anonymitet på nett?

Jeg har skrevet blogg i flere år. Det ser ut som om folk er her og leser rett som det er. Men jeg har jo ikke sett dere i øya. Så - her er jeg.

Jeg var helt sikker på at jeg skulle ha en anonym blogg da jeg begynte. Uten navn og bilder. Bare ordene i sentrum. Og så har det rett og slett blitt en del pene bilder av blomstene i hagen min - for å få noen fargeklatter. Om igjen og om igjen. Jaja, det er vel til å holde ut med noen blomster. Anonymt er det i hvertfall!

Poenget med anonymiteten har blitt mindre med tida, synes jeg. Jeg er jo meg - både i bloggen og i andre tekster jeg skriver under fullt navn. Det er jo meg som skriver dette, ikke en fiktiv person. Gjemselsleken blir litt rar i lengden. Det er jo ikke noen hemmelig kjendis bak tekstene mine. Det er jo bare meg. Jeg skriver jo på nett fordi jeg vil at noen skal lese - det er et budskap fra virkelige meg. Da trenger jeg jo ikke gjemme meg.

Men jeg synes fortsatt at anonymitet og vurderinger av og begrensninger i hva en deler og hvordan en deler er viktige spørsmål. 

Det vil alltid være sider ved livet og ved vår identitet vi ikke deler med andre. I tekster, på nett, eller overfor naboer og folk vi møter på gata. Ingen av oss er forpliktet til å utlevere alt, ingen av oss kan utlevere alt. Noen ganger møter jeg argumenter om at de som ikke på lik linje forteller om dårlige dager og vonde sider ved livet ikke har troverdighet i sine beretninger. (For eksempel når folk bare viser disse pene bildene sine av pene barn og vellykka kaker.) 

Jeg synes det er noe tull. Dette er en form for "bekjennelsesplikt" som egentlig bare slår ut i løse lufta. Sannheten blir ikke mer fullstendig av slike "krav". Ingen av oss viser eller deler alt. Alt er et utsnitt. (Men at rene glansbildeblogger og -beretninger uten dybde og nyanser ikke er særlig interessante - for meg - det vil jeg jo bekrefte. Kanskje andre har glede av det.). Alle har noe som går bra og noe som går mindre bra. Det kan noen ganger være godt og givende å dele med andre om det en strever med i livet, og det kan være godt å se at andre er i samme situasjon. Men vi gjør alltid valg og vi sorterer hva og hvordan vi beretter og viser -  basert på ulike vurderinger.

Vi lever ikke alene. Våre liv er ikke bare oss selv. Sider ved livet som er utfordrende eller vanskelige - involverer ikke bare enkeltpersonen - meg, men også andre nær oss.  Andre som vi har større ansvar overfor og forpliktelser i forhold til enn leserne der ute. Sannheten er ikke bare min. Få av oss er Knausgårder som skriver ut hele livet til alle rundt seg - eller tar bilde av alt. Det er absolutt diskuterbart om noen av oss egentlig har rett til det. Kan man dele et bilde av en illskrikende og rasende treåring - kan man berette om en opprørsk og "håpløs" femtenåring - kan man dele barnas historier når de har det vanskelig - eller egen frustrasjon over andre voksne rundt oss. 

Har vi rett til det?

Anonymitet kan kanskje gi et rom for å dele mer enn en gjør under fullt navn. Men vi må alltid gjøre vurderinger og ta hensyn allikevel. 

Dette er en vanlig dag. Tidlig opp. Husmor- og mammasysler på morgenen. Brødbakst og annen matlaging på tur før jeg vekker ungene. Lang frokost - men allikevel litt masing før alle er avgårde - og det bare er katten og jeg som steller hjemme. Skrivedame som bør være litt effektiv på pc-en i stua. Repeterer litt om levekår på 1860-tallet. Reflektere over danning, nytte og nødvendighet før og nå. Skrive litt mer om det samme. Få fasong på en artikkel. Få den bedre. Sjekke referanser. 

Innimellom sjekker jeg om ulike fjernadopsjonsordninger. Og Filippinene. 

Og koker litt mer te. Og tar altså disse avslørende bildene. Og snart må jeg gå en tur for ryggens skyld og til ære for det fine været. Og snart kommer første skolebarn hjem. Og seinere skal jeg skrive mer fag, ta i mot flere unger, følge opp lekser, bake vanlig brød (det glutenfrie lagde jeg i dag tidlig, jadda), lage potetsuppe til middag og få noen på fotballtrening og fyre opp for kvelden, følge på dansetrening, sette på vask, fryse ned brød, lese høyt, synge på sengekanten og finne min egen sengekant.... Interessant liv, ikke sant...

Hvilke vurderinger gjør du med hensyn til billedbruk av deg selv og familien på nettet? Hvordan vurderer du anonymitetsbehov og/eller bekjennelseskrav?

(Og - hvis du har vært innom her før - jeg ser vel akkurat ut som du tenkte ikke sant?)

Ha en fin dag!

småplukk

Jeg leser nøye, hver bokstav på linja. Sjekker tegnsetting. Ser på margene. Småplukk. Dobbeltsjekker hvordan en staver "supression". Et langvarig prosjekt - der jeg har mitt lille bidrag på seksten sider - skal snart i trykken.

Det er lett  å overse småfeil når sidene ser så flotte og ferdigtrykte ut. Det er morsomt å se hvordan wordsidene jeg sendte fra meg for mange måneder siden nå er proffe boksider. Til og med på engelsk, you see. Men bokstavene og tegnene skal fortsatt være korrekte, uansett hvor profft oppsettet er, så jeg har tunga rett i munnen. Diskuterer med redaktørene om jeg kan legge inn en lite fotnote med en oppdatering på situasjonen etter regjeringsskiftet i høst.

Jeg har sjonglert med mange små og noen litt større prosjekter denne høsten. Jeg er fri og velger selv mine prosjekter. Det gir mange fordeler - men også mye usikkerhet. Ingen lover meg lønn eller spalteplass i morgen. Og selv de som forespeiler meg noe - kan trekke seg. Slik er det når jeg nå for tida har valgt bort fast jobb. (Men noen faste oppdrag hadde jo vært artig å ha! )

Noen ganger kan en bli motløs av å jobbe lenge med noe som ikke får napp. At jeg ender opp med bare småplukk. Jeg kan trøste meg og klappe meg på skuldra og si at det blir jo sikkert noe av det seinere. Men jeg vet jo ikke.

Så skriver jeg, og leser jeg og tenker jeg. Og så får vi se.

Da er det moro å i hvertfall være i siste fase med en helt ordentlig fagartikkel i en antologi som straks kan tas og føles på. Og neste antologiartikkel skal leveres i desember.

Slik går nu dagan.

Gjøre det selv?

"Du kan gjøre det selv."

Vi lærer ungene våre selvstendighet og mestring. Lar dem prøve om igjen og om igjen. Låse opp døra. Ta på tannkrem selv. Gå med søpla. Knyte skolissene. Skjære brødskiver. Smøre skiene. Huske gymtøyet. Lage middag. Tenne lys og fyre opp i ovnen.

Repertoaret utvides. Selvstendigheten øker. Vi vet at det er godt for dem. Det tar tid - men det gir noe godt til livet deres - og vårt.

Men vi voksne - utvider vi vår egen mestring? Eller plukker vi vekk ferdighet etter ferdighet og overlater det til markedet å sørge for oss. Kjøper ferdige varer og tjenester. Hever oss over praktiske arbeidsoppgaver, vier oss til vårt eget snevre yrke som vi tjener pengene våre på - og deretter vil vi ha fri. 

Yrke - og fritid - bidrar også til økt læring og økt mestring. Jeg er enig i det. Vi kvalifiserer oss i yrkessituasjonen og samler kunnskap og erfaringer og blir bedre gjennom å gjøre det vi gjør. Og økt fritid og frihet fra praktiske hverdagsoppgaver kan gi mulighet til å bli en bedre golfer/squashspiller/teaterkjenner/ eller vinekspert eller lære deg spansk eller mye annet. For all del. Og det er selvfølgelig bra.

Jeg tror allikevel det gjør noe med oss når vi fjerner oss fra hverdagslige praktiske oppgaver, når vi avlærer oss selv de nærmeste oppgavene i hjemmet og familien. Hvis vi ikke lenger kan stoppe sokker eller bake brød eller koke suppekraft. Hvis usynlige hjelpere vasker huset ditt mens du er borte. Hvis vi ser på disse oppgavene som noe som "hindrer oss" i å gjøre det som da regnes som "viktigere". Fordi det tar tid.

Akkurat som det gjør noe med ungene våre hvis vi fortsetter å skjære opp brødet for dem og pakke gymbagen for dem for alltid.

Og jeg tror også at vårt eget forhold til hverdagsmestring gjør noe med hva slags livsforventninger og beredskap vi viderefører til ungene våre.


Er det noe du har lyst til å lære deg for tida?

Fredagstanker. Janteloven binder oss fortsatt

Du skal ikke tro at du er noe. Dette slo Aksel Sandemose fast som en grunnsetning i småbykulturen i mellomkrigstida. Vi har tatt det til oss og med oss som en treffende beskrivelse av norsk kultur og tenkemåte.

Vi liker det ikke, men vi halter allikevel videre med dette mantraet i oss og mellom oss, trekker hverandre ned eller trekker oss selv ned ved hver minste anledning. Samtidig som vi som nasjon hever oss selv til en posisjon langt over verden for øvrig, med rettigheter og privilegier andre bare kan drømme om.

Dagens lavterskelspubliseringsmuligheter der enhver kan poste sine egne bilder og beskrivelser av smått og stort, forsterker disse effektene. Vi lager oss store tilsynelatende kjempeviktige diskusjoner om folk får komplekser av å se bilder av andres matpakkesmøring, om at det faktisk kan være direkte ufint av matpakkesmørerne både å smøre og fotografere.  Slike diskusjoner sier i hvertfall noe om livet i den polstrede andedammen vår. (Det får da være grenser for hva vi skal få dårlig selvtillit av – andre folk lager matpakker til sine egne barn!)

Dette er for øvrig toveis jantelov. Her er det for det første: A) Du skal virkelig ikke tro at du er noe, eller at du er bedre enn oss eller at du kan lære oss noe, bare fordi du har instagramma en pastasalatrest, eller facebooka en treningstur, altså! Og B) Den som lar ungene smøre brunostskivene sine selv, eller ikke har trent i dag heller..., gir seg selv beskjeden om at jeg er i hvertfall ikke verdt noe, jeg klarer jo ikke noe... 

Så da har vi det gående. Alle trekker hverandre og seg selv ned… På grunn av matpakker!

På samme måte har vi sett at det har gått sport i å latterliggjøre all slags praktisk arbeid i eget hjem. Dette praktiske, pragmatiske og prosaiske evighetsarbeidet vi alle er utfordret av. Det er både meningsløst («ingen tar skade av litt støv og rot») og overfladisk («disse husmødrene som bare drikker kaffe latte og baker cup-cakes») For hvis noen viser en hvit vegg med noen blomster foran – ja da er det litt av en livsløgn og vi forteller synderen at hun (det er nok en hun!) at hun skal da virkelig ikke tro at hun er noe!! Vise fram slikt fjas!  Og at det sikkert er rot i gangen hennes også. (For ellers holder vi vel ikke ut, hvis noen har både hvit vegg og blomst og ryddig gang! Tenk om hun har bakt også! Makan!)

Ja, makan - kan en si. Dette er så smått, så smått - og så smålig.

Men i én sammenheng mener vi visst at vi – som folk og nasjon – er av overordnet verdi. Vi tar det som en selvfølge at vi her i landet skal være rikest i verden, at vinnerloddet og oljeformuen bare forplikter oss til å fø på oss selv, pusse opp våre egne kjøkken og kjøpe flere dingser til barna våre; - at krig og elendighet og flukt og nød ikke angår oss; -  at vi, rikingene, har en rett til å klage på at det er synlig i bygatene at noen andre er fattige.

Så – på nasjonalt plan har vi tilsynelatende tatt oppgjøret med Janteloven. Det må jo bety at vi virkelig «er noe» - når vi kan skille ut hvite nordmenn med evige aner i vikinglandet som noen helt spesielt historisk utvalgte....

Eller ikke? 

Er det fortsatt Janteloven som slår ut her, vår egen usikkerhet på egen egentlige verdi og vår egen egentlige berettigelse til en trygg plass i verden, som gjør at vi må trykke andre ned, holde andre utenfor, beholde det som er såkalt vårt for oss selv? Insistere og insistere på at vi er best, vi har helt spesielle rettigheter.

Er det rett og slett fordi vi ikke hviler i den selvfølgelige tryggheten som burde være all sivilisasjons grunnlag: At alle mennesker er like mye verdt.

Dette er vår utfordring. Heve oss over bagatellene, matpakkene og persilleduskene og naboens treningsrapporter. Se de store linjene. Gi oss selv en trygg og berettiget plass i vår felles verden der vi ikke må presse andre ned for å klare å stå selv som ansvarlige mennesker.

Og disse ti lovparagrafene nedenfor burde vi glemme. Eller; -  dette burde vi huske, fortsatt - slik at vi kan kjenne det igjen, igjen og igjen. I det store og i det små. 

God helg:

1. Du skal ikke tro at du er noe.
2. Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.
3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
4. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
5. Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
6. Du skal ikke tro du er mere enn oss.
7. Du skal ikke tro at du duger til noe.
8. Du skal ikke le av oss.
9. Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
10. Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.

På kjøkkenet: Linsesuppe

Dette er enkel, god, rimelig og mettende hverdagsmiddag - eller for eksempel varm lørdagslunsj:

Tilpass mengden etter antall personer. Vi er stort sett fem rundt bordet - og jeg gjør omtrent slik:

En løk og et par fedd hvitløk surres i olje (gjerne kokosolje) i en kjele
Litt sellerirot i små terninger tilsettes - dette kan du sløyfe - eller erstatte med et par hakkede selleristenger
Ca to dl linser, skylles (jeg fyller melsikta med linser og skyller under springen) - surrer litt sammen med grønnsakene
Tilsett to bokser med hermetiske tomater og ca fem dl vann

Kok opp.

Krydre med salt, pepper, timian, gjerne litt chili

Tilsett et par raspede gulrøtter og la dette koke med.

Kok i ca 30 min - og server.

Lag den eventuelt kvelden før og varm opp når du vet at du har det travelt.

Ekstra tilbehør er en skje pesto i hver tallerken - eller en skje rømme - eller bare en persillekvast....

ingen av oss er normale

Ingen av oss er "normale"!

Fordi normalitet ikke finnes. Det finnes ikke én enkeltstående måte å være menneske på - være mann eller kvinne på - være voksen, være forelder på - være barn på. Det normale finnes ikke. Det normale er variasjon. Variasjon og forskjellighet er det normale for menneskene.

Du kan godt slå til med statistikk. Bare kom igjen! Det kan komme mye fornuft (og ufornuft) ut av det. Vi kan sikkert slå fast at de fleste mennesker i Norge har både to armer og to øyne. Og så kan vi si at det - DET - er normalt det!

Men holder det for oss?

For vi kan være vriene - sånn som diskursanalytikere og samfunnsforskere og vriompeiser som meg - og minne om at alle disse armene er korte og lange og hårete og glatte - og i alle farger - og sterke og svake og neglelakkede og gipsede og skrubbsårede og fregnete og kalde og varme og tynne og tjukke og pløsete og stramme - og noen har sikkert seks eller fire fingre. Dette er langt utenfor SSBs område. Men da blir det plutselig ikke den enarmede som er unormal - det er variasjonen som er det normale!

Og så kan vi gå videre og se på mer kompliserte saker og forhold enn å telle kroppsdeler.

For hva er det normale livet,  liksom?! Hva er malen - hva er normen - hva er vanlig?
(og når er det vi skal begynne å føle oss unormale - eller når er det vi virkelig skal se ned og kanskje skamme oss - fordi vi er så unormale?!)

Skal vi begynne med statistikken - så kan vi gjøre det enkelt for oss - vi kan se på aldersfordeling, siviltilstand, bosted, utdanningsnivå og inntektsnivå og antall barn og sikkert på antall alkoholenheter per uke, antall digitale dingser per bolig og antall sydenturer per liv.

Men finner vi et bilde av det normale da? Viser statistikken oss hva det normale livet er? Ja, hvis vi igjen bygger på min tolkning: Vi ser variasjonen. Vi ser at det er variasjon som er det normale.

Normalitet kan forveksles med norm. Gjennomsnitt kan forveksles med ideal.

Jeg advarer igjen: Dette er feil.
Det rette kan (i teorien) finnes alle steder (både du og jeg vet at det er noen steder det rette ikke er. Det finnes ting som er helt spinnvilt feil og galt). Det rette og gode og ansvarlige livet finnes ikke bare i flertallsløsningene eller i gjennomsnittene eller i det du har hørt om fra før. Det rette og gode og ansvarlige livet er basert på de kloke løsningene du finner i ditt eget liv - innenfor en samfunnsramme der vi tar ansvar ut over oss selv.

Jeg leser om og jeg møter daglig mennesker som tar disse ansvarlige valgene i sitt eget liv. Tilpasser sine valg til det som fungerer best for dem selv - og for familien. Som trapper ned og trapper opp, endrer ambisjoner og prosenter og tar grep. Ofte snakker vi ikke så høyt om det. Ofte holder vi det for oss selv, når vi gjør valg som vi tror er litt utenom dette såkalte "normale". Bøyer hodet litt, er litt stille.

Men det må være lov å snakke om disse ulike valgene, alle disse variasjonene av liv. På den måten viser vi hverandre at det er en stor verden av normalitetsvariasjoner å velge blant.

Det er ikke noe å skamme seg over at vi tar egne ansvarlige valg - i våre ugjennomsnittlige, unike, fantastiske liv!

På kjøkkenet: Gluten- og melkefrie havrekjeks

Da jeg var barn bakte vi en stor boks med havrekjeks til jul. Disse kjeksene her har vi bakt  noen helger nå. De er supergode - og sunne nok. Hvis du tåler gluten, kan du bruke vanlig hvetemel i stedet for glutenfritt mel.

500 g glutenfri havregryn
300 gram glutenfritt mel (jeg bruker Finax sin melmiks, oransje kartong.)
2 ts natron
ca 100 gram sukker
1 ts salt
5 dl vann
2 ss sirup
250 gram melkefri margarin (Blå Soft  Flora Spesial)

Kjør litt og litt av havregrynene i stavmikseren.
Bland alt det tørre i en bolle.
Smelt margarinen og tilsett vannet og sirupen.
Bland væsken i det tørre.
Sett deigen i kjøleskapet i ca en halv time.

Kjevle deigen ca 2-3 mm tykk. Bruk gjerne rutekjevle på slutten. Skjær ut kjeksene. Bruk eventuelt et glass for å lage runde kjeks.
Stek til de er gyldne, ca 10 min på 200 grader. Avkjøl på rist og oppbevar i boks.

(Oppskriften er delvis hentet fra Voksentoppens Allergikokebok - og delvis fra barndomsminnene.)