Fredagstanker: Valgfriheten og ansvaret. Ord for kvinnedagen.

For meg er dette helt fundamentalt: Valgfrihet og ansvar er to sider av samme sak. 

Historiens mange frigjøringskamper har hatt dette som mål - frigjøre individet til å kunne gjøre egne valg, ikke bare være styrt, tvunget, determinert til å evig vandre i ferdig oppkjørte løyper (for å ta en vintermetafor her i snøfattige østlandssøle) - som ikke gir rom for egne valg.

Den sterke tvilen om kvinner egentlig kunne få stemme ved valg, være stortingsrepresentanter eller prester - hvilte på tvilen om de faktisk kunne ta kloke nok vurderinger til å bære dette ansvaret. Friheten til å kunne stemme, representere, forkynne - eller hoppe i Holmenkollen - ga kvinnene ansvaret for å vurdere dette selv.

Tvilen om folket kunne forstå seg på sitt eget beste og søke sin egen tro og overbevisning holdt religionsfriheten nede i århundrer her i landet. Fram til 1814 var det den eneveldige Kongen som regulerte tros- og kirkeliv i Danmark-Norge - og forordnet type religion (evangelisk-luthersk), religiøse plikter og forbud. Det var Kongen som tok valget og ansvaret for folkets religion, og dermed også deres tilslutning til geistlig og verdslig øvrighet i det dennesidige og rett og slett frelsen i det hinsidige. Også etter Grunnlovens første frigjøring av landet var individets rett til religiøs valgfrihet begrenset. Staten visste best og forbød visse religioner og religiøse forsamlinger utenom statskirken. (Først i 1964 ble religionsfrihet en eksplisitt del av norsk Grunnlov.)

Tar vi det videre fra individplanet, så har frigjøringskampen i alle kolonialiserte og undertrykkede land dreiet seg nettopp om dette, retten til å bestemme selv og ta ansvaret for egen framtid og ikke være underlagt andre makters definisjoner av den rette vei, andre makters utnyttelse av naturressurser, andre makters forming av kultur og språk.

Barns rettigheter til å velge og påvirke sider ved sine liv har gått fra å være minimale og tilfeldige - til å bli forankret i lovverk og internasjonale konvensjoner. FNs barnekonvensjon gir en klok avveining av dette, der det presiseres at barn som kan uttrykke synspunkter, har rett til å gi uttrykk for sine synspunkter og at disse synspunktene skal tillegges vekt i tråd med barnets alder og modenhet. Voksnes totalansvar avtar gradvis. Barn skal gis valgmuligheter gradvis, men avstemt mot det ansvaret de faktisk er i stand til å ta.

Poenget mitt med dette er å understreke at vi skal ikke ha valgfrihet som ikke ledsages av ansvar. Og der vi sitter med ansvar, så må vi respektere valgfrihet, innen noen rammer.

Vi lever i et hjørne av verden der vi er nedsyltet i potensielt valgfrihetsskapende privilegier. Demokratiske rettigheter, ytrings- og forsamlingsfrihet sikrer oss retten til å kjempe for både videreføringen av rettighetene, for våre valg og prioriteringer, til å kjempe de kampene vi mener bør kjempes. Tilgang til utdanning på alle nivåer gir oss en posisjon i verden og verdenshistorien der vi kan velge å vite, velge å bli kloke, og velge å ha kloke og reflekterte debatter med hverandre. Økonomisk sprenger vi alle tidligere tiders normalitetsskalaer, vi har mette barn og fulle boder og diskuterer hva vi skal gjøre med alle dingsene i stedet for om vi trenger dem.

Alle disse privilegiene gir valgmuligheter av en annen verden. Men de gir også det tilsvarende ansvaret. Jeg gjentar - når vi vasser i alt dette, når vi har utdanningsmulighetene, ytringsfriheten, stemmeretten, de varme vinterstøvlene og ikke bare har mette barn, men også kan velge hva vi vil gi dem å spise i morgen - da har vi et stort, stort ansvar. Ansvar
 - for de beslutningene vi tar privat i våre egne små liv
- for de beslutningene vi tar gjennom stemmerett og ytringsfrihet på samfunnsplan -
-  for de konsekvensene dette har både for dem vi har ansvar for nær oss, slik som for eksempel barna dine
- og konsekvensene for samfunnet, framtida, verden og livet - langt utover det private.

Valgfriheten vi erobrer er ikke bare vår egen. Slik som barnet som erobrer stadig større myndighet og rett til å påvirke sin situasjon etterhvert som evnen til å ta ansvar vokser - så er vi alle med vår valgfrihet bundet av vårt ansvar, som strekker seg langt ut over å sørge for oss selv.

I morgen er det 8. mars. Igjen et fokus på og en kamp for kvinners plass, kvinners frihet, kvinners valg. Som alle frihetskamper er den nødvendig å opprettholde, det har vist seg med stor tyngde i år. Men kampen stopper ikke med valgfriheten. Ansvaret hører med. Ansvaret som setter rammer, men også gir mål og mening til friheten. Friheten til å skape en bedre verden må gå hånd i hånd med ansvaret for det samme. Og sirkelen går helt rundt - vi skal ha frihet og myndighet fordi vi har ansvar og forpliktelser.

Jeg vil ha alle valgfrihetskampene på bordet og opp på bannerne og i debattene. Men jeg vil at vi skal gå videre og sette ord på vårt ansvar for miljø og overforbruk av ressurser, kommersialisering av barndommen, institusjonalisering og tidsklemmer, normalisering av å outsource praktiske oppgaver i et hjem til lavtlønnsgrupper, fordeling og rettferdighet både nasjonalt og globalt, voksnes ansvar for barn - alle barn, fellesansvaret vi har for at for mange faller utenfor og føler at de mislykkes i de løpene og kabalene som legges - og masse annet!

Jeg vil ikke ha en frihet som bare handler om meg.

Kvinnefrigjøringskampen har blant annet gitt meg mulighet til å velge utdanning og yrke og ha likeverdige rettigheter og lik rett til å bidra med noe viktig i det lønna og skattbare arbeidslivet som en mann. Selvfølgelig og takk og pris. Men jobb og lønn er ikke løsningen på alt vi har ansvar for i livet eller i verden. Markedet løser ikke alt. Jeg vil ikke bare ha en frihet til å jobbe og tjene så mange penger og pensjonspoeng jeg kan (selv om både betalt jobb, viktige jobbprestasjoner og pensjon er bra og ansvarsfulle saker, for all del), mens jeg glipper det øvrige ubetalte, ikke-prestisjefylte og ikke-karrierefremmende ansvaret og forpliktelsene som livet mitt også handler om, som alle kvinneliv og manneliv tross alt også handler om. Jeg vil mer enn å sprenge glasstak. Det er bare starten. Jeg vil jobbe både for en bedre verden for oss alle - og en god hverdag for dem jeg har ansvar for i det nære - fordi det er mitt ansvar.

Mange kritiserer og latterliggjør i disse dager kvinners bruk av den erobrede valgfriheten i den grad den for eksempel brukes til å ikke velge å arbeide fulltid. (Cupcakes-retorikken når stadig nye høyder, som om det primært er baking av rosa kliss folk driver med når de ikke tjener penger.) Det er enkle hersketeknikker som tilslører det mangslungne ansvaret mennesker har. Vi har ansvar for å forsørge oss selv og vår familie, men et valg om å ikke tjene mer penger eller forbruke mer enn en trenger i en familie og i stedet ha litt mer tid til ulønnet praktisk arbeid og omsorgsoppgaver og tilstedeværelse i hjem og lokalsamfunn er ikke å feile, svikte eller mislykkes. Det er et valg basert på at ansvaret er sammensatt, forpliktelsene er mange her i livet og valgfriheten gir en mulighet til å ta dette ansvaret. At andre velger andre kabaler og andre løsninger på å ivareta sine ansvar er nettopp et resultat av den valgfriheten vi har og bør kjempe for.

Og for å avrunde med det som har blitt den største kampsaken for morgendagens kvinndagsmarkering - nemlig faktisk abortsaken, knyttet til reservasjonsrettsspørsmålet. Til syvende og sist sitter kvinner med ansvaret. For sin kropp. For barnet. For framtid for begge. Hun har det endelige ansvaret. Når et valg skal først skal treffes er det hennes valg det må være. 



Les mer:
Mens jeg jobbet med denne teksten dukket Nina Bjørks artikkel "Mer biologi. Mindre frihet." i Morgenbladet opp i postkassa. Supert sammentreff. Inspirerende. Les den!

Linn Stalsberg publiserte denne uka en klok artikkel om sekstimersdagen. Les den her.




(Bildet viser et alternativ til skumle, muligens-feminismeundergravende cupcakes. Bål og pinnebrød. Tar tid. Koster lite. God helg og god 8. mars!)

Noch mal Liebe. Og noen tips!

Kjære Carina med bloggen Her på Sandaker har gitt meg en award og meget rosende omtale på sin blogg. Jeg takker og bukker og takker og bukker. Det er stort å få skribentros av en som skriver så godt selv! 
Så da må jeg til pers igjen og svare på artige spørsmål, denne gang formulert av Carina:

1. Hvorfor startet du blogg og har den blitt slik du trodde den skulle? Evt hva ble annerledes?

Jeg startet fordi jeg trenger å skrive og gjerne også ville at noen skulle lese det jeg skrev. Jeg tar ikke alltid så godt vare på egne behov, prioriterer for ofte å gjøre det jeg "må" framfor det jeg gjerne vil for min egen del. Da jeg startet bloggen var det mange må-prosjekter rundt meg. Et av dem var min evige doktoravhandling som måtte skrives ferdig. Tungt og seriøst. Bloggen ga meg et sted der jeg i stedet kunne skrive fort og lett. 

Bloggen har blitt et godt eget skrivested. Det har også blitt et sted jeg møter andre og lærer mye om andre, andres liv og tanker. Jeg er glad for å ha lesere og få kommentarer. Jeg ønsker meg å bli enda mer lest...

2.Hva gjør du for å hente deg inn når du mister kontrollen og helst vil gi opp/flykte/spise en diger boks iskrem?

Vel, noen ganger skriker og kjefter jeg. (Det er jo det en ikke skal, så det burde jeg vel ikke si.) En annen ikke så bra reaksjon er jo faktisk å gi opp, bli tafatt og trist og tom. (Det skjer også. Heller ikke noe å skryte av.)

Den beste håndteringa er når jeg løper i skogen, passer på å sove nok og få nok sjokolade. 

3. Hva er din hemmelige drøm?

Skrive bøker, være en ettertraktet foredragsholder og dyrke egen mat på eget småbruk med høner og trivelige uthus. (Hemmelig?)

4. Pleier du å fortelle folk at du blogger? 

Nei. 

5. Hvor lenge har du fulgt bloggen min/følger du bloggen min?

Jeg følger deg og har gjort det lenge, omtrent siden vesla di kom til eller litt etter, tror jeg... Du skriver så poetisk og godt.

6.. Hva er ditt bloggnavns opprinnelse?

Det er veldig bevisst valgt. Det er nærmest et motto eller et overlevelses-mantra for å greie seg her i verden! Det å hele tida måle seg opp mot det perfekte er utmattende og urealistisk. Det er oppskrifta på evig mislykkethet. Samtidig er det heller ikke en god følelse - eller i det hele tatt en god ide - å slå fra seg det å ha mål, strekke seg, ville noe. Vi skal jo ville noe - ville videre - ha rom for vekst!

Men - hvordan skal en kombinere dette - rommet for vekst og vilje, og allikevel ikke alltid være mislykket fordi vi ikke når målene. Jo - ved å anerkjenne nettopp det å være underveis. At det er selve livet. Der vi er. Takknemligheten for å få være med på reisa, også når den er krevende. Få bidra i det store spillet. Så lenge vi er underveis - så er vi med. (Når vi er framme, så er vi vel døde, og det er jo ikke noe å strebe etter...)

Jeg er veldig fornøyd med bloggnavnet mitt :-)

7. Er menn sexy med hår under armene, er kvinner det?

Ikke det det kommer an på, synes jeg :-

8. Hvordan vil dine venner beskrive deg? Tror du det er annerledes enn slik bloggleserne dine vil beskrive deg?

Venner - tja - seriøs, omsorgsfull, sårbar - kanskje?

Dere - tja - vet ikke. Reflektert - kanskje?

9. Anbefal meg en by og hva jeg bør gjøre der.

Berlin. Gå og gå. Og kjør U-bahn. Kryss og tvers. Gå utenom de blanke shoppingmagasinene. Let etter historien. Se historien. Se hvor levende en by preget av dramatisk europeisk historie er.

10. Fortell meg noe jeg ikke vet!

Jeg har dykkersertifikat. Jeg åpnet idrettshallen i Ny-Ålesund på Svalbard i 1998. Jeg fryser lett på beina. 

Jeg vil gjerne tipse om noen andre gode blogger. Om dere, som blir omtalt, tar stafettpinnen og ønsker å føre awarden og spørsmålene videre - så er det opp til dere. Noen har fått awarden tidligere - dette har sirkulert en stund nå. 

Så først og fremst er dette ros og tips:

Fru Storlien. Velskrevet og klokt fra sydame og bunadstilvirker Storlien. Hun var mitt fremste forbilde da jeg begynte med bloggen. Endelig fant jeg en som ikke bare hadde bilder av blanke lysestaker mot hvite vegger og intetsigende tekster. Hennes kombinasjon av refleksjoner over praktisk arbeid, familieliv, litteratur, sorg og savn og livet inspirerte meg. Og når hun var sydame - så tenkte jeg at jeg kunne kalle meg skrivedame, der jeg satt...

Her på Sandaker. Vakre hverdagsberetninger og gode refleksjoner. Og nå har jeg møtt Carina også - så jeg vet hvordan hun ser ut!

Vårljos. Et av mine nyeste funn i bloggverdenen. For ei skrivedame med hjemmekontor er det veldig stas å finne så kloke og morsomme tekster som på Kristine Toftes blogg. 

Men les noen internasjonale glimt også da, dere (og disse forventer jeg i hvertfall ikke skal hive seg på liebster-spørsmålene - dette er ren bonus til dere som leser.)

Down to Earth. Rhonda Hetzel, godt voksen australsk dame som skriver meget klokt og reflektert om praktisk arbeid og et enklere liv. Her får du også alle de praktiske tipsene og oppskriftene du trenger. (Siste oppslag er på hjemmelaget eddik. )

Shivaya Naturals Amerikansk firebarnsmamma, hjemmeskole, kosthold, redusere stress i barns liv - og få det hele til å gå rundt....

Lurer du på hva som er problemet med KRLE-forslaget?

En av kompromissene som ble inngått i regjeringsavtalen i høst, dreier seg om å endre navnet på skolens religionsfag til KRLE - og fastsette andelen av undervisningen som skal dreie seg om kristendom (altså K-en i navnet) til 55 %.

Hvis du lurer på hva som er problemet med dette - så kan du lese min kronikk på Dagsavisen Nye meninger her!

Fredagstanker: Frykt og fremmedfrykt

Vi leser mye her i huset. (Tiogethalvtåringen ligger nok høyest på statistikken i antall bøker i uka....) Nettopp avsluttet mannen Alle dør alene av Hans Fallada, som var en presang fra meg - mens jeg er midt i I dyrets buk. Beretningen om en amerikansk diplomatfamilie i Hitlers Berlin av Erik Larson. Vi får mye å snakke om og bytter bøker etterpå. Intern bokklubb og litteraturtips og litteraturrefleksjoner under kveldsoppvask og tannpuss er supert!

Fallada (Rudolf Dietzen) er nok aller mest kjent for Hva nå lille mann, fra 1932som handler om livet under inflasjonen i Tyskland i mellomkrigstida. (Den la jeg opp som selvvalgt pensum på et tyskkurs da jeg bodde i München høsten 1989, mens murer falt og verden endret seg rundt meg.)

Handlingen i Alle dør alene finner sted i 1940 til 1942. Den gir et detaljert bilde av livet i Berlin i disse årene, knyttet til et arbeiderklassepars motstand mot Hitler. Det sterkeste budskapet er den frykten alle bærer på. Frykten for å trå feil, frykten for å bli avslørt og straffet. De trange rammene for rett og galt under det tredje riket satt under huden på alle. Straffene var reelle og grusomme. Tortur, fengsling, konsentrasjonsleir og død.

Boka er basert på rettsdokumenter og Gestapodokumenter om virkelige personer. Vi ser et avfotografert postkort med en håndskrevet oppfordring til å stå i mot Hitlers regjering. Slike anonyme postkort ble lagt i oppganger og trapper med oppfordring til å levere videre fra hånd til hånd. Men de fleste ble umiddelbart levert inn til politiet eller Gestapo; det var farlig å bli påtruffet med et slikt kort, bekymringen startet umiddelbart, hvorfor har det gått to minutter fra jeg fant kortet uten at jeg har levert det inn, jeg kan jo bli tatt for det..! Frykten lammet alle.

Min bok  handler om en amerikansk diplomatfamilie som kommer til Berlin i 1933. Det er også en dokumentarroman, basert på skriftlige kilder og the real story. Med amerikansk liberalisme i kofferten, og med hovedmål om å bidra til at Tyskland skulle betale krigsgjelden sin etter første verdenskrig - og med et ønske om å oppleve Tyskland i en spennende omveltningstid, reiste familien Dodd med historieprofessor-ambassadør-far, frue og to voksne barn til Berlin i 1933. Gradvis stiger alvoret fram. Alle enkeltepisodene med overfall på utlendinger som ikke viser Heil-hilsen eller ikke stiller seg opp når SA-troppene marsjerer - til slutt kan de ikke avvises som tilfeldige enkeltepisoder. Frykten for avlytting, overvåking og truende situasjoner øker. Truslene mot befolkningen og intrigene innen maktapparatet blir synligere og synligere. Alle vokter sine skritt og sine ord. Frykten og forståelsen av at alt kan skje, at forutsigbarhet og rettssikkerhet ikke kan regnes med, siger også inn over alle.

Jeg synes det er svært sterkt å se hvordan jødenes truede og stadig forverrede situasjon her tidlig på 1930-tallet blir bagatellisert, for eksempel i diplomatiet og i USA. "Jødeproblemet" blir faktisk til en ganske stor grad anerkjent som et reellt problem, også av amerikanerne. (Ambassadøren var selv opptatt av at det var for mange jøder ansatt på ambassaden.) USA la også effektive sperrer mot jødisk utvandring fra Tyskland til USA gjennom strenge innvandringsrestriksjoner. "Vi" og "de andre"-tankegangen gjennomsyrer også tenkningen til de maktene vi sympatiserer med i denne tida. Det er noe å ta med seg.

Gleichschaltung var nazistenes politikk for å få folket på linje. Likhet, enhet, ufravikelig lojalitet til nazistyret var det sentrale og gjennomføring av Gleichschaltungspolitikken var totalitær og total. Kritikk, alternativer og annerledeshet ble ikke bare skremt vekk, men også utryddet. Frykt og lojalitet gikk hånd i hånd.

Igjen sto samfunnet med - frykten for å mene annerledes, frykten for at det overhodet skulle kunne mistenkes at du bar på en kritikk eller en annerledes tanke. Frykten som gjør at en ikke stiller opp for de som er truet, for de som i seg selv ble definert som annerledes. Frykten som gjør at en aksepterer, tilpasser seg, for å overleve selv.

Det er sterkt å lese om disse endringene som kom så fort, og endret folks tankegang, liv og kultur og la til rette for at skrekken tok fullstendig over.

Jeg er stor motstander av at lesing først og fremst skal være nyttig for noe, at det skal være et middel til noe. Men - på den annen side: Alt en leser, lærer en noe av. Lesningen gir deg noe du ikke hadde fra før.
Disse beretningene minner oss på  - og lærer oss om et samfunn i nær fortid. Jeg suger til meg av lærdom om et land jeg jo egentlig synes jeg kjenner ganske godt - men fra en fortid og en vinkel jeg ikke kjenner så godt. Beretninger fra tysk mellomkrigstid og krigstid gir meg større forståelse for europeisk historie - enn de klassiske norske og engelsk/amerikanske beretningene. Historisk og kulturell forståelse beriker - også når de skremmer.

Det er litt for lett å si at vi skal "lære av historien". Det slenges ofte ureflektert ut - som et mantra for at noe fælt vi har bak oss ikke skal skje igjen. Det viktigste vi lærer av historien er faktisk det motsatte: At alt skjer bare en gang. Tysk mellomkrigstid og Hitlers fryktkultur kommer ikke tilbake. Det skjedde én gang. Men lærdommen må strekkes videre: Vi skal ikke bekjempe fortida - men nye skrekkelige fenomener, ny frykt og ny fremmedfrykt i egen samtid og framtid. Det er det vi skal bruke historien til.



God helg! Leser du noe bra for tida?

Liebe! (Siden du spør, Elin.)

Da jeg begynte å blogge var det mange slike awards-kjedebrev som svinset rundt - og det var så stas å i det hele tatt bli funnet og plukket ut. Fortsatt er det jo gøy å bli funnet og verdsatt. Gode Eventyr-Elin har valgt å sette meg på lista over de hun vil tildele Liebster award - så da vil jeg jo takke og bukke og svare pent. Reglene for denne leken er nemlig at jeg må svare på Elins spørsmål. Hun har oppfordret meg til å vise min useriøse side (!) - vi får nå se....

1. Spiser du brunost? Hvorfor/hvorfor ikke?

Jeg spiser brunost en gang i blant. Ikke hver uke. Spiser brunost fordi det er et vanlig pålegg som finnes i kjøleskapet som er godt på (det hjemmebakte) knekkebrødet en gang i blant.

2. Hva ville du endret på kjøkkenet ditt dersom du ikke hadde noen begrensninger?

Kjøkkenet er ganske bra det. Men en dør rett ut i hagen hadde vært stas. Og en peis. Det tegnet vi inn da vi bygde om for noen år siden, men utsatte av økonomiske og praktiske årsaker. Nå heller jeg mer mot å få inn en vedovn som kan brukes til matlaging i nødsfall - og det spørs om det går på kjøkkenet.... Så går nu dagan.... Ellers kunne jeg iblant ønske at det ble litt ryddigere. Er så mye liv og røre, matlaging, lekser, tegning, lesing, håndarbeid, reparasjoner, spising, unger, katt, fotballsparking, baking, kveldsvinglass og jegvetikkehva - her alltid, og det synes....

3. Hva tør du ikke gjøre?

Jeg tror det er mye jeg ikke tør - som jeg hadde gjort allikevel dersom det handlet om liv og død, for eksempel. Så det er vel ingen absolutt grense der. Men jeg liker ikke ting som går fort, så jeg vil helst slippe alpintski og motorveier. Vil også gjerne slippe fallskjerm og spabehandlinger. Men altså - gjelder det liv og død, så.... 

4. Beskriv deg selv med tre ord som begynner på samme bokstav.

Ansvarsfull, analytisk, av-og-til-artig.

5. Har du noen gang danset på bordet? Utdyp gjerne.

Tror ikke det?

6. Fortell meg om en episode som gjorde at du ble stolt over deg selv.

Jeg er stolt av å ha en kropp som har båret fram og født tre fantastiske barn. Jeg er stolt av at jeg fullførte en doktoravhandling og sto oppreist og leverte en god disputas til syvende og sist, til tross for faktisk reell motarbeiding. Lang historie. Over nå.

7. Hva gir blogginga deg og hva kunne du eventuelt ha vært foruten?

Jeg har stor glede av å ha et skrivested der jeg selv er redaktør. Da jeg begynte satt jeg nedsyltet med min egen doktoravhandling og det var godt å ha et sted der jeg kunne skrive "fort" og "lett". Tekstene mine nå er nok heller lengre og tyngre og sikter mer mot å være en røst i samfunnsdebatten.  

8. Kan du håndtere ei kapp- og gjærsag og har du skiftet dekk på bilen? Del gjerne konkrete erfaringer, med eller uten blod, svette og krokodilletårer. Vær ærlig!

Svaret er vel - at jeg ikke har prøvd. Det er litt svakt, må jeg si, for meg som er forkjemper for praktiske ferdigheter. Sorry...

9. Fortell om en drøm eller et ønske du har for framtida.

Jeg vil ha fred på jorda og en ansvarlig miljøpolitikk og solidarisk fordelingspolitikk. Jeg håper ungene mine får et langt og godt liv. Jeg vil skrive bøker. Og jeg vil ha et småbruk. 

10. Hva mener du er grunnen(e) til at du ville blitt nominert til «Årets mamma» og hvorfor tror du selv at du ikke ville vunnet?

Ungene mine - som ikke har noe alternativ - ville vel nominert meg rett og slett fordi de heldigvis er glade i meg.  Og jeg hadde vel ikke vunnet, siden de bare er tre stykker....

Vil du også svare på artige spørsmål - så heng deg på kjedebrevet og svar i vei. Ha en god dag :-)

Lørdagstanker: Er det ikke greit at noe er lettvint, da?

Den nesten faste fredagsspalten på denne bloggen - Fredagstanker - endte jammen meg opp som Lørdagstanker i dag. Det siste døgnet har jeg fått oppleve å få et litt større publikum enn jeg er vant til - og det er jammen moro, men det tar også litt tid. Min kronikk på NRK Ytring ble lagt ut på torsdag ettermiddag og fikk en del debatt på nettsiden. Samtidig ble jeg oppringt av NRK Ukeslutt om å komme i radiodebatt med Aslak Borgersrud - og mens jeg både debatterte på NRK Ytring, på Twitter, forberedte radiodebatt, vasket huset og bakte brød i går formiddag, så ble jeg oppringt av TV2 Nyhetskanalen som ville ha meg i studio for å kommentere nyhetsbildet tidlig lørdag morgen. Så der har jeg vært nå på morraskvisten og blitt sminket vent og vakkert og sendt direkte mens jeg kommenterer språkbruk i abortdebatten og andre saker i nyhetsbildet sammen med stortingsrepresentant Jan Bøhler. Artig. Artig. Fortsatt fiks og sminka, hører Ukeslutt på radioen (vi tok opptak av vår vesle debatt på NRK i går ettermiddag) - nå vil jeg ta for meg et av temaene jeg er blitt utfordret på både her og der det siste døgnet:

Gjør det virkelig noe at noe blir mer lettvint?! Skal det også være et problem!

Forenklinger av livets mange oppgaver - gjennom måten vi organiserer oss på, fordeler arbeidsoppgaver på nye måter, utvikler ny teknologi, eller eventuelt reduserer forventninger og krav til hvordan ting skal være - alt dette har gitt menneskene nye muligheter, stort sett til bedre liv. Jeg er veldig glad for at jeg lever i en tid med vaskemaskin og slipper å drive storvask i elva eller i bryggepanna. Det er klart vi skal sette pris på at vi utvikler nye, bedre og kanskje mer lettvinte løsninger på ganske mye.

Samtidig så må vi kunne stille noen spørsmål:

Hva gjør vi med det overskuddet som skapes når noe som tidligere var mer tidkrevende og vanskeligere ender opp med å bli mer lettvint. Hva bruker vi den tida, de kreftene, den oppmerksomheten til?

Og
Mister vi noe på veien? Det kan jo hende. Det er verdt å stille spørsmålet i hvertfall.

I veldig mange tilfeller kan du sikkert svare deg sjøl beroligende på disse punktene i ditt eget liv. Da er det jo ikke det jeg pirker i her. Jeg har ingen plan om å spre mest mulig dårlig samvittighet til folk.

Men - som samfunn - og på samfunnsnivå - så trenger vi i blant å ta et overblikk, gjøre noen vurderinger. Ikke bare dure på og si at enklest og mest lettvint er best.

For eksempel - all denne velstanden vår - hva bruker vi den til? Hva bruker vi overskuddet til? Frigjør det noen krefter, noe tid? Eller durer vi videre for å tjene enda flere penger og kjøpe enda flere ting og blir enda travlere og enda mer avhengig av å løpe fortere og fortere?

En kunne jo tenke seg at alle de mer lettvinte løsningene vi omgir oss med, all teknologien, alle mulighetene, - - faktisk genererte mer tid til ro, felleskap, samtale, refleksjon. Kunne vært sånn. Er det sånn? Eller gjør alle disse lettvinte løsningene at vi faktisk mister roen på veien. Ingen ting skal ta tid. Vi skal ikke vente uten å gripe etter en "dings". Vi lærer også ungene at de skal gripe etter en "dings" med en gang det finnes ledig tid. Mister vi noe - eller ikke?

Så er det et siste spørsmål jeg synes vi skal stille - og det er hvorfor det er så deilig med alle de lettvinte løsningene. Og mitt svar på det er at det er faktisk svar på ganske vanskelige spørsmål. Raske måltider, ferdigkjøpte løsninger, ungene roet ned med en kjeks og et nettbrett, - enkle løsninger på et mye vanskeligere spørsmål - nemlig at folk faktisk sliter med tidskabaler og tidsklemmer og (u-)tilstrekkelighetsstress.

Og da undrer jo jeg meg - når vi finner lettvinte løsninger på vanskelige og sammensatte spørsmål - skyver vi ikke da bare problemene under teppet? Tar en paracet og durer videre, liksom. Symptomfjerning - ikke årsakshåndtering?

Så - til alle som har spurt meg det siste halvannet døgnet om hvorfor jeg av alle ting finner på å stille spørsmålstegn ved at noe blir mer lettvint - jo - det er fordi jeg synes det er noen spørsmål vi skal stille og vurdere. Hvis svarene på alle disse spørsmålene beroliger - så for all del - jeg vil gjerne beholde både vaskemaskina og mange andre oppfinnelser og ordninger omkring meg, jeg. Men ellers - så kanskje vi skal pirke litt videre. Uten dårlig samvittighet...!

God lørdag.

Skal det være så enkelt? På NRK Ytring nå.

På NRK Ytring akkurat nå ligger min tekst om "Lettvint og fredelig for de voksne" - om at barns økte nett- og skjermbruk er nettopp dette - lettvint og fredelig for oss voksne. Lite bråk, lite rot, lite styr. Alle ved hver sin skjerm.

Det er ikke noe galt i at noe er behagelig.
Men vi kan godt sette ord og søkelys på det.

God torsdag.