I kveld leste jeg "Den stygge andungen" i tilnærmet originalversjon, dog på norsk, for mine tre små. Det var sterk kost. De store mente de kjente historien godt - fra barne-tv-versjonene. Men i originalen er historien lengre og adskillig mer brutal. Den stygge andungen blir forfulgt og plaget av alle. Lillebror brøt helt sammen og bare gråt og gråt. Satt på fanget og hulket. Storebror ble blek og rød rundt øynene. Og jenta vår på sju, den som alltid tar seg av alle, gjorde alt hun kunne for å mildne og ro i land - "Det går bra, det går bra...bare vent, Lillebror". Og jeg måtte jo lese ferdig. En slik historie kan en ikke hoppe av. Vi overtalte Lillebror til å holde ut, en hel vinters mobbing og mishandling, og frost og kulde. Og så ble det vår. Og den stygge andungen møtte de andre svanene. Og han trodde de ville drepe ham, men han svømte mot dem allikevel, det var det eneste han ville, de var så vakre, så vakre, - om det så skulle være det siste han gjorde, så ville han det. Og så speilte han seg i vannet - og så at han selv var blitt en svane. Og fordi han hadde hatt det vondt så forsto han lykken og kjente lykken.
Og Lillebror gråt og gråt. "Jeg er så glad!" hulket han. Og gråt - av utmattelse og lettelse i lang lang tid. Med hodet på puta etterpå lovte han seg selv og meg at han skulle alltid være snill, og alltid hjelpe dem som ble plaget. Og så ba han meg om å aldri lese denne historien igjen.
Stakkars lillegutten...Far pleide å lese H.C.Andersens eventyr for oss da vi var små, vi satt klistret til ham og lyttet med store øyne og foroverbøyde ører. Selv husker jeg Snedronningen som virkelig ille. Synd og skam er det egentlig disse barnevennlige versjonene vi får på tv nå, hvor alt det underliggende og grugode er fjernet og alt som står tilbake er en glattpolert overflate.
SvarSlettJeg mener jo at vi har et ansvar for både å innlemme ungene i "klassikerene" - og rett og slett et ansvar for å lese de sterke historiene, der det virkelig handler om det gode og det onde, om sorg og smerte og lykke og glede. Om kontraster og liv. Alt kan ikke bare være harmonisk og glatt og hyggelig. Da gir vi ikke barna nok av den rikdommen litteratur kan være.
SvarSlettMen så er det jo et dilemma - når passer de ulike historiene, og hva når en leser samme historie for en ungeflokk som spenner mellom fire og nesten ni. De siste ukene har det vært Harry Potter for de store, og selv med simultanlesing av Albert Åberg og Karius og Baktus etc for den minste, så har han øra på høyspenn og får med seg alle høydepunktene. Og det er jo greit, så kan han pendle ut og inn av historien som han vil...Nå er det Tom Sawyer for de store, der er det også nok av krevende hendelser og problemstillinger - innimellom rampegutt-moroa... Vi får lese, snakke, gråte og le!
Det er viktig å lese, både høyt og "lavt" og å snakke om det vi leser. Her fordeler vi det slik at det som kan være skummelt og trist, det tar vi om ettermiddagen og så kan vi snakke om det før de legger seg. Nå leser begge her ganske mye selv, men jeg pleier å lese deres bøker også for at vi skal ha gleden av å snakke om det de opplever i bøkenes verden.
SvarSlettJa, vi må lese på mange nivåer, og på mange måter, alene, sammen, med og for barna - og på ulike måter med de ulike barna. Og ha tid til å snakke og "oppleve" hele leseopplevelsen. Jeg synes det er fantastisk å oppleve mine barns møte med litteratur av så mange slag, hvor stor glede, og hvor stor innlevelse som ligger i dette møtet. Og vi er spente sammen, og vi ler sammen og vi gråter sammen. Og vi bygger felles referanser for seinere samtaler - "dette er liksom samme tid som da Laura og Mary var barn", "slik gjorde Ronja og Birk, ikke sant...". For en som har vært lesehest hele livet så er høytlesning og samlesing med egne barn virkelig nok et stort pluss med å ha en ungeflokk.
SvarSlett