fredag 10. juni 2011

Vokse i frihet


To unge studenter skriver i Aftenposten om at skolebarnas sommerferie bør halveres. De lister opp en rekke utfordringer og problemer - og løsningen på det meste er altså denne halveringen. De hevder blant annet at kunnskap tapes raskt over sommeren, norske skolebarn gjør det dårlig på internasjonale tester, norske skolebarn er færre timer og dager i året på skole enn det japanske barn er - og ikke minst, hjemmene er forskjellige og gjør barna forskjellige - derfor må de i skolen. "Når foreldrene får enerett på å oppdra barna, skapes systematiske ulikheter i barnas ferdighetsnivå."
Jasså.

I forbifarten nevner de det som pleier å være gjennomgangsargumentet mot den lange sommerferien i norsk skoleferiedebatt, nemlig at det er et et kabalproblem for foreldrene, som jo bare har sine tilmålte få uker ferie. Men her er dette et underordnet poeng, hovedpoenget til disse studentene er læringstapet og forskjellsutviklingen ved å la barna slippe fri fra organisert opplæring i for mange uker.

Pust sakte ut og inn....

En bitteliten ting - eller to - helt først. Ja, det er forfriskende at noen mener noe om barnas sommerferie uten å ta utgangspunkt i at den er et problem for de voksne. Og - ja, selvfølgelig skal vi alltid søke kvalitet og læring i skolen, og diskutere hva som skal til for å nå slike mål.

Men - forøvrig - så er dette for meg bortimot en røst fra en annen planet.
Hvor er barnet i dette resonnementet? Hvor er barnet som et menneske som skal utvikle hele seg, modnes, gjøre feil, gå omveier, samle allsidige erfaringer og dannes som menneske, barnet som rett og slett skal leve et liv oppi det hele?

Barn er ikke små brikker i et system, som enten ikke passer inn fordi de har ferie på feil og for mange tidspunkter i forhold til voksnes busy liv - eller som skal fores og formes i en mest mulig organisert og velplanlagt og målrettet struktur. Barn er hele mennesker - med sitt eget liv - i et krevende samfunn, i en tid da alt liksom skal gå fortere og fortere - en tid da det er lett å glemme at det faktisk tar tid å være barn.

Barn skal ikke bare formes og forbedres. Selvfølgelig skal de lære og mestre så mangt og vi skal legge tilrette for det. Men det er ikke noen automatikk i at flere timer og flere dager gir bedre læringsnivå. Skolelæring smitter ikke direkte over proporsjonalt med antall timer tilstedeværelse. Skolelæring er også avhengig av de mange små og store faktorene som tilsammen er et liv - trivsel, trygghet, uthvilthet, optimisme, lyst på livet.... Og barnelivet er mer komplisert og sammensatt enn voksenlivet. Kanskje har vi vent oss mer til å fungere etter klokka, til å utsette behov, til å ta oss i nakken og gå løs på en økt til mens sola skinner ute. Eller så er det det at vi voksne faktisk i større grad bestemmer selv, mens barn blir bestemt over.

Smutthull trengs.
Tomrom trengs. De er til for å fylles. Med et liv som ikke bare er planlagt, styrt og organisert av de voksne.
Sommerferie trengs. Lang sommerferie trengs. Noen ganger må barn også få vokse i frihet. Nettopp i den korte korte lyse norske sommeren trenger vi å løpe barbeint og vokse i livet vårt, - særlig når vi er barn!

Disse unge mennene som skriver så offensivt her - er det virkelig så lenge siden de var fotballsparkende, seljefløytespikkende, jorbærsommerjobb-plukkende, islengtende, stuperekordkonkurrerende, fisketurtålmodighetsprøvede, donaldlesende-i-regnvær-på-hytta smågutter med en lang lang sommer til å vokse og leve i? Har de glemt det?
Uendelighetsfølelsen foran sommerferien. Vissheten om at etter sommerferien er jeg en annen, nemlig en femteklassing for eksempel, noe helt nytt, men noe jeg har tid til å vokse inn i, gjøre meg klar for. Den modningen som skjer over en slik lang sommer - på sitt beste - gjør barnet klar for ny innsats, for opprykk, for nye utfordringer. En massiv utholdenhetsprøve vil gjøre det motsatte.

Åjada - jeg er nok nostalgisk og tilbakeskuende. Innvendinger om at moderne arbeidsliv ikke passer til disse uendelighets-barbeint-sommerene kan sikkert hives løs. Og barn kan naturligvis lære å ta seg sammen og tilpasse seg så mangt. Men jeg tror dessverre vi tar fra barndommen en sentral verdi, når - hvis - vi begrenser denne tida for vekst og modning, strammer og opp og strammer inn og overorganiserer disse frirommene.

Barndom er ikke etterpå - det er nå.

Hallo, alternative verden - er du der noe sted?! Her er jeg!





11 kommentarer:

  1. Enig med deg. En ting er å sammenligne med japanere, men det er mange land som har lengre skoleferie enn norske barn.
    Og dette med foreldrene og enerett på å oppdra barna, og systematiske ulikheter i barnas ferdighetsnivå - eh, javel? For det første er det vel foreldres oppgave å oppdra barna sine. Og ulikeheter i ferdighetsnivå vil det alltid være, uansett om barna hadde gått på skole døgnet rundt eller ei.

    SvarSlett
  2. Enig! Livet skal også leves:) Jeg skal lese innlegget nå. Det høres litt snevert ut ...

    Karianne

    SvarSlett
  3. Kunne ikke være mer enig!

    SvarSlett
  4. Jeg leste innlegget og synes det var forfriskende tenking. Det er ikke til å komme fra at skolens ferier ER klønete for de familier hvor begge voksne jobber. Det er ikke alle som har besteforeldre eller andre man kan dele med.

    De to første somrene i barnehage, haddde barnet 9 og en halv uke ferie i løpet av året. Vi foreldre hadde fem uker hver. Det hadde vært koselig om vi kunne tilbringe mer tid sammen som familie i ferien også, og det mener jeg for barnet også. Ikke bare ettermiddager og helger gjennom året samt en tur på Østfoldbadet en ukedag. Og fra nå blir det slik igjen fordi vi har skolebarn fra høsten.

    I år har både jeg og far lagt inn ekstra timer noen ukedager gjennom året for at vi skal få til en uke sammen. Resten av ferien blir en og en forelder med barn og vaktskifte i helgene.

    Jeg ser hva du skriver, jeg kjenner meg igjen, somrene, uendeligheten... jeg ser at det er fint. Men jeg ser også at vi går glipp av familietid - jeg tror det også hadde vært fin for barnet vårt.
    Jeg har et motto: alt blir enklere hvis man forholder seg til slik deter, ikke sånn man skulle ønske det var.
    Vi jobber utenfor hjemmet begge to, det må vi forholde oss til, selv det sikkert burde vært annerledes.

    SvarSlett
  5. Jeg tenker at "barnepass-debatten" - altså hvem skal passe barna når de har lang ferie og de voksne har kort - er en litt annen debatt enn både disse gutta og jeg fokuserte på her. Den er også relevant og høyst aktuell for mange. "Samfunnet" og "markedet" har imidlertid tilbudt noen løsninger på dette, barnehagene er åpne nesten hele sommeren, det er sommer-SFO og det er haugevis av fotball-leire og malekurs osv som en kan betale for. Men det var altså ikke mitt (og kronikkens) fokus her. Jeg reagerer på det de skriver om å på en måte øke barnas produksjon. Det skal være mer skoletid for at barna skal prestere bedre. Det tror jeg er et feilslått resonnement, barn er ikke maskiner som presterer bedre bare en skviser dem mer.
    Det andre er jo at ved flere skoleuker forsvinner hele variasjonen og valgfriheten som finnes i dag. Skole må en gå på. Noe må da være opp til familiene og barna selv, selv om det er utfordrende nok.
    Vi må jo alle forholde oss til en haug ting som er som de er. Men noen ting kan vi mene er bra og prøve å beholde (jeg mener lang sommerferie for barn i vekst og drøm og utvikling er bra, tross utfordringer), noen ting kan vi mene ikke er så bra og prøve å endre. Noe må vi leve med. Å skille mellom dette er av balansekunstene i livet.
    God fredagskveld til dere.

    SvarSlett
  6. Word!! Så enig, så enig.

    Les også denne som behandler temaet veldig grundig: http://indregard.no/

    Litt på siden og ikke så saklig - jeg har studert med kronikkforfatterne, og at to unge masterstudenter skal få det der på kronikkplass i Aftenposten - det irriterer meg! Hans forrige kronikk handlet om ernæring: http://www.aftenposten.no/meninger/article3754651.ece

    Jeg føler ikke at jeg som nyutdannet statsviter har kompetanse til å uttale meg om dette. Alle kan jo finne litt tilfeldig forskning og sause sammen en kronikk....

    SvarSlett
  7. Hei, Annikken - takk skal du ha! Men du - skriv en kronikk selv! Masterstudenter kan selvfølgelig komme på trykk, som nyutdannet statsviter og tenkende menneske har du masse å ta av! Ta sjansen!

    SvarSlett
  8. Hei og takk for ein fantastisk bra blogg:) Sit alltid og smiler og nikkar når eg les her inne...
    Eg får panikk av å tenke på at mine born skal måtte passast på av andre meir enn nødvendig, det er mine born og eg vil vera saman med dei! Eg sette mine fire til verden fordi eg ville vere mamma. Fordi eg ville ta mest mogleg del i kvardagen deira og vera der for dei når dei treng meg. Me har lagt opp kvardagen vår slik at me kan klara dette. Me har ikkje full barnehageplass og me har aldri nytta SFO, men me byter på å vera heime. Jobbar mykje begge to, men me får det til:) Sånn vil eg ha det! Og dei to månadane om sommaren er herlige! Ingen lekser, ikkje full-fart-morgonar,god tid til fri leik, ta dagane som dei kjem alt etter ver og behov... det er gode dagar og det treng familien! Hurra for deg og dine viktige ord!
    God sundagskveld!
    Helsing glad fire-borns-mamma

    SvarSlett
  9. Å, jeg er så enig med deg! Jeg får vel ikke akkurat panikk, men jeg mener virkelig at barn må få være litt (mye) hjemme uten masse organisering og styr. Det er en viktig del av livet.

    SvarSlett
  10. Eller kanskje ekstra skoleuker kan gi skolen rom for å stoppe, fordype, ta en ekstra runde, en avstikker...? Jeg vet ikke, men jeg har inntrykk av at det er mye som skal mases inn i skoleukene tildelt, så kanskje det kan bli av det gode å la en engasjert lærer få senke skuldrene og sitte en hel dag og studere en meitemark eller ta en ekstra opplevelsesutflukt?
    Jeg vet ikke - det handler om så mye.
    Og at ungene må prestere - kommer vi unna det?
    Det er ofte de mer ressurssterke foreldrene som lærer barna noe ekstra i sommerferien - alle barn har ikke tilgang på slike...

    SvarSlett
  11. Jeg tror veldig sterkt at alle både store og små trenger deler av livet, av dagen, uka og året, da det ikke skal presteres og rekkes så mye. Vi skal selvfølgelig prestere å være greie med hverandre og rydde opp og ta i et tak og sånn - men ikke rekke timer, pakke sekker, følge klokka strengt og levere lekser og rekke fotballtreninger og stille på rekke og motta kollektive beskjeder "alltid". Min erfaring med skolen i de fire åra jeg har vært skolebarn-mor, er at det er mye flott og viktig innsats, men det er også en tendens til at skolelivet spiser seg inn i alt annet så lenge det er skoleuker. Og det er allerede de aller fleste ukene i året, husk det.. Virkelig fri for både voksne og barn er når det faktisk er skolefri. (Selv om en eller en og en halv (den halve er vel meg som sitter hjemme og skriver..) av de voksne fortsatt jobber i noen uker).

    SvarSlett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)