har rett til å ha karriere, betyr ikke at jeg MÅ. Hvis jeg vil jobbe hjemme (Homemaker, heter det på engelsk/amerikansk, jeg synes det er et fint ord) så kan jeg faktisk det også. Å ha rett til, å være likeverdige - betyr ikke at alle skal gjøre alt.

    SvarSlett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)