tirsdag 7. september 2010

velge et liv


I går kunne vi lese følgende anonyme (!) innlegg i Aftenposten. Innlegget forteller historien om en familie som ville være hjemme med barna, men som endte opp med fulle barnehageplasser allikevel - og som er frustrerte.... - og de avslutter slik "Vårt klare budskap er: Gi oss mulighet til å være foreldre, eller gjør barnehagen obligatorisk for alle – med den økonomiske støtten som trengs, eller senk skolepliktig alder til fire år."

Særlig klart er vel ikke dette budskapet. Det ramser opp en rekke sprikende alternativer og det ser tilsynelatende ut som om disse foreldrene i sin frustrasjon ønsker seg rett og slett en felles løsning - lik for alle småbarnsfamilier.
Jaja. Det handler vel i bunn og grunn om et foreldrepars usikkerhet om hvordan de skal legge opp familielivet sitt. Usikkerhet om familieliv, hva som er best for barn og hvordan en skal være voksen i dette samfunnet kan jo være gjenkjennelig for mange.

Men min store undring er: Hva hadde de egentlig ventet? De forteller at de har bakt boller og greier, men så var ikke ungene helt fornøyde allikevel. Og de forteller at etter en måned i barnehage så var ikke ungene riktig innkjørt, og ikke helt fornøyd da heller. Men kjære vene - hvor fornøyde og harmoniske trodde de at barna skulle være, da?
(Og hva var det egentlig de selv hadde tenkt å drive med i denne hjemmetida? Hva var de voksnes prosjekt? Et evig lørdagsliv vil bli frustrerende for enhver. Og det smitter over på barna.)

Livet er nå så mangt. Det er opp og ned og gleder og frustrasjoner. For store og for små. Selv fulltidsbarnehagebarn har faktisk oppturer og nedturer og gråtetokter og frustrasjoner, tro det eller ei. (Men foreldrene ser jo mindre til det, når de ikke er så mange timer sammen med dem...). Livet er komplisert. Små barn gir direkte uttrykk for det i større grad enn voksne.
Og det er faktisk mulig å se på det som en egenverdi at vi er sammen med de nærmeste vi har - også når vi er frustrerte, lengter, sutrer, undrer... At vi finner ut av ting sammen, lever sammen, hjelper hverandre innenfor en fellesskapsramme som ikke er en institusjon, men rett og slett et hjem og et liv - uten helt faste mønstre og løsninger. Åpenhet kan være frustrerende. Men fullt av muligheter....

Jeg tror
- vi må jobbe for at det skal være rom for mange måter å løse livet, småbarnsfamilielivet og resten av livet - på.
- vi er forskjellige, barn er forskjellige, ulike mennesker har ulike behov. Det er vårt ansvar som voksne å treffe gode valg for oss selv og våre barn

Ikke etterspør pålagte fellesløsninger for alle. Ulike balanser i hverdagen er mulig og ulike løsninger er gunstige for ulike familier. Barnehage er bra, hjemmeliv er bra, andre løsninger er også bra. Men fordelingen og balansen kan være forskjellig. Ta egne valg.
Folk er friere enn de tror!

3 kommentarer:

  1. Stusset over Aftenposten-innlegget jeg også. Fordi DE ikke fikk det til å funke å være hjemme med barna, så burde heller ingen andre få lov? Og hvorfor skrive anonymt? Hvis de føler de risikerer noe (annerkjennelse? respekt? karrieremuligheter?) ved å stå frem med at de har valgt å være hjemme med barna en preiode, så burde jo det vært noe å skrive om i stedet.

    Har tittet litt rundt på bloggen din. Du skriver virkelig godt, om nære og viktige tema! For meg beskriver du et godt liv. Blir veldig nysjerrig på hva doktorgraden din handler om, og om du skriver like litterært som fagperson, eller er bloggen din kunstneriske ventil? :-)

    SvarSlett
  2. Hei, så fint å få kommentar fra deg! Takk for ros om skrivinga mi.
    Skriver nok ganske lesbart i avhandlingen også - men det er jo fag, da - og må være litt strammere i formen. Men jeg er nok synlig som den samme jenta begge steder. - Men det er fint å kunne skrive litt "fort og lett" - om ulike temaer her, så det oppleves om en god "ventil" å ha (kunstnerisk... vel, tja, det er kanskje å ta i ....) for en skrivedame...
    Ha en god kveld!

    SvarSlett
  3. Forresten - anonymiteten til Aftenposten-skribentene - jeg tipper det er et eller annet "av hensyn til barna" - men det også blir ganske merkelig, synes jeg....

    SvarSlett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)