fredag 16. mai 2014

Fredagstanker: Grunnlov, ytringsfrihet og inkludering

Min venn er en nett, liten mørkhåret trebarnsmor, født et helt annet sted på kloden. Hun har en lang livsreise bak seg og merker belastningen av et liv med trusler, med flukt, som eneforelder, med bekymringer - og med mange nye utfordringer i sitt nye hjemland. Og hun er full av takknemlighet over at barna hennes nå vokser opp i dette landet, at de får norsk skolegang og snakker språket som innfødte, mens hun etter mange år her i landet fortsatt strever med dette rare språket, med kreftene, med helsa og de evige bekymringene. En gang i sitt hjemland hadde hun sin egen blomstrende bedrift, et stort hus, mango som vokste i hagen - et liv som fungerte. Det tar tid å komme seg på beina etter flukt og frykt, savn og slit.

Men vi ler og flirer, bruker fingrene og holder på til vi forstår - og hun går på så mange norskkurs hun får til i sin trange tidskabal og strekker seg stadig lenger. Her hos meg drikker vi te, skravler, blar i Aftenposten og lærer hverandre om livet.

Sist vi møttes snakket vi om 17. mai. Om barnetoget og at alle som vil kan komme på den lokale skolen og spise kake og se på barnas leker på ettermiddagen. Også uten bunad!

Og vi snakket om Grunnloven. Om 200 års jubileum. Jeg tegnet et tidslinje, slik jeg er vant til å gjøre når jeg skal forklare tid. Plottet inn 1814, 1905, 2014. (Og 1940-45, for hun visste at Norge hadde vært i krig). Skrev på Danmark-Norge, svensk-norsk union, Napoleonskrigene. Helt ukjente merkelapper for henne. Og gikk løs på begrepene. For hva er en grunnlov? Hva skjedde egentlig i 1814? Og jeg leter etter de aller enkleste begrepene, jeg som er vant til å snakke om politikk med ungene mine, forklare og trekke linjer.

Hvem skal bestemme i landet vår? Før var det den danske kongen som bestemte alt. (Dansk enevelde varte helt til 1848 - for oss var det altså slutt i 1814). Folket i Norge ville bestemme over seg selv. De ville selv velge et Storting som skulle lage alle lovene i landet. (Joda vi fikk svensk konge, men vi hadde vår egen lovgivende folkevalgte forsamling).

Og så kommer jo hakene - for jeg må jo si at det var bare menn som fikk stemmerett i 1814. "Men hvorfor ikke damene?" spør hun? Og jeg forklarer for en som lever i Norge her og nå, med norsk statsminister og kvinner som tar seg av det meste og som ikke kjenner til at Norge har gått en enormt lang vei og også en gang sto for et syn der kvinner ikke kunne ta ansvar utenfor hjemmets fire vegger. "Men hvorfor, Guri? Var damene bare hjemme med barna? Og mennene var bare ute på jobb?" Hun forstår ikke dette Norge. 200-årsgapet er vanskelig å gripe. Forståelsen av at alt var så annerledes...

- Og jeg griper fatt i dette, at mennene var ute på "jobb". For det var jo ikke alle menn som fikk stemmerett heller. Synet på hvem som kunne tildeles det store ansvaret å stemme på landets nyfødte lovgivende forsamling tilsa at bare menn med eiendom hadde tilstrekkelig erfaring med forvaltning og ansvar at de kunne få stemmerett. "Bare de rike mennene fikk stemme," forteller jeg. Og fortsetter med fattigdom. For her er hun - en av våre fattige - som får hverdagen til gå rundt for tre barn og seg selv med de få kronene hun har - mens hun ser all den overfloden alle rundt seg har og samtidig er takknemlig for det hun tross alt har av rammer rundt sin flokk. Hvordan skal det være mulig å forstå det gamle bondesamfunnet, selvbergingssamfunnet som måtte greie seg med de de dyrket og fisket selv - eller sulte. Et samfunn der skolen riktignok hadde vært påbudt siden 1739, men der folk flest ingen boklig lærdom hadde utover katekismen. (Jeg prøver meg på forklare konfirmasjonsforordningen og enevoldskongens kirketukt og hvilken obligatorisk funksjon konfirmasjon hadde for å erobre voksenlivets privilegier - men lar det ligge. Vi får ha noe til gode til en annen gang. )

Og så snakker vi om selve Grunnloven igjen. Hva den er til. Hvorfor den er grunnleggende for andre lover og hvordan vi innretter oss her i landet. "Der står det viktigste," sier jeg. "Som om ytringsfriheten." Og vi nøster og nøster i begrepene - ytring - frihet. "Det betyr at du kan kritisere regjeringen uten å bli satt i fengsel," sier jeg. "Du kan si at regjeringen tar feil." "Men hvorfor skal jeg si at regjeringen tar feil?" undrer hun, selvfølgelig. Jeg forklarer igjen. At jeg er fri. At jeg kan skrive i avisa. Mene hva jeg vil. Protestere mot regjeringen. Uten å bli straffet.

Og så det åpenbare: For min venn vet jo så godt hvordan det er når en blir forfulgt for sine meninger. Det er grunner for hennes flukt. Det er grunner til at hun har vært alene med barna disse årene. "I Norge blir du ikke fengslet eller slått fordi du sier det du mener," forteller jeg.

Øyne hennes fulle av glede: "Jeg er så glad! Er det sant! Det er så bra med Norge!"

Jeg ønsker alle en god 17. mai i morgen. Det er hyggelig med 17. mai - vi skal pynte oss og hygge oss, jeg skal høre eldstemann holde tale, de to yngste synge i koret og følge med på det store toget i hovedstadens hovedgate - før vi tusler hjem til sekkeløp og naboprat på skolen vår. 

OG midt i kosen og stasen er det markeringen av noe viktig, av selvstendighet, folkets makt og rettigheter - og dermed av vårt alles ansvar. Ansvar for å ikke bare være selvgode og med blikk bare for våre egne nystrøkne bunadsskjorteermer og pyntede kaker - men med ansvar for å inkludere, også folk med helt andre livshistorier enn våre egne, - og ansvar for å bruke våre rettigheter med vett og forstand og ansvarsbevissthet.  






5 kommentarer:

  1. Takk for et 17. mai innlegg som handlet om mer enn bare bunad og kaker, og fikk meg til å tenke litt :) Håper du hadde en fin 17. mai!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk. Håper du hadde en god dag også. Vi hadde det fint - det er en stor kabal som skal gå opp, mye praktisk, mange krefter. De overordnede tankene blir liksom en annen dag :-)

      Slett
  2. Det beste (og mest befriende) innlegget jeg har lest i det siste! Du putter ting sammen på en måte som drar meg videre og inn i det du skriver. På en måte blir det mer sant når du skriver på denne måten. Viktig å skape kontraster til alt vi tar som selvfølgelig, for å forstå at det slettes ikke er selvfølgelig.

    Den nette mørke er heldig som har truffet deg, og du det samme med henne!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk skal du ha, Anne Helene! Det satte jeg stor pris på!

      Ja, vi er heldige. Jeg lærer så mye. Det er så mye jeg ikke har forstått om å være flyktning og om å være fattig i Norge som jeg lærer nå.

      Slett
  3. Det aller største smilet jeg så 17.mai var han som bar FN-flagget for Kongsberg Norsksenter. Jeg ble så rørt og glad da jeg så han.

    Jeg leste at mange med utenlandsk opprinnelse uttrykte ønske om at vi nordmenn burde være hele året sånn vi er 17.mai.

    SvarSlett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)