barnearbeid!

Christine Koht er en makeløs observatør - to the point - veldig ofte. (Jeg husker "Koht i familien" der to av hennes sentrale observasjoner om livet i familien var at det gjaldt å være ajour, hele tida - og at en aldri beveget seg fra A til B i huset uten å ta med seg noe, sokkene derfra til dit, koppene med tilbake, den veska ut i gangen igjen, vaskebalja opp trappa på veien til do osv... Jepp, gjenkjennelig, - så hverdagslig-gjenkjennelig at vi ikke ser det selv.)

I gårsdagens A-magasin skriver hun en liten sak under tittelen Barnearbeid. Og reflekterer over det enorme arbeidet det er å drifte en familie med en rekke familiemedlemmer med behov for klær og mat og transport, you name it, ved siden av jobber, holde et hus ok, osv osv. Og så peker hun på det åpenbare - behovet for å gjeninnføre barnearbeid. Ikke i kullgruvene, men ved støvsugeren og med oppvaskkosten.

Og hun har så rett. Jeg har skrevet om dette før - og vi prøver å leve så godt vi kan etter dette her i huset. Tilpasset alder og annet, har vi alle oppgaver som skal gjøres. Daglige oppgaver, generell orden og for eksempel hver lørdag. Og dette er ikke betalt. Husets beskjedne ukelønn til de små er ikke relatert til deltakelsen i ordinært husarbeid. Ingen voksne får betalt for å holde orden i sitt eget hjem. Det er en felles innsats som vi alle gjør og hjelper hverandre med. Det mener jeg er et grunnleggende prinsipp, som er viktig å formidle til ungene. Vi er en familie og vi har ansvar her hjemme alle sammen. Det er ikke mamma og pappa sin jobb, som vi hyrer inn ungene til nå og da.

For som Koht påpeker - "før" var det helt vanlig at alle unger gjorde en god del hjemme. Da vi voksne var små var det jo sånn. Men - "samtidig med at mammaene begynte å jobbe, ble det slutt på barnarbeidet i huset. Rart!" Skriver Koht - og påpeker videre: "For to fulle jobber og barn foran skjerm går ikke sammen med driften av et noenlunde trivelig hjem. Dagens løsning er polske kvinner."

Sammenhengen mellom at mammaene og barnearbeidet forsvant ut av hjemmene på samme tid er jo ganske klar. Barna forsvant jo også ut samtidig. De er jo heller ikke hjemme lenger... de er jo i barnehagen og på SFO og på trening osv. Og det er klart at en ikke med noen rimelighet kan be en åtteåring om å støvsuge, når han kommer hjem kl fem-halv seks etter en ti-timers arbeidsdag og forsatt ikke har fått gjort lekser eller spist middag og kanskje skal på fotballtrening også. Da er det for travelt til å delta.

Så hva får vi da? Barn som vokser opp uten å kunne grunnleggende husarbeid som skal til for å klare seg selv. Og punkt to - som har blitt lært opp til at dette er noe vi setter bort til et underbetalt tjenerskap.

(Og dette er jo en stor og annen diskusjon i seg selv... )

Tidene skifter. Vi gjør individuelle valg for oss selv, våre barn og våre familier og våre liv. I all hovedsak i aller aller beste mening. Og vi må ha respekt for ulike valg - og for de begrensninger som ligger på andres valg.

Men vi kan prøve å gjøre bevisste valg selv. Hva slags ballast våre små skal gis med på veien. Jeg tenker det er grunnleggende verdifullt å kunne klare ting selv, og se på seg selv som del av et fellesskap der alle bidrar.

Og vi kan reflektere over samfunnsnivået, den samlede effekten av alle de individuelle valgene.

Bildet: Jeg bare måtte få med et sommervakkert bilde! Det er gråvær og mørke og regn og november rundt hjørnet. Lengselen strømmer på allerede!

ro, ro, ro - mitt hjem....

Dette ønsker jeg for mitt og vårt hjem, for det hjemmet barna våre vokser opp i. At her skal det være godt å være. Her skal en kunne falle til ro og hente seg inn og ha det godt.

Vel er det mye action her til tider og folk som fyker hit og dit. Men det som hjemmet skal stå for, det som hjemmet skal representere - er først og fremst der vi er sammen og der vi kan finne ro og trygghet.

Det kommer ikke helt av seg selv. Verden er så stor, så stor, inntrykkene, mulighetene og valgene er så ufattelig mange. Det kribler i små kropper etter en dag ute i verden.

Da må vi samle oss. Og vi har glede av å ha rutiner og ritualer, knyttet til tider på døgnet, dager i uka, årstider og merkedager. Vi tenner lys og kjenner varmen fra vedovnen. Blafrende flammer gjør noe med oss, gir oss roen.

Hjemmet er ikke en opplevelsespark, der det skal være mest mulig program.

Det skal være tid og rom for å hente inn roen. Til og med tid til å kjede seg, hvis en absolutt vil....

Barn lever i den familien vi voksne velger å bygge.

Selvfølgelig, selvfølgelig formes vi som fellesskap av oss alle, naturligvis også av disse små med sine egne personligheter og sin egen livskraft til å skape sitt eget liv. Men vi voksne gjør valg. Prioriterer. Bygger rammer for fellesskapet.

Det er noen ganger krevende å finne sin egen vei, vite hva en egentlig står for - og så eventuelt gå mot strømmen, mylderet, mulighetene der ute i verden utenfor. Vi deltar - men vi skal også alltid, alltid komme hjem.

Og her velger vi roen. Tiden. Rommet. Roen.

God helg.

Halloween

Jepp. Det nærmer seg.

"Da skal man være noe skummelt. Dracula eller noe sånt," sier Storesøster. "Åååå, kan jeg se på?" spør Lillebror. "Du kan jo være med!!" slår Storsøster raust fast. Storebror er i sin egen tidlig-morgen-verden og følger ikke med... "Da vil jeg være bjørn!" sier Lillebror, "for det er skummelt, det!"

(Enig!)

Halloween har hatt skjebnen som dagen som mange elsker å hate. Det har vært erklært som "unorsk", "kommersielt", "grådighet", "tillatelse til ugang" - og jeg vet ikke hva. Jeg har vært skeptisk sjøl.

Men

- tradisjoner endrer seg. Tradisjoner vandrer over landegrenser. Ingen tradisjoner er helt norske. Heldigvis er livet, kulturen og tradisjonene i bevegelse. Og vi har valg og påvirkningsmulighet underveis

- uansett hva slags historie og forankring tradisjoner og festdager har, så finnes det en potensiell markedsverdi i det, det kommer handelstanden alltid til å oppdage. Det er handelsstandens jobb og kapitalismens funksjon. Det er ikke et argument mot å ha det moro. En trenger faktisk ikke kjøpe alle de oransje effektene på Nille for å ha det gøy. Vi kjøper ingenting. (Parallell: Jul. Du trenger ikke kjøpe hele jula heller, lag den selv. Mer om det seinere!)

- hva er vel artigere for unger enn å kle seg ut, gå ut i mørket, og få godteri!! For en fantastisk oppfinnelse, ville vel alle unger synes.

- vi har ikke for mange feiringer og merkedager i denne enden av året, denne gråeste, mørkeste, tristeste (?) biten av årshjulet. La det nå være litt moro.

- selvfølgelig skal det foregå på en ordentlig måte, Det tar litt tid for nye tradisjoner å feste seg på en ålreit måte. Skikk og bruk. Ring på hos kjente. Gå med en voksen. Vær høflig. Si takk. Og "knepene" bør være av den humoristiske sorten, - snu dørmatta opp ned eller noe på det nivået....

Til alle motstanderne - bare slapp av. Det er ikke farlig med noen nye tradisjoner. Det er ikke farlig for unger å kle seg ut og få godteri. Det er ikke farlig at ting er annerledes enn da vi var små. Det er ikke skummel amerikansk kultur og kjøpekultur som kommer på døra di. Det er bare noen småskumle barn i nabolaget som har det litt gøy. Slapp av...

Og se deg omkring på søndag kveld. Her i nabolaget lusker det rundt små følger i mørket, med utkledde små skikkelser i følge med en voksen, lykter i hendene, flirende begeistret over godteri på en ikke-lørdag.

tid for varme luer

Tid for små fine strikkeprosjekter som varmer i høst- og vinterkulde. En lue til jenta mi, skulle matche fjorårets strikkegenser... Kan brettes opp eller brukes med lang topp slik som her.

En lue med oppbrett til Lillebror....

Og en til Storebror, innpakket til niårsdagen nettopp. Hans er i ekstra fin alpakka-ullblanding - siden det "klør".... - han har lovet å prøve å venne seg til den.... Blir det krise får jeg fore den.

Flere luer til jul!

Ha en varm dag!!

"for priviligert"?

En ung jente snakker om likestilling på radioen. Hun opplever det ikke som noe relevant tema i det hele tatt. Hun opplever at hun nesten er "for priviligert". Feminisme oppfattes som noe litt latterlig og ihvertfall tilbakelagt 70-talls... noe med å brenne bh-er og sånn....

Jeg tenker - i hvertfall - to ting om dette.

Jeg kan godt forstå begrepet om å være "for priviligert". Jeg har ofte skrevet om nødvendigheten av å ha et slikt perspektiv på vår posisjon her i dette hjørnet av verden og på dette tidspunktet i historien. Se for eksempel her og her og her.

(Og for å være helt sikker på å føye til det: Alle har sitt, alle har sitt å slite med. Materiell velstand og et utbygget velferdssamfunn gir ikke i seg selv et godt liv. Det vet jeg, det vet vi alle...).

Men altså - jeg kan godt støtte hennes beskrivelse - av å være "for priviligert". Også når det gjelder likestillingsordningenes bit av tilværelsen er dette hjørnet av verden langt, langt framme.

Men så - neste ledd i dette resonnementet - er jo å løfte blikket videre - og som kvinner og menn i den priviligerte delen av verden og historien se om det er kamper å føre for, sammen med og på vegne av mindre priviligerte.....

Så det andre. Jeg tenker, jeg gjetter, ut fra stemmen på radioen at hun er ganske ung, - i forhold til meg, da.... Kanskje student, uten barn... - Og så tenker jeg - bare vent, kom tilbake når du ha fått barn... Når du skal kombinere familieliv og arbeidsliv. Er likestilling like irrelevant for deg, da?

For jeg tenkte som henne. Som skoleelev på 70- og 80-tallet, som student på 90-tallet, - jeg tok det som en selvfølge at jeg var på linje med gutta, at det var hva jeg kunne, mestret, sa og gjorde som telte. Og jeg kunne mye og var ikke redd for å ta ordet. Og var med.

Men så ble det et arbeidsliv og et møte med systemer som var innarbeidet og innkjørt. Og med mannlige sjefer av ulike aldre. Og med de uskrevne mønstrene mellom linjene. Og det var annerledes. Og jeg var ikke på linje lenger.

Og så ble det baby - og permisjon - og ny baby og permisjon (0g etter det tilogmed enda en baby....). Og - helt uavhengig av vår hjemlige gode og likeverdige arbeidsdeling, deling av permisjoner og likeverd og likestilling oss kjæreste-foreldre i mellom - og midt i verdens beste foreldrepermisjonsordninger - fikk jeg se nye begrensninger og mønstre som jeg ikke hadde ventet. Og som var mer krevende enn vi til tider klarte å hamle opp med.

Kanskje likestilling er et foreldet begrep, slik den unge jenta kanskje mener.... Men da er det kanskje slik at vi trenger nye begreper og nye forståelser. Hvis vi alle er så selvfølgelighetsbasert enige om at likestilte er vi og skal vi være, så er kanskje tida moden for å tenke enda lenger. Også tenke på rommet for forskjellighet. For forskjellige måter å ordne livet på og være på. For eksempel også på den bittelille forskjellen det er mellom å være gravid forelder og ikke-gravid forelder, tross alt....

Og så burde vår priviligerte og likestillingsgaranterte debatt favne et fenomen til - nemlig barna. For det har jeg lurt på en stund - om ikke barna falt litt mellom alle stoler i denne kampen, som mange mener er i mål, der likelønn og lik posisjon i arbeidslivet for kvinner og menn, understøttet av en enorm satsing på barnehageutbygging - har stått i fokus? Jeg lurer på om dette har vært for ensidig? For fokusert på at det er èn generell god modell for å leve som familie med voksne i yrkesaktiv alder. For lite rom for forskjellighet, og ulike måter å tenke godt for ulike barn i ulike familier. Rett og slett - hvor ble barna av i likestillingskampen? Tida med barna?

mørketid i vente....

De store små må på med refleksvestene om morgenene. Det er iskaldt. Storebror har fått ny dyne og varmeflaske i senga, han er den mest frosne av dem

Det er langarmet og langbeinet ullundertøy og varme sokker og ullgensere og alt som er på alle tre små. Og enda er det fortsatt oktober. Og det er bare noen få små kuldegrader om morgenen. Og det er bare litt mørkt, ikke helt mørkt når de to skal ut med skolesekkene, og slett ikke mørkt ennå når de kommer hjem. Så hvordan skal dette gå, det skal mørkne og mørkne og det skal bli kaldere og kaldere... - og vanligvis skal vi få "metervis" med snø her oppe i kroken også... Rett og slett vinteren går vi nå i møte.

Og underveismammaen fryser og fryser og pakker seg inn i ull og sjal og pulsvanter og tøfler og alt som er hun også. Og fryser fortsatt.

Og gruer seg.

For vinteren er ikke min tid. Jeg fryser for mye og lengter for mye etter lyset og varmen. Litt vinter er helt fint. Årstidsskiftninger er fint. Men 6-8 måneder er veldig mye lengsel å leve gjennom.

Men så får en løfte fram det gode.

Alt det gode. Et trygt og tett og varmt hus, med tykke, etterisolerte vegger og verdens beste kleberstensovn og kjelleren full av ved. Og vi har gode varme dyner og tykke ullgensere og varme støvler. Vi skal ikke klage.

Og ingen klager. Ungene bare gleder seg - til snøhuler og aking og skiturer. Det er bare mamma-jenta, jeg, som alt kjenner lengselen etter våren, og angsten for mørketid og kalde kalde måneder.

Men jeg skal tenne lys. Og lovprise tøfler og varme gensere og kose meg med strikketøyet. Og vi skal glede oss over gode måltider og innekvelder med spill og lesing og tegning og juleverksted og mye mer....

Og hver morgen når de smaløyde, trøtte små skal pusle seg opp og jeg skal motivere og oppmuntre og få frokost på bordet og dagen i gang - skal jeg være takknemlig for at kjærestemannen har vært oppe før meg og tent opp i ovnen.

Gyllent skinn i den mørke stua, gjenskinn i mørke vinduer - og den gode varmen som går inn i kroppen og gir trygghet og glede....

dugnad

Dette er en oppfølger fra formiddagens innlegg.

For jeg er så glad i dugnader. Det er en sånn skikkelig og ansvarsfull og gammeldags fellesskapsbyggende aktivitet.

Loppemarked for korpset. Vedlikeholdsarbeid i barnehagen. Stelle bakgården i borettslaget. Steke vafler og selge lodd. Kakelotteri og innsamling til gode formål... Eller venne-dugnads-gjengen som stiller opp på flyttesjau eller oppussing.

Dette har jeg vokst opp med og dette vil jeg føre videre. Jeg vil at det skal være en selvfølge for oss i denne familien at vi er med, at vi bretter opp ermene og stiller opp. Vi bidrar til fellesskapet, bygger fellesskapet og hører til i fellesskapet.

For barna skal være med. Dugnader er ikke bare effektive arbeidsøkter. De er det også, selvfølgelig, men det skal også nettopp være aktiviteter som binder oss sammen. Noe vi gjør sammen. Fordi vi drar lasset sammen. Barn er ikke på siden av dette, eller i veien for dette. De er i fellesskapet, - og om noen år er det de som drar fellesskapslasset alene. Hvis de ser verdien av det, da.... Det er det vår oppgave å formidle og understreke - i tide. Nå.

Vi må - i vår tid og i vårt hjørne av verden - der mye kan kjøpes fint og flott for penger, og der vi har en samfunnsordning der mye og mangt ivaretas av det mer anonymiserte fellesskapet, velferdsstaten,(og vel og bra det...) - men altså, vi må passe på at rommet i mellom stat og marked også fortsatt kan finnes. Rommet for frivillig og ideell aktivitet. Rommet for innsats som ikke primært måles i kroner og øre eller følger fastsatte regulativer.

Vi er så heldige, så priviligerte, relativt sett i verden så vanvittig rike, og også relativt sett i verden så enormt godt forsørget av stat og velferd - at det kan være fristende å bare lene seg til bake med fjernkontrollen og glemme at en kan ta et ansvar omkring seg, et ansvar for å brette opp ermene, ta i et tak, steke noen vafler, være med....

Vær med. Vær glad for at din innsats trengs.