de som gråter - og de som trøster

Den kjære adventssangen. Nå har vi to vers å synge og to lys å tenne. Og vi tenner lys for kjærlighet og tro, omsorg og frihet. Og vi tenner for dem som gråter og dem som trøster dem. Og det er jo oss - begge deler! Alle er vi blant dem som gråter og har det vondt til tider - og alle bør vi også være blant dem som trøster. Som ser rundt oss. Som ser mer enn oss selv.

Vi skal se og ha omsorg for våre egne, men også se den magre jenta borte i veien som alltid er så trist. Vi ordner opp i eget hjem, men må også kunne se og ta inn over oss at andre sover på gata eller er uten sjanse til å skaffe julegaver til sine barn.

Selv om vi har hus og mat, så kan smerten over livet være stor og tårene mange. Alle kan trenge trøst. Også de som er voksne og mette. Det er ikke forskjell på oss slik sett.

Se deg rundt - hvem som trenger deg i dag. Og la deg selv bli trøstet når det trengs....

Her skinner sola i dag. Det er godt for en vinterhutrende underveisdame!

Tenn lys!

To lys skal skinne for kjærlighet og tro.

For dem som viser omsorg og alltid bygger bro.

Må fanger få sin frihet og flyktninger et hjem.

Tenn lys for dem som gråter

- og dem som trøster dem.

(Tekst: Eyvind Skeie, melodi: Sigvald Tveit, første gang skrevet til adventsserien Portveien 2)

fredagskveld i fred

Fredagskveld.

"Alle" er visst på julebord.

Ikke jeg.

Jeg pakker sjalet rundt meg, fyrer i ovnen hjemme, tenner lys, spiser fredagsmiddag med tre fine unger og ser på Månetoppen.

Til kveldsgrøten leser vi Astrid Lindgrens historie om Sunnaneng. Alle tre sitter målløse og lytter til historien om de to fattigungene Mattias og Annas harde kår. Lillebror med sin illsterke rettferdighetssans blir rød i ansiktet og knytter nevene. Alle har vi tårer i øynene. Og tilslutt får de to fattigungene være i Sunnanengs fargerike og varme vår for alltid - i et lekende barneliv - og hos en mor med pannekaker til alle sine barn.

Les!

Så kryper mine små under varme dyner. Storebror og jeg har en eksklusiv stund med Beat for Beat i sofaen under ullteppet, begge forkjølet og fredagsslitne, før han også tar kvelden.

Og jeg strikker hemmeligheter.

God andre adventshelg til deg.

takknemlighetskalender

En takknemlighetskalender er en god idè.

Hver dag spørre seg: Hva er du takknemlig for i dag?

Det er jo så mye.

Mest av alt er jeg takknemlig for den vesle flokken min, de tre små, sprudlende, krevende, livlige, forskjellige krabatene som deler dagene sine med meg - og som nå har krøpet under dyna - og for pappaen deres, kjæresten min, som i over ti år har valgt å leve dette livet sammen med meg. Jeg er så takknemlig for den tida vi har sammen, alt vi deler og opplever sammen. Den gode samtalen rundt middagsbordet - når alle har vært sin tur ute i verden og bringer tilbake beretninger om dette. Den gode pusletida når vi alle har store og små prosjekter og går om hverandre og koser oss konsentrert i våre oppgaver. De gode opplevelsene når vi legger ut på utflukter - og den gode følelsen når vi igjen samles rundt bordet hjemme. Og når en liten en kryper inntil meg under dyna mi om natta og hvisker - "...min mamma" - halvt i søvne...

Og så er jeg takknemlig for at vedstabelen er stor og ullvaskemiddel fra helsekosten igjen er i hus (her går det en ullvask om dagen, vi er omfavnet av tykk og tynn ull mer og mindre døgnet rundt hele gjengen.)

Og jeg er takknemlig for den tryggheten det er å ha et varmt og godt hjem, med lys i vinduene, nok mat, varme senger - og nok av garn og tegnesaker og bøker og annet for et godt liv.

Hva med deg?

(Bildet: Dette gamle julekortet fant snekkerne inne i den gamle husveggen under ombygging og tilbygging i fjor. Det har fått sin plass blant juledekorasjonene - en engel som bringer jul til et hus....)

juleavslutnings-stafetten!

Stelle til jul skal være koselig - og det er det! Noen liker desembertravelhet i pyntede gater og butikker. Noen liker å pusle og bake og klippe og lime i ovnskroken hjemme.

Litt ekstra styr skal det vel være, det er jo det som er stas! Ellers merker en jo ikke at vi er her, midt i det! Livet og begivenhetene skal da merkes.

Jeg forkynner generelt et "live and let live"-budskap på denne bloggen. Vi er forskjellige - og kan og bør velge forskjellig her i livet - uten å stille oss til doms overfor andres valg. Så også med juletid og julestri. Velg selv - og la andre velge sitt.

Men - som trebarnsmamma med barn i barnehage, skole, SFO, dramagruppe, kor, skitrening (og det er vel omtrent det - og det er jo ikke så mye i seg selv når en deler det på tre) - så må jeg reise en liten kritisk spørrende røst nå midt i styret og kosen:

Må egentlig alle alle alle grupper og institusjoner og delaktiviteter absolutt ha sin egen juleavslutning? En egen koselig kveld for hele familien med mer klementiner og pepperkaker og kanskje til og med en nisse med poser.... Og så enda en og enda en?

Kan ikke noen av ekstra-aktivitetene og samlingene utsettes til januar? En liten nyttårs-fotball-turnering på SFO, for eksempel, i stedet for en juleturnering (som kolliderer med Lucia i barnehagen, skitreningas opplegg, koret...).

Koret og korpset må ha sine runder med julekonserter, det forstår alle - men må skitreninga absolutt grille pølser i 20 minus med hele familien i mørke desemberkvelden tre dager før jul? Kanskje SFO kan ha foreldreettermiddag en ettermiddag i januar - eller november? (Vi sier jatakk til kaffe og vi - hvis det ikke passer med gløgg....)

Hver for seg er det fine, flotte arrangementer. Og vi vil gjerne stille opp. Men la oss spre det litt! Vi trenger også å fyre i ovnen her hjemme, flette noen kurver og få noen små barn tidlig i seng i kaldt desembermørke.

(Og disse nissene, kan ikke de vente litt. Gjerne pynt og pepperkaker og alt som er, slå til - men selveste nissen trenger vel ikke komme med godteri hver eneste dag.)

Dette er jo på en måte et inflasjonsproblem. Nisse og pose og avslutning der - da må vi ha det her også - og her - og her. Og så fylles det opp.

I tillegg faller dette inn i det jeg har tatt opp tidligere med å forvente barns "glitrende øyne" igjen og igjen. Ved den femte nissen med godtepose i desember - hvor storartet blir det da? Spar noe glitterpotensiale til naboen eller Morfar skal dra på seg skjegget og islenderen den 24....

Og ellers - ha en glitrende andre desember. Slik du vil og kan!

endelig kalenderdagen!

- Mamma du vet at det er første desember i morgen, ikke sant? (Sjuåringen, i går kveld)

- Mamma, i dag er det kalender, ikke sant (Fireåringen, klokka fem i dag tidlig)

Joda. Jeg visste det nok. 72 pakker tar alltid litt lenger tid å pakke enn en tror, så det er greit å begynne i tide.

Nå henger de tre kalendrene i trappa fra kjøkkenet ned til kjellerstua. Hver sin hjemmelagde kalender med 24 gråpapirpakker på.

Inni er en liten overraskelse. I dag var det en klinkekule til hver. Noen dager rosiner, supplement til penaler og fargeskrin, strikker og spenner til den med lange fletter... Og alle trenger litt påfyll av truser eller ullsokker, det er de "store" presangene.

Dette er Storebrors kalender. I en del år var det jo "bare" 24 pakker. Først til ham alene, seinere på deling med Lillesøster, da hun kom. Litt smålego. To fargestifter. To ballonger.

Men så kom Lillebror. Dette er hans kalender. Og hans første adventstid var han 9 måneder. Det passet ikke helt å få noe på deling med treåringen og femåringen. Samtidig ville jeg at de to store skulle skjønne at den lille godklumpen skulle få på lik linje med dem, at de nå virkelig var tre. Så da endte jeg for første gang på 72 pakker. Slik ble det.

Men de hang jo på en snor langs bokhylla, - og et år i et vindu... Til jeg satte i gang - i god tid et år - og lagde kalendrene deres. Sagde til og malte MDF-plater. Decoupagedekorasjoner. Litt gullmaling og messingstifter. Her er Lillebrors og frøknas kalendre.

Nå hører de til. Det er noe av det vi pusler med og gleder oss over - og som pynter opp i adventstida.

Sjuåringens englekalender. Gutta har nisser og akende barn....

(Og de hadde sikkert vært strålende begeistret for en sjokoladekalender med en Donaldnisse utenpå også. Så jeg må slå fast for meg selv at dette kalenderopplegget det er noe jeg har valgt - fordi jeg synes det er fint og hyggelig. Og tenk, det synes visst gjengen omkring meg også!)

ha en fin førstedesemberdag! Hold varmen!!

beretninger om en tidligere jul, del I

-førjulsvinteren for to år sida...

Med toåring, femåring og sjuåring hadde vi voksne vært svært syke samtidig og kontinuerlig fra slutten av oktober. Hele november forsvant.

Livet må jo gå sin gang. Handling og middager og lekser og følging hit og dit. Skifte til vinterdekk i snøføyka med 40 i feber og sånn. Men akkurat veldig i rute med noe som helst blir man jo ikke.

Deretter tok de små over. Sykdom, sykdom. Jeg var nesten ikke ute av huset.

Lillebror slo til med vannkopper første halvdel av desember, deretter frisk to dager, vi rakk to Luciafeiringer i to barnehager - og så svært svært syk igjen, utstrakt i armene inn på legevakta, høy, høy feber - diagnose lungebetennelse.

Og han var så svak, han hadde sluttet å spise og drikke, ingen ting fristet ham, ikke en saftskvett, ikke en pepperkake. Ingen sjanse for å få ham til å gå med på å ta antibiotikakuren. Vi prøvde alt, han bare gråt, og sovnet av utmattelse og ble sykere og sykere.

Og nå har historien altså kommet til ca 20. desember.

Jeg sto på skolens julegudstjeneste - alene der vi egentlig skulle vært alle sammen - for å høre lille eldstemann synge solo i julespillet - og gråt og gråt. For jeg visste at nå var snart det eneste alternativet at Lillebror ble lagt inn for intravenøs behandling. Og jeg gråt av bekymring for min lille rødhårede energibunt som alltid er den som blir sykest og svakest når det først slår til. Og jeg gråt for de andre to som fortsatt tviholdt på forventningen om jul og fellesskap og pepperkakehus og alt sammen - alt som jeg ikke kunne forstå at vi kunne greie i denne situasjonen hvis vi måtte splittes opp og sende halve gjengen på sykehus

Og så kom mirakelet. Vi fikk i ham en dose. Og seinere en til. Og litt saft. Og bittelittegrann krefter kom tilbake i den vesle og han fikk styrke til å inngå en svært løfterik avtale om to non-stop for hver medisindose.

Og så ble det pepperkakehus og pakker i siste liten, og jul igjen. Den store heldags juletre-henteturen i min barndoms store skoger ble droppet, en får jo kjøpejuletrær på ethvert hjørne her i byen også!

Og den aller største gleden - som helt tilsidesatte alle hybelkaniner og alt som ikke var gjort dette året - var at vi fikk være sammen alle fem.

Den største gaven - å få være sammen.

Jeg har et strålende bilde fra denne julekvelden - lille toårige Lillebror i bare bunadsskjorte og strømpebukse - strålende fornøyd foran en lysende stjerne i vinduet mens han gaper over medisinskjea. Juleglede!

Han var svak og puslete framover vinteren, men kom seg igjen skritt for skritt.

(Bildet er et glimt fra Storebrors adventskalender, de er hengt opp alle tre i kveld...)

barnas glitrende øyne?

Jeg husker en januarsamtale med en etter-juls-andpusten kollega en gang for mange år siden (sånn - "hvordan har dere hatt det i jula, da?"). For for min kollegas familie, der de var utrustet med to sett skilte besteforeldre og tre små barn selv, hadde jula vært en endeløs reising rundt til nye og nye juler. For hos hver besteforelder måtte det jo være "julaften her også" - og ny ribbe og ny gang rundt juletreet, og alle pakkene og kakene som hørte til. Og så neste dag var det å pakke sammen og kjøre videre til en ny julaften.

For alle fire besteforeldrene (som ikke kunne møte hverandre, må vite) ville jo ha den ekte juleopplevelsen med de søte små. Se det glitre i øynene og høre alle skryte av kaker og pakker. Ingen ville nøye seg med bare et "tredjejuledagsbesøk". Kjære vene.

Så glitret det vel ikke så mye i øynene når det ble den tredje eller fjerde julaftenen i strekk, og kanskje var ikke barnas jubel like stor hele veien. Eller kanskje spilte de med. En anstrengende øvelse i å "levere jul via barna" må det i hvertfall ha vært. Min kollega var glad det var over og et år til neste gang.

Så ekstremt er det nok få av oss som har det.

Men en liten vær-varsom-plakat kan være verdt å ta med seg: Det er ikke barna "alene" som skal levere julen med sine glitrende øyne - (når bare vi voksne leverer alle rammefaktorene). Det kan vi faktisk ikke forlange av dem.

Den gode julestemningen og den gode julen er noe vi opplever sammen, store og små. Alle er med. Og barna går inn i det vi viser er verdifullt og godt. Det vi voksne vektlegger og viderefører. Det bygger seg opp, tradisjoner og forventninger over tid. Og så bærer vi dette videre som familie.

Mange julaftener, store og vidunderlige som de har vært, har fått sin bråslutt for de aller yngste her i huset, klokka bikket plutselig vanlig leggetid, øynene ble smale og det eneste som telte var med ett en vanlig skive med hjembakt brød og gulost og en kopp med melk og rett i seng. Mange år ventet de fleste pakkene til førstejuledagsfreden, julaften orket de rett og slett ikke mer. Men jul var det, og lysene skinte og treet var grønt og glitrende. Vi voksne bar julen videre.

Nå er de små plutselig så store alle tre. Husker og bærer med seg minnene og tradisjonene og lager førjulstid og juletid sammen med oss. Og det de husker og reflekterer over og bærer med seg, stammer jo fra disse tidligere årene, det vi sammen har lagt inn i forberedelser og feiring før. Vår jul - her hos oss.