Ta vare på de gyldne åra!

Ta vare på de gyldne åra med mellomstore unger! Det vil jeg si noe om i dag - på en vinterferiedag med tre skoleunger.

Og dette er som du skjønner, ikke et innlegg for å hevde at det er like hektisk å få kabalen med lekselesing ganger tre +middag til rett tid samtidig med skismøring + fotballtrening (med treneroppdrag) +skirenn (med supporter/smører/transportjobb)+ foreldremøte (som må ledes hvis man nå er klassekontakt eller noe sånt) + hiphopdans (bare kjøring) med en bil, en til to voksne og litt avstander og fortsatt mørke kvelder... i løpet av tre kveldstimer... til å gå opp - som det er å bytte bleier ørti ganger på tre slitne småtroll og koke grøt og mate med begge henda og bade og synge og legge tre små før halvåtte.

For det jeg minst av alt vil delta i her er et kappløp om å "ha det mest slitsomt". Det er da ikke det livet primært handler om! Takk og pris for at huset er fullt og livet er innholdsrikt og at vi trengs i alle disse ulike fasene av livet.

Alle faser av livet har sine gode glimt og sine tyngre sider. Og alle faser har sine rammebetingelser og varierende valgmuligheter.
Det å ha mellomstore barn gir mange valgmuligheter. Det gir et handlingsrom som er større enn da de samme barna var under fem år. Det gir mulighet til å drikke varme kopper uten avbrudd og muligheter til å lese avisa (hvis ikke ungene tar den først). Det gir muligheter til lange familieturer med alle på egne bein. Det gir muligheter til å være flere som tar ansvar for alt som skal gå rundt. Livet er like fullt som før. Men annerledes.

Mellomstore unger kan mye mer enn bittesmå unger. Du kan få hendene fri. Du kan snu ryggen til. Du kan være borte. Du kan dra på trening før leggetid. De kan ha nøkkel selv. De bør og kan ta ansvar for ganske mye. Og de er kanskje vel så interessert i å henge med venner, taste på mobilen eller glane inn i en skjerm som å henge i beina på deg.

Hva bruker du så disse valgmulighetene til? Lar du ungene glippe fra deg - fordi de ikke lenger må bæres og mates? Det lar seg gjøre. De økte valgmulighetene kan brukes til å trappe opp på jobb, ha flere reisedager, flere møtekvelder - eller få mer fred og ro ved å tilrettelegge for mer adskilt voksen-/og barntid; ungene greier seg jo sjøl - så da kan de jo gjøre det mens du får mer tid til noe annet... eller?

Ta vare på den gyldne tida, sier jeg da. Grip disse årene. Mellomstore unger greier mye, så dette er virkelig tida for et innholdsrikt familieliv til glede for både deg og ungene. Lange sykkel- og skiturer sammen. Teaterforestillinger, konserter og høytlesning - møte med kulturinnhold som treffer både store og mellomstore og beriker oss alle. Dele praktisk ansvar i huset. Spille avanserte brettspill sammen en hel kveld. Diskutere verden og verdier og viktige ting. Det er akkurat nå - disse gyldne mellomåra - dette er mulig. Ungene kan så mye - OG - de vil fortsatt være midt i familien, hvis vi passer på at vi er der vi også!

Jeg mener jo ikke at vi skal sitte oppå dem eller late som om de fortsatt var tre år. Unger skal slippes fri, gradvis. Og det skal være tid for oss alle i en familie, tid til mors bok og mors trening til og med i blant. Men familielivet har faktisk en strålende tid i disse åra, you shouldn't miss it!

Jeg har vinterferie med mine tre mellomstore. I går la vi i vei i ganske snøfattige Østmarka. Alle pakket og bar egne sekker, vi delte på utstyret. Vi kan gå langt. Ingen klager. Alle er med og tar beslutninger om retning og tempo. Ved og pølser og kniv var med. Vi samarbeider om bålbygging og pinnespikking. Etterpå var det grilla marshmallows! I et solgløtt satt jeg med boka mi mens ungene hang oppe i noen trær (så jada, det blir tid til noe bare-for-meg også!!). Veien hjem går også av seg sjøl. Vi skravler, ler, får tid til noen store temaer på veien. Ingen som mener at de ikke orker mer og må bæres. 
Vi kan så mye nå - som vi ikke kunne for noen år siden. Jeg hadde ikke gått en slik tur alene som voksen for fem år sida. Men nå kan jeg det. Ungene vil være med og vi klarer alt. 
Dette er den gyldne tida.

Fredagstanker - kjærlighet, Valentine og andre dager

Det er liksom litt for komisk, litt for rosa, litt for søtt. Alle disse hjertene overalt. Nå, liksom - akkurat i dag - skal du kjøpe en blomst, en hjerteformet konfekteske og erklære din kjærlighet. Helst legge det ut på nettet i en eller annen form også. (Og så kan jo noen igjen enten beundre vakkerheten i det eller kritisere overidylliseringen og så er vi i gang igjen)

Men det er jo et fint formål. Hjerter og kjærlighet. En dag for å vise at vi er glad i hverandre. Hva kan vel være bedre, liksom? Og - som jeg gjentar både til jul og til Halloween og på morsdagen med - akkurat det at handelsstanden ser at de kan tjene penger på noe og kjører på med markedsføring som til alle andre anledninger, betyr jo ikke at vi skal rakke ned på selve markeringen. Oppgjør med kjøping og kapitalisme kan du ta (og bør du!) hver eneste dag. Gjerne i dag også. Det samme med nettformidlingen av livet, live and let live. Men det er ingen grunn til å la det ramme gode formål.

Er det et godt formål å minne om kjærligheten - i dag? Det går jo liksom ikke an å svare nei på et slikt spørsmål heller - det får da være grenser for ironi og distanse til alt. 

Kanskje har det vært godt for oss stivbeinte nordmenn å få importert en slik ekstra hjertedag og plassert den inn i kalenderen, med litt stæsja tilbehør. En anledning til å hoppe i det og faktisk si de innerste tankene høyt eller i hvertfall overlevere et kjøpt eller ikke-kjøpt symbol på noen følelser som ellers ligger der og vaker under alt hverdagsstresset. Mange kulturer har langt mer direkte former for å uttrykke følelser. Den norske snøen og kulda har holdt oss tett innpakka lenge. Kanskje har vi fått en dag å slippe ut noen varme ord, midt i februarsnøen?

La oss si det. Ikke klage og spre sarkasmer. La kjøpmannen og alle som publiserer idyllen sin få leve i fred. Kjenn etter dine egne varme følelser og la noen få vite om dem.

Ulempen med en slik hjertedag - er om vi tror at det bare er denne rosen, dette kortet, denne dagens lille glimt - som er det ekte. At det er det virkelige uttrykket for hva det nå er der inne.

At vi glemmer alt vi har i alle de andre dagene....

At noen har fyrt opp i ovnen før jeg står opp

At det alltid står en av oss på sidelinja når skiløperen går over mål, uansett form og tid

At noen smører de skia. I ett sett.

At neglene på minstemann blir klippet i tide
At en skriver lister sammen - så hverdagene klarer seg

At en har sengekanter å sitte på, til sang og prat

At noen måker snø helt opp til porten med en gang han kommer hjem fra skolen

At det finnes nybakt brød når noen kommer hjem

At det kommer markblomster inn på bordet hver dag fra april til september.

At noen takker deg for det du gjør

At noen takker for maten

At det kommer en sms der du spør hvordan det går med meg

At noen reparerer litt på et klesplagg i full fart før en skal fyke avgårde om morgenen (og at det settes pris på!)

At noen kommer med en kopp te når en sitter og skal fullføre en tekst og det er alt for seint om kvelden

At det er armkroker til trøst.

At det er noen en kan bekymre seg sammen med, når vi ikke vet hvordan det skal gå

At vi tenner lykter ved trappa som lyser når noen kommer seint hjem

At noen trenger deg. Hver dag.

Hvor fort skal jentene (og gutta) bli store

(Sparket bak for å skrive dette i dag er at jeg har sett overskriften til VG om at jenter idag blir voksne tidligere enn før. Temaet har imidlertid opptatt meg lenge. Og det hører godt med i mitt ønske om å sette mer fokus på mellomstore barn i bloggverdenen. )

I gamle Agatha Christies romaner med store herskapshus befolket av ymse, lett beslektede mennesker, Miss Marple pluss minst en morder - der er det så godt som alltid en kvinne rundt tjue år som omtales som en "ung pike". Altså pike/jente, ikke kvinne. Hun er klossete og unett kledd, liker best å løpe på heia med bukser på eller henge rundt i stallen og sier rett som det er noe upassende. I hvertfall insisterer hun enormt på å være et barn, ikke føye seg etter voksne oppførselsregler, og i hvertfall ikke bli en velkledd og dannet ung dame. Foreldre er oppgitt og strenge og skjønner ikke hva de skal gjøre med en slik vill "pike".

Mot slutten av boka kan det hende at den 15-20 år eldre legen eller advokaten eller noe sånt har brutt gjennom hennes barnslige udannethet og han skimter den kvinnen hun er der inne. Noe sånt. Men hovedpoenget er naturligvis oppklaringen av mordet. Det er ikke love-stories dette her, det er klassisk krim med klassisk persongalleri - og dermed altså disse unge barnejentene på cirka tjue. 

Det har jo alltid forundret meg. På samme måte som eldstedatteren i Sound of Music, den sekstenårige Lisel, ble behandlet som et barn på linje med sine yngre søsken, med samme leggetid som femåringen Gretl, samme slags klær som de andre, med løping og leking og ramling i vannet. Vel har hun sin forelskelse i telegrambudet og det er riktig så vakkert, men budskapet etterhvert er jo at hun skal vente litt med sånt også... "wait a year or two". 

Jeg ser ingen tjueåringer eller sekstenåringer omkring meg som går rundt og er barn og blir behandlet som barn. Jeg ser dessverre i stedet mange ti-til-tolvåringer som folk tydeligvis synes er ungdommer. De kan kle seg som kule ungdommer, de utstyres med dyre smarttelefoner og annet utstyr. Utstyr som kan mistes og stjeles - og som er krevende sosiale instrumenter som kaster dem ut i krevende sosiale voksenutfordringer svært, svært tidlig.

Mange har ansvar selv for å ordne seg om morgenen og går hjem til timesvis med tomt hus hver ettermiddag. Det inviteres til klassedisco der åtte-ni-tiåringsjentene kommer sminket med paljettopper og bare skuldre De omsluttes med reklame og påvirkning fra sosiale medier som sender et budskap om å henge med i moteverden, med et snevert  og krevende kroppsfokus -  og i popkultur og kjendisverden.

Og jeg ser de jentene på 15-16 også - og de ser slett ikke ut som Lisel løpende rundt i lekeklær lagd av gamle gardiner med småsøsknene. De er jo så fancy og velsminkede, med pelskantede boblejakker av merker jeg ikke har greie på. On top of the world. Muligens, hva vet vel jeg. I hvertfall ikke barn.

Jeg ser mye annet også. Heldigvis. Jeg blir alltid så glad når ungene mine finner venner som fortsatt har lyst til å leke. Bygge snøhule, leke sisten eller spille et brettspill. Jeg ser andre tiåringer enn min som går i bobledress og polvotter til skolen og er klar for å hive seg i en snøhaug. (Men tolvåringer med boblebukse - det er nok for drøyt...)

Det handler ikke bare om jenter. Gutteverdenen er en parallell. Det er ofte et større rom for fysisk lek i forventningene rundt gutter - enn rundt jenter. Fotballen gir rom for herjing. Men voksenpresset, motepresset, kjøpepresset, kulhetspresset - er på mange måter det samme. Kanskje slipper de litt lenger unna det seksualiserte blikket, som stadig når yngre jenter. Motsatt er det gutter som i størst grad havner foran dataspill med voksen aldersgrense og dertilhørende voldsscener, i det voksentomrommet som etterskoletid-tida innebærer.

"Du blir voksen når du selv vil" - pleier jeg å si til mine barn. Det skal få være en prosess. Det er ikke en fast terskel som skal overstiges, det er en lang vei å gå. En skal få vokse seg gradvis større, modnes gradvis, stadig ha voksne rundt seg som backup. Slik vi alle trenger å ha støttespillere livet igjennom. 

Og det skal ta tid å være barn. Livet mister mye når vi som voksenverden pusher voksenhet på tiåringer.

Morsdagstanker

Morsdagstanker fra meg i dag har jeg fått æren av å få publisere som gjesteblogger hos selveste Lammelårtanker. Takk for at du spurte, Anne Helene!

Les innlegget Ansvar, kontroll, idyll og virkelighet her.

God morsdag - og  andre gode dager ønsker jeg deg.

Fredagstanker: Fred og lek

Femteklassingen skal ha samfunnsfagsprøve om antikken. Kan alt på rams, tidsperioder, bibliotek i Alexandria, Homer, Sokrates, agora, demokrati. Slaver og kvinner som ikke var en del av demokratiet. Og så litt om olympiske leker, med nakne menn. 

- Da var det fred. For da hadde de jo olympiske leker. 

Ja - når en leker sammen, så kriger en ikke.
Men ellers kriget de vel litt - Sparta og Athen. Slik har nå menneskene holdt på.

Det er ikke så mange nasjoner som er i krig med hverandre for tida - men noen har vi. Og interne konflikter, også av de mest blodige og grusomme, har vi mye av på denne kloden i vår tid.

De tar visst ikke fred de neste fjorten dagene heller, såvidt jeg har forstått.

Denne OL-en er i gang. Media er generelt preget av terrorfrykt, milliardkostnader, uferdige hoteller og anlegg, rapporter om tvangsflytting av innbyggere for å gjøre plass til anlegg, uverdige forhold for arbeidere - og homohets.

Det blir vel litt idrett også etterhvert.

Men leke-og-fred-aspektet virker fjernt.

Jeg må jo bare si - i all min naivitet og ikke-så-inmari-sportsinteresserthet (utover lokale skirenn og fotball gutter 8): 
Hva skal vi som verdenssamfunn med dette her?! Hva gavner det kloden! Hva med litt leking og fred i stedet, rett og slett.

Det var nå bare det. God helg!
I morgen er det skirenn oppi skauen. Eller kanskje litt aking. Hvis det ikke blir for mye regn....

Vær utålmodig menneske!

Det er så mange ord, så mange debatter, så mange feilskjær - så mange omveier, så mye støy. Det er så mange løse tråder og så mye å ta fatt på. Det er lett å gå seg vill i vrimmelen.

 Derfor gir jeg dere denne teksten omigjen i dag - hentet fra en bloggpost fra 2010 - men allermest fra Inger Hagerup kloke, kloke ord. 

"Vær utålmodig menneske, Sett dine egne spor."

Og les gjerne Per Fugellis kamprop til oss i dag om mer bråk og mot!

Vær utålmodig menneske!

Langsomt blir allting til.

Skapelsen varer evig.

Mørket ble lys og lyset ild,

og mennesket våknet en dag og sa:

Jeg vil.

Langsomt blir allting til.

Langsomt seiler vår jord mot en ukjent havn.

Ingen kan måle vår fremtid, og ingen kan gi den navn.

Men dette vet vi, at vi er med på å skape

det evige livet, skape det ondt eller godt.

Vi vil ikke tape.

Vi vil ikke miste den ilden vi en gang har fått.

Mange var veiene. Det bar galt avsted.

Styrken ble makt og makten vold. Og mennesker

trampet hverandre ned.

Men alltid var drømmen den aller ytterste virkelighet.

Langsomt blir allting til.

Det haster, det haster. Det kan gå galt igjen.

Hva er det vi vil?

Drømmer og utopier sier de kloke menn,

de som er kalde av hjertet. Hør ikke på dem lenger!

Livet er ikke bare hus og mat og penger.

Vi er bestandig på vei, bestandig et stykke lenger,

alltid på vei mot menneskehetens seir eller nederlag.

Det haster, det haster i dag!

Vær utålmodig, menneske!

Sett dine egne spor!

Det gjelder vårt evige korte liv.

Det gjelder vår jord.

Inger Hagerup

Våre evige, korte liv. Vi må leve dem. Fullt. Leve. Ikke bare fylle tidens og andres krav. Vi lever i en krevende tid. Vi er så altfor rike på ting i denne kroken av verden. Vi går oss bort i pengemas og fokus på ting. Jeg vil ikke sitte fast i dette lenger.

Jeg har vel alltid skilt meg ut. På russekortet mitt sto ingen festlige vitser, men derimot dette utdraget fra dette diktet:

"Vær utålmodig, menneske! Sett dine egne spor."

Det var mitt oppdrag til meg selv på vei ut i verden den gangen. Det er fortsatt et oppdrag. Leve et selvstendig liv, kjenne mine egne verdier. Og ledsage mine barn til å velge, være sterke, være tydelige og ansvarlige i sine egne liv.

Nettbruk og barn. Det vi IKKE snakker nok om.

For vi snakker og skriver jo mye om barn og nettbruk, ikke sant. Tidsbruk. Aldersgrenser. Vokseninnsikt og voksenkontroll. Ulike regler for ulike aldersgrupper.

Er vi flinke så tar vi oss også god tid på foreldremøtene og snakker om skikk og bruk på sosiale medier, hvordan en skal snakke/taste med hverandre - og hvordan det ikke er greit å kommunisere. Akkurat som vi lærer opp ungene i at det ikke er greit å si "Din drittsekk" eller "Da kommer ikke jeg i bursdagen din" når de krangler i barnehagen, så må vi lære dem opp i skikk og bruk på SMS, Instagram, Facebook og alle de andre greiene jeg ikke har greie på ennå.

Annenhver uke kommer det medieoppslag om at skjermbruk er henholdsvis skadelig - eller at det utvikler hjernen noe helt fantastisk. At vi må holde igjen - eller tvert i mot starte så tidlig som mulig! Aldri for tidlig, så jeg en påstå her om dagen.

Eksperter på det meste er det nok av her i verden. Vi foreldre må være det kloke mellomleddet uansett og ta valg og vurderinger og gi råd og utforme regler uansett. Strides ekspertene - eller morer media seg med slike kontrasterende oppslag i ett kjør - så slapp av! Det forandrer ingenting. Livet er like krevende - eller enkelt som før: Det er du som har ansvaret!

Og da er vi tilbake til det jeg vil peke på i kveld: Det vi ikke snakker om når det gjelder nettbruk/skjermbruk og barn. I hvertfall snakker vi ikke nok om det. Ikke nok til at jeg merker det.

Vi snakker ikke nok om hvor fredelig det er. Hvor lettvint det er - at ungene sitter med en skjerm og taster eller hva de nå gjør. Hvor mye handlingsrom voksne får av at ungene sitter med skjermene, spillene, tastene, nettoppkoblinga si. Hvor mye mindre rot og bråk det blir i de tusen hjem av at det er skjerm og ikke lego, fjernstyrt bil, hyttebygging, maling, krangling, papirflykonkurranse eller fotball på kjøkkenet som foregår.

Det synes jeg vi skal se mer i øynene og snakke mer om. For jeg tror dette er så befriende for mange, så avlastende for mange voksne at skjermer og nett er blitt en så stor del av ungenes hverdag.

OG vips - så er det jo det normale. Så leser vi helt udiskutert om en toåring som tilbringer en time om dagen på nettbrett. Vips. Normalt, liksom (hvor mye tid har en toåring mellom barnehagen og legging minus måltider og stell, tenk over det) Og ryddig, fredelig, ikke-krevende. (Jeg hadde i mange år et lite utvalg enhåndsmiddager som jeg rullerte, mens jeg hadde den til enhvertid tilstedeværende ettogethalvtåringen sutrende og sliten på venstrehofta (ja, det var en halvannetåring her stort sett i flere år, kom nye jevnlig) - og rørte/kokkelerte med høyre. Fikk overarmsmuskler til å vise fram. Men det er klart det kunne vært spenstigere retter dersom jeg hadde hatt et nettbrett eller tre å dele ut til småtassene og fikk begge armene fri på ettermiddagene)

Den teknologiske utviklingen har gått så raskt. Vi som fikk barn for over fem år siden, hadde ikke alle disse dingsene å la en utålmodig ettåring i vogna ordne med eller en sliten fireåring sitte med etter barnehagen. Vi møter utfordringen med eldre barn og deres ønsker og behov. OG mens jeg er helt sikker på at hjernene både til mine barn og foreldregenerasjonen har utviklet seg slik det som best kunne gå - uten alle dingsene -, så ser jeg at vi hadde færre passiviserende bli-rolig-og-få-fred-dingser å avlede ungene med. Jeg hadde med billedbøker og matpakke på t-banen. Jeg sang Lille Petter Edderkopp hundre ganger etter hverandre i bilen. Med fingerbevegelsene. Og jeg bar sutrende halvannetåringer på hofta i timesvis. Jeg skjønner kjempegodt at det er enklere å skru på en skjerm og få fred og to hender til disposisjon.

Men jeg mener at det må bli sagt høyt. Skjermbruk er fristende enkelt for de voksne.

Og så er det neste kapittel: Skal det være så enkelt? Hva gjør det med våre voksne vurderinger og reguleringer og oppfølging at det ligger så mye voksenro-og-fred i barnas nettbruk.

Jeg har ingen fasit her - men jeg har et spørsmål jeg synes vi burde sette mye mer fokus på.

Lev vel. Nå skrus skjermbruken av her for i dag.



(Bildet viser svært analoge og virkelighetsnære og ikke så veldig tidkrevende men varme ulluer, strikket som julepresanger.)