kjøkkenhage i kasser

Vi bor i en skråning, det er skrinn jord, mye stein og fjell innimellom. Vi jobber med jorda og har fått til mye god vekst gjennom årene. Ingen skal si at det ikke er frodig i denne hagen.

Men - en løsning for å lage gode forhold for en bitteliten kjøkkenhage, ble å lage kjøkkenhagekasser.

Man tager en lørdag, en haug planker og noen snekkerglade familiemedlemmer, - og snekrer to kasser som spesialtilpasses både skråningen og den solfylte veggen langs dokkestua....

En annen dag beises det utvendig. Vi legger planteduk i bunnen og fyller på med god jord.

Og så sår vi.

Og opp kommer spirene!

Nylig innså vi at kampen mot brunsneglene i kjøkkenhagekassene ville være tapt uten mer offensive tiltak. En halv rad med gulrøtter var allerede spist. Så vi prøver oss med metallbånd på kantene av kassa. Det virker foreløpig.

Ruccola (se det øverste bildet) og bladpersille høstes daglig. (Bladpersillen forhåndssådde jeg innendørs.) Ellers har vi gulrøtter, salat, dill, gressløk, masse erteblomster, tre maisplanter og noen bønneplanter.

Moro, ikke sant!

innspurtstid

Det er innspurt mot sommerferien. Småskolebarn som lengter etter leksefri og rolige morgener. Vi planlegger turer og drømmer om sol og vann og sommerliv.

Og vi er midt i avslutnings-stimen. Det er inspurtstid. Alle arrangementer skal klemmes inn på få dager og timer nå - før skoleslutt gir feriestemning i hele landet. Noen forsommerbursdager som skal inn i tillegg. Kaballegging må til. Vi lager piknikkurver og plukker blomster og skaffer lærergaver og ordner gevinster og kaker. Og lar øynene fylles av tårer over ivrige små som opptrer med sitt beste, mens de klør et myggstikk på leggen.

Og bærer bord og tar en ryddesjau til før vi vandrer hjem og det er sommmerkveld og forsommer og junilys og gode dufter overalt.

Vokse i frihet

To unge studenter skriver i Aftenposten om at skolebarnas sommerferie bør halveres. De lister opp en rekke utfordringer og problemer - og løsningen på det meste er altså denne halveringen. De hevder blant annet at kunnskap tapes raskt over sommeren, norske skolebarn gjør det dårlig på internasjonale tester, norske skolebarn er færre timer og dager i året på skole enn det japanske barn er - og ikke minst, hjemmene er forskjellige og gjør barna forskjellige - derfor må de i skolen. "Når foreldrene får enerett på å oppdra barna, skapes systematiske ulikheter i barnas ferdighetsnivå."

Jasså.

I forbifarten nevner de det som pleier å være gjennomgangsargumentet mot den lange sommerferien i norsk skoleferiedebatt, nemlig at det er et et kabalproblem for foreldrene, som jo bare har sine tilmålte få uker ferie. Men her er dette et underordnet poeng, hovedpoenget til disse studentene er læringstapet og forskjellsutviklingen ved å la barna slippe fri fra organisert opplæring i for mange uker.

Pust sakte ut og inn....

En bitteliten ting - eller to - helt først. Ja, det er forfriskende at noen mener noe om barnas sommerferie uten å ta utgangspunkt i at den er et problem for de voksne. Og - ja, selvfølgelig skal vi alltid søke kvalitet og læring i skolen, og diskutere hva som skal til for å nå slike mål.

Men - forøvrig - så er dette for meg bortimot en røst fra en annen planet.

Hvor er barnet i dette resonnementet? Hvor er barnet som et menneske som skal utvikle hele seg, modnes, gjøre feil, gå omveier, samle allsidige erfaringer og dannes som menneske, barnet som rett og slett skal leve et liv oppi det hele?

Barn er ikke små brikker i et system, som enten ikke passer inn fordi de har ferie på feil og for mange tidspunkter i forhold til voksnes busy liv - eller som skal fores og formes i en mest mulig organisert og velplanlagt og målrettet struktur. Barn er hele mennesker - med sitt eget liv - i et krevende samfunn, i en tid da alt liksom skal gå fortere og fortere - en tid da det er lett å glemme at det faktisk tar tid å være barn.

Barn skal ikke bare formes og forbedres. Selvfølgelig skal de lære og mestre så mangt og vi skal legge tilrette for det. Men det er ikke noen automatikk i at flere timer og flere dager gir bedre læringsnivå. Skolelæring smitter ikke direkte over proporsjonalt med antall timer tilstedeværelse. Skolelæring er også avhengig av de mange små og store faktorene som tilsammen er et liv - trivsel, trygghet, uthvilthet, optimisme, lyst på livet.... Og barnelivet er mer komplisert og sammensatt enn voksenlivet. Kanskje har vi vent oss mer til å fungere etter klokka, til å utsette behov, til å ta oss i nakken og gå løs på en økt til mens sola skinner ute. Eller så er det det at vi voksne faktisk i større grad bestemmer selv, mens barn blir bestemt over.

Pauser trengs.

Smutthull trengs.

Tomrom trengs. De er til for å fylles. Med et liv som ikke bare er planlagt, styrt og organisert av de voksne.

Sommerferie trengs. Lang sommerferie trengs. Noen ganger må barn også få vokse i frihet. Nettopp i den korte korte lyse norske sommeren trenger vi å løpe barbeint og vokse i livet vårt, - særlig når vi er barn!

Disse unge mennene som skriver så offensivt her - er det virkelig så lenge siden de var fotballsparkende, seljefløytespikkende, jorbærsommerjobb-plukkende, islengtende, stuperekordkonkurrerende, fisketurtålmodighetsprøvede, donaldlesende-i-regnvær-på-hytta smågutter med en lang lang sommer til å vokse og leve i? Har de glemt det?

Uendelighetsfølelsen foran sommerferien. Vissheten om at etter sommerferien er jeg en annen, nemlig en femteklassing for eksempel, noe helt nytt, men noe jeg har tid til å vokse inn i, gjøre meg klar for. Den modningen som skjer over en slik lang sommer - på sitt beste - gjør barnet klar for ny innsats, for opprykk, for nye utfordringer. En massiv utholdenhetsprøve vil gjøre det motsatte.

Åjada - jeg er nok nostalgisk og tilbakeskuende. Innvendinger om at moderne arbeidsliv ikke passer til disse uendelighets-barbeint-sommerene kan sikkert hives løs. Og barn kan naturligvis lære å ta seg sammen og tilpasse seg så mangt. Men jeg tror dessverre vi tar fra barndommen en sentral verdi, når - hvis - vi begrenser denne tida for vekst og modning, strammer og opp og strammer inn og overorganiserer disse frirommene.

Barndom er ikke etterpå - det er nå.

Hallo, alternative verden - er du der noe sted?! Her er jeg!

sy litt mer

Det er bare å slå til. Symaskina står der. På eget bord i en egen krok i kjellerstua, en trenger ikke rydde for hver gang en gang....Det går an å ta noen sømmer eller noen knappenålsrader nå og da - og puff - så er det en småjente-bluse-tunika til klar. Modellen, andreklassingen, veslefrøkna..., har selv valgt stoff og farger....

Les: Boktyven

Det er jo så flott å få bøker i presang. Verdens beste gave! Men en utfordring også - er dette "min bok" - "noe for meg"?

Så fikk jeg Boktyven - av Markus Zusak, på norsk utgitt av Cappelen Damm, glimrende oversatt av Henning Hagerup. Med et omslag preget av et stumt ungjenteansikt - i mørke - bak piggtråd. Vaskeseddelen angir i få korte linjer at det handler om Liesel som blir satt bort i en fosterfamilie, når moren hennes blir sendt i konsentrasjonsleir. På noen av de første sidene i boka ser vi hvordan Liesels seks år gamle lillebror aldri når fram til fosterfamilien, han dør underveis. Slik kommer en taus og traumatisert Liesel til sin fosterfamilie med en hardtslående (både verbalt og fysisk) fostermor og en taus fosterfar, men begge med en underliggende styrke og godhet av dimensjoner.

Dette er Tyskland, andre verdenskrig.

Det ser i utgangspunktet ut som en bok og en historie en nesten ikke kan makte å lese, - kanskje noe en burde føle seg forpliktet til å lese, men ikke med glede. Det ser dystert og vondt ut å gå løs på denne boka og Liesels liv og skjebne.

Men - av alle ting - dette er en bok en rett og slett kan nyte. Den er så sterk og vakker. Den er en opplevelse - en bok å synke inn i og ta med seg videre i livet.

Det er hverdagsliv. Det er vanlige folk, - under et etterhvert mer og mer absurd og håpløst samfunnssystem. Fosterfar Hans Huberman prøver å livnære seg som maler, fostermoren Rosa vasker klær for folk. Begge deler er tjenester folk etterhvert må avstå fra å betale for i vanskeligere og vanskeligere tider. Og da har en jo faktisk ikke stort å leve av. Det er den vanlige tyskers sult og nød under krigen, som skisseres her.

Og det er en oppvekstroman, - om Liesels barneliv, hennes lengsel og sorg, om venner og slåsskamper og fotball i gata og prøvelse på skolen. Om barnets sult og epleslang og utvannede kålsupper. Om nabogutten Rudy som elsker henne fra hun kommer til Himmelgate - og hele hans liv.

Og om hennes liv som boktyven. Hun stjeler bøker og leser, blir en lesende gjennom de stjålne bøkene.

Det slår meg hvor få beretninger om den vanlige tyskers liv under andre verdenskrig jeg egentlig har lest. Den norske litterære formidlingen av andre verdenskrig er fokusert på norsk okkupasjonstid, motstandsbevegelse, flukt til Sverige, nordmenn på Grini og nordmenn i konsentrasjonsleire. Vi har lest om ofre i andre land, om jødeforfølgelse og Anne Frank.

Men den vanlige tysker har jeg ikke lest stort om før. De som malte hus og vasket folks tøy og prøvde å samle sammen til nok mat til sine. De som aldri hadde valgt noen krig, men uansett levde i en krig og måtte sitte sammentrengt med naboene i den dypeste kjelleren i gata under bomberegnene og vente, vente i mørke og barnegråt, vente på om de skulle overleve en natt til. De som måtte sende sine sønner og menn i krigen, uten valg, uten å se dem igjen. De som måtte sende sine barn i uniform til parade og opplæring i Hitlerjugend eller BDM (Bund Deutsche Mädel) - uansett - for å unngå sanksjoner fra partiet. De som selv ble pisket for å ha gitt en brødskalk til en utsultet jøde som ble ført i tog gjennom byen.

Det er en grusom tid. Det er samtidig en oppvekst preget av mye av det alle oppvekster er preget av. Det vanlige livet i en grusom og ufattelig krevende tid.

Boka har et utrolig elegant fortellergrep - ved at den gjennomgående fortelleren rett og slett er en slags sjelesamler, en slags ånd som farer over jorden og samler sjelene til de døde - og som ser - alt. Med stor omsorg bærer han med seg den døde lillebrorens sjel og alle de andre... Krigen gir ham ufattelig mye å gjøre - og mange steder å være og mye å se. Denne vennlige, reflekterte og omsorgsfulle sjelesamlerens røst gir en ramme som gjøre det mulig å gå inn i grusomhetene og være inne i boka, uten å bryte sammen selv eller måtte distansere seg for mye fra det smertefulle. Se smerten og lidelsen og lengselen - og holde ut og lese videre.

Som sagt var jeg i tvil om jeg nesten orket å lese denne boka - med sitt piggtrådomslag. Jeg er ikke i tvil når jeg anbefaler den videre. Vi to voksne her i huset hadde hver vår søndag nå i vår da vi knapt kunne legge boka fra oss, den må bare leses videre og videre.

- og der vi begge trengte en stille stund fulle av tårer når boka var over...

- så - løp og les!

Tidsklemma - en konstruksjon?

Ja - tja - for en som har skrevet et helt verk om språklige og forståelsesmessige konstruksjoner i politisk debatt - så må jeg jo anerkjenne det - at "tidsklemma" naturligvis "også" er en begrepskonstruksjon, på lik linje med en haug med andre vanlige hverdagsbegreper (som "middag" eller "helgevask" eller "fredagskos"). Vi har et ord og gir det innhold - ordet er ingenting i seg selv.

Men - når jeg leser intervjuet med Nina Amble, seniorforsker ved Arbeidsforskningsinstituttet, i helgas A-magasin, så reagerer jeg på den ensidige framstillingen hun gir mot slutten av intervjuet. For vel og bra at hun slår fast at nordmenn ikke er late (i hvertfall slår journalisten dette fast i overskrifta si) - men hun er jo veldig opptatt av at folk ligger på sofaen og ser på TV, så helt entydig er vel ikke denne frikjenningen fra å være late.... Og vel og bra at turnusarbeid bør oppgraderes lønnsmessig (men den eneste gevinsten av dette må vel ikke nødvendigvis være å få alle sykepleiere med små barn ut i full jobb, hvis de faktisk vil noe annet).

Men altså - mot slutten skal hun kommentere fenomenet tidsklemma og sier følgende "Tidsklemma sitter i hodet, for vi har mer fritid fra både jobb og husarbeid enn før. Jeg tror den skyldes mangel på samsvar mellom det vi ønsker å bruke tiden til og det vi faktisk gjør. Vi zapper på TV, sjekker Facebook og ser på en tilfeldig TV-serie. Når vi oppdager at kvelden har gått uten at vi har fått gjort det vi hadde tenkt å gjøre, skylder vi på tidsklemma."

Tenk det!

I mitt hode er begrepet "tidsklemma" (som jeg ganske bevisst ikke bruker i mitt eget liv, der bruker jeg noen andre begreper) i vanlig samfunnsdebatt spesielt knyttet til småbarnsfamilie-fasen. Såvidt jeg kan se finnes ikke et eneste barn eller en annen linje om omsorgsansvar i forskerens svar her. Og det er jo på en måte forståelig. Slike faser i folks liv blir visst fort glemt, en kommer over i andre faser og glemmer hvordan dagene var den gangen. Jeg merker det litt selv, minstemann er fem, ingen trenger å bæres eller mates, ingen har bleier, ingen har vogn, alle kler på seg selv, de hjelper til og med til med middagen når det trengs - det er visst en fase som er over.

Men dette skal folk - også arbeidslivsforskere, ha respekt for - og prøve å huske også når årene har gått og kvelden kan surres bort på sofaen tydeligvis. Tidsklemma er ikke knyttet til voksnes TV-titting - tidsklemma er knyttet til det omsorgsansvaret og det tilstedeværelsesansvaret som skal "klemmes inn" i et (eller flere) bittesmå barns korte våkentid i døgnet - i tillegg til (tydeligvis i vår tid) to fulle jobber og en mer enn full barnehagedag, en tur innom Rema og et helt nødvendig minimum av hus- og matstell. Når det tar en time å komme seg ut av barnehagen med to trøtte poder og deretter en sakte, sakte tur hjem... Når minstemann gråter og treåringen rømmer og seksåringen trenger en dyp samtale og fiskekakene fortsatt er frosne - og en så gjerne skulle vært en supermamma som fortalte spennende historier og hadde tid til å male fingermaling før de små må stelles og stulles i seng. Når kveldene etter leggetid slett ikke går til Facebook - men til å tørke regndresser og smøre matpakker og vaske badekar og tømme joggesko for grus og ta igjen den timen med jobb som en måtte utsette for å få hentet i tide i barnehagen.

Jeg beskriver ikke mitt eget liv nå. Jeg klager ikke over småbarnstida. Jeg vil være veldig tydelig på at dette omsorgsansvaret og dette tilstedeværelsesansvaret og det praktiske og evigvarende arbeidet som hører til dette, er det største privilegiet jeg har i mitt liv. Slik tror jeg det er for mange. Det er verdifullt - men det er krevende. Det tar tid. Hvis en også skal være tilstede et annet sted på kloden i full jobb og vel så det (og den andre forelderen også skal det) - så har vi tidsklemme-konstruksjonen der. -Det er der begrepet hører hjemme - ikke foran TV-en.

Ha en god uke!

(Noen av mine tidligere innlegg om lignende saker finner du her og her)

- hva skal du nå, da...

spør alle. (Og da mener de jo jobb - og "jobb" betyr som kjent det du gjør som er betalt av noen andre...)

Jeg skal vel koste gulvet for brødsmuler, bake flere brød og henge opp tøy. Ikke mye å føre opp i selvangivelsen det...

Og - så skal jeg skrive. Skrive her. Se om noen vi ha andre tekster skrevet. Skrive en kronikk i ny og ne. Se om avhandlingen kan bli en bok en vakker dag. Se om mer skjønnlitterære tekster også kan få vokse fram.

Og jeg skal hjelpe andre med å skrive - som veileder på masteroppgaver - men også gjerne på andre gjennomlesninger for skrivende folk.... (trenger du en til å lese og veilede deg på tekstene dine?)

Midt i mylderet her hjemme skal jeg prøve å sy dette sammen. Med tid til haging og laging innimellom - og mye plass for de små som skal ha tid og rom for å surre med sitt i denne familien. Drømmen er jo at dette skal kunne henge sammen - fungere sammen - bli en meningsfylt helhet - om enn langt fra noen A4-mal...

Hva skal du nå?