onsdag 26. juni 2013

snakke sammen



For det er jo det vi vil. Snakke sammen. Bygge fellesskap og lete etter mening og retning sammen. Finne ut av ting. Vi som har valgt hverandre og valgt å bygge dette livet og denne familien sammen.

Og det er mye å snakke om. At vi må huske å kjøpe mer melkefri margarin. Eller lete etter badehetta til Lillebror i gjenglemtkassene på skolen. At det er en rar lyd i vaskemaskina. At de våte skoene fra i dag må settes på badegulvet i natt. Det er mange sånne små, bittesmå ting i et myldrefamilieliv.

Noen ganger føler jeg at det er bare de små tingene vi rett og slett rekker å snakke om. Og de er jo virkelig viktige der og da. Det får denne dagen og denne uka til å gå rundt. Jeg kan følge til tannlegetimen, rekker du stikke innom postkontoret, tapper du i badevann og får skrubbet minstemann rein for gjørme nå - og vi må få tatt en tur på gjenbruksstasjonen før vi drar på ferie. Og jeg kan hente etter koret i morgen. Og slik går nu dagan. Det går opp, det går rundt. Men....

Så er det de mellomstore tingene. Vi tar oss jo på tak og tar fatt på noen temaer ut over margarinpakkene i blant. At nå må vi få bestemt oss for om vi skal dra dit i sommerferien eller ikke. Eller om det er på tide å se på en sykkel i en større størrelse til et av barna. At vi skulle ha invitert de  og de en lørdag. Om hvilke regler som egentlig skal gjelde for dataspill her i huset. Noe sånt. Litt mer enn margarin i hverfall. Det trengs. Det er hauger av slike saker vi "burde" ha snakket om. Vi tar skippertaka. Vi kommer oss på den ferien, faktisk, tror vi nå. Alle fem har en sykkel som fungerer noenlunde. Og sånn.

Men når tar vi de ordentlig store temaene? (For store tanker og gode samtaler finnes jo her i huset - men når fører vi de helt til mål og tar stilling, velger vei, bestemmer oss for noe, går til store tiltak...?) Når har vi rom og ro og tid til å virkelig grave oss inn i det store og dype, stille spørsmål ved rammebetingelsene, lure og lete etter klokskap og kunnskap om hvordan vi egentlig vil leve - om vi tør å kjenne etter hva vi egentlig vil og kanskje tør å velge det. Kanskje tør å forandre noen av rammebetingelsene. Disse rammebetingelsene som leverer oss alle disse små oppgavene som dagene og samtalene er fylt av.
Når klarer vi og jeg å se på det? Det lurer jeg på.

For det meste tar vi rammebetingelsene for gitt og løser småsakene innenfor disse rammene. Eller sover litt når alt er gjort og matboksene er vasket og klare til neste dag og skoene tørker og badehetta fortsatt ikke har dukket opp. Og så tar vi en ny dag og får den til å gå rundt også. Og snart er det fredag.

Jeg snakker om at folk er friere enn de tror. Det tror jeg jo nemlig. Men tar vi oss tid og ro og rom til å erkjenne denne friheten? Tar jeg meg tid og ro og rom til dette? Tør jeg ta det inn over meg? At det finnes valg og muligheter. Eller passer vi bare på å få kjøpt den margarinpakka og svart på den mailen og i blant bestilt en billett?




5 kommentarer:

  1. Hei, kloke ord. Jeg er en av dem som er velsignet(?) med munndiaré og et hode som stadig spinner omkring de store valg og verdier og snakker om dem. Noen ganger er det godt å bare prate om den manglende gummistøvlen eller tømme en gymbag. Jeg prater og snakker om verdier og valg og ungene himler med øynene og sier: "åh nei, nå begynner hun igjen", samtidig smiler de av meg. De bor i et hjem hvor åpenhet og gode samtaler om små og store ting foregår hver dag. Jeg er så glad vi får lov til å ha det slik hos oss, det gjør meg glad. Fin torsdag til deg, Pam :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Joda - det er både de store og de små ordene og samtalene her også. Det er godt at alt kan høre med. Men noen ganger lurer jeg på om vi kommer lenger enn bare ordene når det gjelder de store spørsmålene. Da er det lettere å tørke støvlene og koste trappa...

      Slett
  2. Jeg syns du tar opp noe veldig fint. Og jeg blir takknemlig, for du tar opp og formulerer noe jeg har grublet på innimellom gummistøvlene, snakket med meg selv om i løse tråder, ikke helt klart å gripe fatt i. En litt sånn vag følelse av at vi lever litt for mye på autopilot. Det er en jo pent nødt til ganske ofte i hverdagen, men som du tenker også jeg at verdier, veivalg og retning står alt for sjelden, om noen gang, på samtalekortet. Vi er gode på de små og mellomstore tingene, men den diskusjonen du snakker om, rører forsiktig i, er mangelvare her i huset. Tankene er i hodet mitt, men rekker ikke ut på tunga. I alle fall ikke så ofte. Det er vanskelig å snakke med den andre, om noe en kanskje ikke helt greier å komme hlyt nok opp for å se selv..?

    SvarSlett
  3. Jaa du, det kommer ikke når man setter seg ned for å snakke i alle fall. He he. Bare å hive seg utpå!

    God fin lørdag til deg!

    Ellem

    SvarSlett
  4. Morsomt at du skriver om dette akkurat nå, for vi har nettopp åpna døra litt på klem for noen store tanker i det siste... Og da tyter de plutselig ut, ønskene, drømmene, mulighetene og valga som jo ligger der. Det er liksom bare å våge spranget. "Bare" :-) Så får vi se da, om vi kommer forbi snakkestadiet...
    Klem fra KristinB

    SvarSlett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)