- men hva er det jeg skriver om da...

"Prosjektet er et historieskrivingsprosjekt. Jeg går ikke ut og sporer opp materiale for å rekonstruere en "komplett og korrekt historie", men jeg skriver en historie ut fra et utvalgt materiale og med vekt på historisitet, foranderlighet og variasjon. Jeg tar som utgangspunkt at en politisk debatt ikke bare produserer politiske vedtak, lover, budsjetter, læreplaner og så videre, men at den også produserer begreper og forståelser som virkeligheten kan ses og gripes gjennom. Slik produseres også virkelighet (eller "virkelighet", det er så langt vi kommer), forstått som begreper om virkelighet, og det er dette jeg søker å gripe fatt i og vise."

(fra kapittel 1, Innledning, side 10)

men jeg er ikke anonym!

Fikk trykkefilene fra forlaget (som skal trykke den ferdige avhandlingen i skriftserie) til gjennomlesning.

Fant èn feil: Navnet mitt!

Så mye skal jeg da ikke gjemme meg i hvertfall, får i hvertfall sette på riktig navn.

Nemlig....

God kveld.

skal det synes?

Da jeg var liten skolejente lærte jeg meg å snu prøvearkene opp ned når matteprøver ble delt ut etter vurdering. Det skulle ikke synes om en fikk 10 av 10 rette.

Neida, jeg skjønte det. Bøye nakken. Ikke synes. (Men den som er god i fotball - han får lov til å synes...)

Nå skal jeg av alle ting invitere kjente og kjære til å komme på disputasen min - og til feiring etterpå. Det sitter langt inne. Jeg synes ikke det er lett. Skal det egentlig synes? Skal det virkelig feires? Skal man ikke bare snu arket, og la ingen merke det....

Doktormiddager er en lang tradisjon - fra ærverdige seanser i kjole-og-hvitt.

Jeg kommer vel i kjole - men ikke i hvitt. Og feiringen blir her hjemme i det vesle røde huset i skråningen. Det blir store suppekjeler på kjøkkenet og lys og vin og enkel tapasmat og sitteplasser på deling.

Det passer meg. Ikke for fancy og flott. Det er en feiring midt i et virkelig liv. Det er her jeg har skrevet, midt mellom brødbakst og klesvask.

Så da får jeg vel tørre dette.

Og jeg leser og leser....

det kommer, det kommer

Det snødde i natt. Da passer dette bildet! Det kommer, det kommer....

vårhelg

Vårlørdag

- ta fram syklene, mange mange runder på de bare flekkene, endelig endelig for små sykkelføtter

- plante påskeliljer i utekrukkene og hakke mer is og snø i hagen

- steke vafler i vårsola

- solbriller og fregnefjes, regnbukser og skjørt

- en stressa doktormamma får en time i solhjørnet på verandatrappa en lørdagsettermiddag, med avhandling på fanget og solvarme i kroppen..

Familiesøndag

- familieselskap med fettere og onkler og tanter - kaffekopper og god tid - og en hjemtur i en sommertidskveld med mer lys og løfter for enda lysere tider

Sommertidsmorgen-mandag

- en morgen som starter så tidlig, små trøttinger snur ryggen til, det er jo altfor tidlig. Men så greier vi det allikevel, pusler rundt hverandre, finner klesbunkene og samles rundt frokosttallerknene - og starter på den nye dagen og den nye uka

stilig blogg

Jeg har fått en award av Siri! Tusen takk! I tillegg er jeg nevnt av Pia som en blogg hun liker i hennes award-besvarelsesinnlegg (jeg vet ikke helt om det teller som en award, men tusen takk uansett!)

Du verden - du verden. Det er flott å skrive - og det er flott å bli lest!

Jeg minnes kjedebrevene fra den gang en var en liten skrivejente - med brevvenner i mange land - og så disse kjedebrevene, "skriv av og send til tre venner og send glansbilder til den øverst på lista". Det var tida for blyant og papir - vakkert brevpapir med blomster og fargede ark.

Så dette er bloggernes kjedebrevvariant. Takke og sende videre.

Jeg skal liste 8 ting om meg selv. Slikt har jeg prøvd før. Det er mange måter å gjøre det på - forsøke å fortelle spennende sensasjonelle nyheter om seg selv, for eksempel.

Slik blir det ikke denne gangen, men - mer slik....:

Jeg sliter med vinteren.

Jeg lengter etter våren så tårene spretter.

Jeg holder ut - men bare såvidt. Nå går det bra. Nå er vi nesten der!

Jeg skulle gjerne hatt flere barn.

Jeg er å glad i å lage ting.

Aller helst skulle jeg lært meg mer og brukt enda mer tid på å sy, trur eg....

Jeg er 159 cm høy.

Jeg lærte meg selv å lese da jeg var fire år

Jeg baker supre brød. (se bildet....)

Jeg suger til meg krefter for dagen fra en varm kopp te med sitron

og en kikk i avisa om morgenen. Det skjønner familien. Etterpå er jeg klar.

Jeg er glad i å løpe i skogen.

Jeg sender dette kjedebrevet videre til den som måtte ønske det - med ønske om en god helg!

litt fullt nå....

Jeg er egentlig ganske nervøs. Det er liksom "verdens største muntlige eksamen" her rundt hjørnet. Jeg bør sitte og forberede disputasen. Det roer meg. Lese teksten min. Rolig. Understreke. Se at her er det jo tenkt og skrevet ganske bra.

Men så er det så mye annet. Så mye vår og snøsmelting og livsglade unger og andre unger som renner ut og inn. Flere brødskiver og mer søle. Det er jo deilige tider. Men ikke mye ro...

Og jeg skaffer esker med billige stettglass på Ikea og blomstrete servietter og påskeliljer til trappa. Og såjord. Vi må jo så, selv om det skal disputeres her i vår... Og baker en runde med brød til. Og skifter sengetøyet. Og gjør unna FAU-arbeidet og sender mail til SFO og til universitetet og ringer legekontoret og sosiallæreren. Og koker en kanne kaffe. Og så blir det nok en time lesing før første lille snille kommer trippende i vårsola.

Livet er fylt av sol og liv. Noe elfenbenstårn for fjerne forskere er det ikke her i kroken. Jeg får fullføre som jeg har løpt løpet til nå - midt i det hele, underveis. Krevende, levende....