Kampsak: Familien som produksjonsenhet!

Alle er så glad i familien sin, ikke sant. Spør du folk hva som er det viktigste i livet deres - så vil svært mange si at det er familien. (Kanskje med unntak av noen av de mellom 13 og 17 år - men at the end of the day, så teller nok familien ganske mye for dem også.)

Så familie verdsettes. Men hva skjer i familien? Hva er selve familielivet?

Familie er i vår tid et kjærlighetsfellesskap (håper vi jo!) og et tilhørighetsfelleskap. Og det er et fellesskap rundt eventuelle barns oppvekst (ja, jeg mener at voksne uten barn også er en familie, selvfølgelig). På sitt beste er familien en restitusjons- og omsorgsarena som vi alle trenger.

Og - både i samfunnsmessig forstand og sett ut fra den enkelte familie, så er det også en økonomisk enhet. Mye eies i fellesskap i familien, mye forbrukes i fellesskap og inntekter fra omverdenen går på den ene eller andre måten inn i familiens fellesskap.

Går vi bakover i tid, finner vi andre måter å forstå familien på. Tilhørighet og barns oppvekst vil fortsatt stå sentralt. Forutsetningen om et kjærlighetsfellesskap er imidlertid ikke alltid tilstede til ulike tider. Men kanskje den største forskjellen ligger i hvordan familien fungerer som et økonomisk fellesskap - til ulike tider og forsåvidt på ulike steder.

Dagens inntektssentral, eiendomsbesitter (og eventuelt gjeldsbesitter) og forbruksfellesskap er ikke en evig konstruksjon fra tidenes morgen. Ser vi utover vårt eget øyeblikk i historien - så framstår familien i stor grad som et produksjonsfellesskap. Produksjon for å overleve, rett og slett.

Overlevelse og forvaltning av det som var av gods og gråstein krevde egeninnsats fra alle i familien.  Mat skulle ikke bare tilberedes, også råvarene måtte i stor grad dyrkes, sankes, høstes, fiskes og jaktes selv. Hus skulle ikke først og fremst få nytt bad og fliser og gulvvarme  - de skulle rett og slett bygges fra grunnen av, av stein og tømmer en selv først hadde skaffet, og deretter ivaretas så de kunne stå til Dovre faller. Verktøy og hjelpemidler for å utføre alle slags arbeidsoppgaver måtte også i stor grad lages selv. Det samme gjaldt møbler og klær og annet utstyr. En sokk kom fra en sau som var foret og stelt og klipt og ulla var kardet og spunnet før strikkinga omsider kunne ta til.

Omsorg for pleie- og omsorgs- og oppdragelsestrengende var familiens oppgave, stort sett alene. Og alle familiemedlemmer, unge og gamle, måtte delta og yte det de kunne. Enhver familie var sin egen bedrift som sørget for seg og sitt fra a til nesten å.

Byttehandel og nabohjelp ga noe variasjon og muligheter. Økende pengeøkonomi ga etterhvert tilgang til andre goder, til ferdigprodusert stoff og klær, til verktøy, krydder, kaffe og tobakk.

Og derfra har det jo bare vokst - det vet vi jo. Nå kan alt kjøpes. Middager kommer ferdigkrydra, tekstilarbeidere langt fra oss selv leverer billige ferdigklær i en evig strøm, nok til allverdens loppemarkeder, polske professordamer vasker huset ditt og filipinske sykepleiere med fem barn hjemme passer barna dine - den tida de ikke er i den høyt subsidierte fulltidsbarnehagen. Hullete sokker kan kastes og erstattes med nye fra butikken. Og vi har dingser og duppeditter herfra og til månen som kan fylle ethvert ledig øyeblikk med for eksempel revemusikk eller kommunikasjon med folk du aldri ellers hadde møtt. Og dyrker du mat eller baker et brød - så er det kanskje strengt tatt for moro skyld og kan droppes nårsomhelst...

Vi skal ikke tilbake til gråsteinskampen for tilværelsen med det første, får vi tro. Og vi skal slett ikke romantisere kampen for tilværelsen, sårbarheten ved å måtte mestre alt selv for å kunne overleve. Men i en forholdsvis overskuelig framtid har vi et valg, vi har mange valg - mht hvilke løp vi vil velge, hvilke liv vi vil velge, hvilke samfunn vi vil bygge.

Det jeg er bekymra for er reduksjonen av familiefellesskapet til et rent forbruks- og underholdningsfellesskap. Hjemmet ender opp som bare stedet der forbruket samles og der skjermene lyser og der vi møtes i døra før vi fyker til de reelle produsksjonsarenaene utenfor hjemmet.

Dette innebærer en stor og betydelig funksjonstapping av familien som institusjon i samfunnet og som fellesskap for hver og en av oss.

Vi trenger tilhørigheten. Vi trenger avhengigheten. Vi trenger å være verdifulle aktive mennesker med betydning - for hverandre. Vi trenger å yte, prestere, delta, samarbeide og oppnå resultater. Fjerning av all felles produksjon i hjemmet gjør familiene sårbare for ytre press og ytre distraksjoner, alle oppgavene og alle aktivitetene som trekker oss ut og fra hverandre og som alltid der og da dominerer.

Det å produsere noe sammen gir familien en ekstra styrke, en ekstra ballast, en ekstra stolthet og en ekstra identitet. Det bidrar til opplevelsen av å være et fellesskap som teller, der sjuåringer og søttiåringer teller og der vi sammen gjør noe som er viktig. Det er ikke bortkastet og likegyldig og tilfeldig. Det er verdifullt, langt ut over den materielle eller økonomiske betydningen det har.  Som den viktigste sosiale rammen omkring den innerste tilhørigheten - og kjærligheten - og om oppveksten og danningen av våre små - så teller en slik robusthet og stolthet, det teller mye!

Så kan vi også huske på at videreføring og opprettholdelse av ferdigheter og praktisk kunnskap er enhver voksengenerasjons oppgave. Selv i vår tid.

Ha en god og produktiv dag!

Fredagstanker - om glasstak og skam

Ja - det måtte nesten handle litt mer om glasstak.

Mange har skrevet klokt, humørfylt og reflektert om glasstak siste uka. Toppdamenes utspill forrige helg har sparket løs en debatt - og debatt er bra. Vi blir - ofte - klokere av å få luftet tankene, brynet argumentene, formulert standpunktene og lest andres refleksjoner.

Mitt nedkortede innlegg sto i Aftenposten på onsdag. Les gjerne også disse:

Linn Stalsberg Ikke bare heltidsarbeid, men hele liv
Irene Halvorsen Glasstaket og hengemyra
Aslak Sira Myre Danse på glasstak

Jeg gjentar det selvfølgelige. Glasstak er usynlige. De må avsløres for å finnes! Det kan alltid pekes opp i lufta og erklæres at "der er det ingenting" - fordi ingenting synes. Dersom alle (eller eventuelt alle som vi synes har greie på ting) sier at hindringer ikke finnes, så skapes et slikt felles bilde av nettopp det usynlige og ikke-eksisterende. Det blir "sant" at det ikke finnes.

Dette er det motsatte av Keiserens nye klær, der var det ingenting, men alle sa at det var noe der, slik at alle trodde at klærne var der. Klærne ble "sanne" fordi alle sa det. Bortsett fra den vesle gutten da, som ikke brød seg om hva alle andre mente....

Og vet du hva som skjer da, når det erklæres at hindringer ikke finnes? Jo, de som allikevel synes at de stanger i noe - de skjønner at dette er bare deres egen skyld. For takene og hindringene og begrensningene finnes jo ikke. Det finnes bare dumme meg som ikke greier dette allikevel, som er så sliten, som er så stressa, som ikke tør, som ikke kan....

Individualisering kan være bra. Det kan være bra å ta tak i seg selv, skjerpe seg, få seg noen nyttårsforsetter, fullføre noen løp og bite noen tenner sammen - eller hva det nå skal være. Individualisering kan absolutt motivere til innsats.

Men individualisering kan også være en slik usynlighetsblindvei. En blindvei som stanser debatt, som stanser refleksjon, som stanser kollektivt ansvar for kollektive spørsmål.

Og på toppen av det hele - så mister vi ikke bare den kollektive debatten (noe som heldigvis ikke skjer, vi står jo på!) - men altså på toppen av det hele så kan denne individualiseringen, ledsaget med latterliggjøring og ynkeliggjøring bidra til reelle hindringer, for individet. Denne hindringen er skammen.

Når det erklæres som en allmenn sannhet at problemene er bare dine. Når det faktisk bare handler om at du ikke greier det du burde greie. Da kan du sitte der med skammen. Og skam motiverer sjelden. Skam låser og holder deg nede. Skam er en reell hindring.

Så derfor holder vi da på - og skriver og mener og mener. Ikke fordi vi er så glade i disse glasstakene. Ikke fordi vi er spesielt opptatt av å sutre over dem heller. (Og heller ikke fordi vi er så opptatt av å skjerme koppekakene, A.G. Solberg...). Og vi er vel heller ikke helt naive barn i gata som peker på det åpenbare, slik som Keiserens lille gategutt gjorde.

Men vi holder på - fordi livet angår oss alle. Fordi vi blir klokere av å lete etter svar og forståelser - enn av å avvise fenomener vi eventuelt ikke selv er rammet av.
Fordi det vi setter ord på, det kan vi kanskje sammen forandre.
Fordi det individuelle også er felles, slik vi alle tilhører fellesskapet. Fordi rettferdighet også handler om å gi anerkjennelse til andre perspektiver enn de som erklæres fra toppene. Fordi de topperklærte sannhetene ærlig talt provoserer. Fordi ingen fortjener skammen i møtet med erklæringene om liv uten hindringer. Fordi livet er så mangfoldig og krevende og rikt at det slett ikke passer inn i slike enkle formler.

Lese for og med mellomstore barn

Vi har alltid lest masse i denne familien. Bokhyllene er fulle - både i stua, i kjellerstua, i trappegangene og på alle soverommene. Og enda laster vi opp mange ganger i måneden på biblioteket og saumfarer loppemarkeder både høst og vår.

Så det leses. Bøker. Blader. Aviser. Flere bøker. Faglitteratur og skjønnlitteratur.

Og nå har vi jo tre lesende barn. Alle barna leser litt for seg selv på senga før de slår av lyset om kvelden - hvor lenge er avhengig av hvor raske de er til å komme seg i seng, for lyset skal av til fast tid. Når de kommer hjem fra skolen på ettermiddagene og er slitne - så er det gjerne bøker og blader de tyr til, rundt kjøkkenbordet eller langflat i sofaen. Og på helgemorgenene leses det i timesvis på senga før seine frokoster...

Og så har vi den stunden vi gleder oss til alle sammen hver dag - kveldsmatlesingen med ei felles høytlesningsbok som vi samler oss rundt. Minstemann er ofte allerede i pysjen, lysene er tent, teen er varm og det er mat til ungene, te til de voksne og frukt til alle. Og pappakjæresten leser - mens jeg strikker eller stopper og det er ofte rett så idyllisk. ("Jeg liker så godt å lese høyt!" - Sier han. Så fint! Det gjør jeg og - men jeg nyter også at jeg kan bli lest for mens jeg strikker). Joda. Og før noen kritiserer for mye idyll - så kan jeg jo nevne både at tranflaska også står på bordet, noen ganger er det noen som krangler og noen ganger er det noen som tuller så mye at det blir lite lesing - så det så. Men stort sett er det veldig fint.

Vi valgte denne tida til felles høytlesning for mange år siden, vi strevde med at det ble alt for mange faste poster på kveldsprogrammet og så at vi måtte slå sammen noe - kveldsmat og bok ble naturlig. Dessuten - med tre sengekanter ble det vanskelig å lese for hver og en på hver sengekant. (Men egen godnattasang på hver kant blir det fortsatt!)

Så kan en jo tenke at med tre mellomstore, lesende barn, så ville høytlesinga falle bort. Ikke ennå i hvertfall. Egentlig har den fått enda større verdi, fått en enda mer sentral plass i familielivet nå - nettopp fordi vi er forholdsvis likestilte - alle kan også "egentlig" lese selv. Men når vi leser en bok høyt sammen - så er det en opplevelse vi deler, sammen. Vi er spente sammen, vi ler sammen, vi gråter i blant sammen og vi har en hel haug med litterære fellesopplevelser som danner en felles referanseramme i familien. Husker du Veien til Agra, husker du det som skjedde i den andre Harry Potter-boka, - vi kjenner ei som er blind, det er Mary, søsteren til Laura Ingalls i Huset på prærien-bøkene, vi har sammen kjent på skrekken for Tengil og Katla, og vi har sammen trillet noen tårer når Rasmus på loffen får et hjem og en kattunge på slutten av en lang vandring.....

Nå leser vi Frendeløs av Hector Malot. Jeg fant den på et bruktsalg og ungene fikk den av oss til jul. Jeg husket den fra egen barndom - men var spent på hvordan ungene ville oppleve denne ganske gamle boka. Den er skrevet i 1878 og handler om hittebarnet Remi som blir leid ut til gatesangeren Vitalis og vandrer rundt i Frankrike med ham og dyrene hans. Det er en spennende og rørende historie som går rett inn hos oss alle fem. Det er samtidig et rått bilde av en tid der fattigfolk og særlig foreldreløse fattigunger ikke var stort verdt. Vergeløse barn sulter, tigger, blir forlatt, blir slått. Mange av Remis nærmeste dør rundt ham. Fattigfolk - som har ingenting - mister resten og blir satt i gjeldsfengsel og fratas barna sine. Jeg ser at ungene  mine rystes av skjebnene og av det manglende sikkerhetsnettet. Det gir mye rom for å snakke om før og nå - om verdier i det samfunnet vi selv lever i - og samtidig parallellene til hvordan mange fortsatt har det i dag. Fattigdom, utnyttelse og tragedie er dessverre ikke bare fortidige fenomener.

Og det gir stor spenning, store opplevelser og store forventninger til neste kapittel - i morgen.
Så lesning med mellomstore barn - det fortsetter vi med!

(Bildet - er verken fra kveldsmatbordet vårt eller fra Remis vandringer. Det er fra våre egne vandringer i Irland i sommer -fra Valentia Island på Atlanterhavskysten av Irland. På vår rundreise i sommer leste vi fra Røvet av vikinger og Flukten fra vikingene (av Torill Thorstad Hauger) - om to irske barn som ble røvet til Norge av vikinger - og som til slutt kom hjem igjen til den grønne øya og familien sin.)

Livet leves i gråsonene

Det hadde vært så enkelt om det fantes rette og gale svar på alle spørsmål. At all tvil kunne lukes ut - hvis du overhodet ønsket å gjøre det rette, så var det bare å velge det. Media selger godt på slike tabloide svart-hvitt-oppslag. Ekspertuttalelser ser tilsynelatende sterkere og tryggere ut jo klarere og tydeligere råd det gis.

Men vi som lever våre virkelige liv trenger gråsoner, avveininger, kontekstorientering, verdiorientering og klokskap. Kloke løsninger for den enkelte situasjon. Entydige svart-hvite svar gir ikke nødvendigvis klok veiledning i den situasjonen du nettopp nå står midt i.

Jeg fikk en tekst til på trykk i dag - i Dagbladet. Tema - klokskap versus såkalte klare kjøreregler. Nettdebatten som følger er forholdsvis nyansert - ikke verst når temaet er nettopp det det er. Overskriften og illustrasjonen har Dagbladet valgt. Her kan du også lese den:

Klokskap heller enn rigide regler.

Det er alltid enklest med svart-hvitt. Og i blant er det ikke bare enklest, men også riktigst. Men ofte må vi velge en vanskeligere vei, ta vurderingene og gå for det som er minst feil. Så vanskelig er det virkelige livet.

Mange debatter før jul utløste krav om klare kjøreregler. Vi så en merkeklærdebatt, - som gled over i en skoleuniformsdebatt. For noen tenker at hvis det er likt for alle, slipper vi hele merkeklærpresset. Én regel skulle løse alt! Vel. Kanskje ikke. Norge er et ekstremt årstidsland. Hvis vi ikke utruster skolebarn med uniformsbobledress så blir det en variert gjeng allikevel. I tillegg er det mye individualisme og mye penger ute og går, så et sted tas nok individualiteten ut. Så kanskje er det ingen enkle løsninger. Kanskje må foreldre og barn jobbe med tematikken klær, penger, ansvar, valg - og tenke klokt - uansett?

Og så har vi Oslo kommune som så seg lei på halvtomme klasserom hver fredag og et par elever til halv pris på Tenerife til enhver tid, og som dermed innførte en regel om at ingen skal få fri til noe. Unntatt begravelser. Én regel for alle. Men livet leves uavhengig av Oslostandarder; også barn i grunnskolen hører til i levende liv. Skole er viktig og forplikter. Men akkurat som for voksne, så finnes det dager for skolebarn da det er viktigere å være et annet sted, ved bestemors sykeseng en tirsdag før begravelsen eller med en lang hjemreise mandag etter å ha møtt slekta i konfirmasjon. Klokskap, hos foreldre og skole, kan løse slike situasjoner, ikke rigide regler. 

Og så var det bursdagene. For da to åtteåringer ventet på gjester som ikke kom, så kom krav om faste regler for invitasjoner og obligatorisk oppmøte. Og her er det risikabelt å nyansere, fordi vi alle ville berge disse to. Men barn, familier og nabolag er ikke like. Noen barn ligger bak sofaen i to timer hvis "alle gutta" kommer og gruer seg et år til neste gang.  Noen (base-)skoler organiserer slik at en ikke kan si hvem som er «alle jentene». Bursdag skal være fint for bursdagsbarnet. Og bursdager skal aldri brukes til å utestenge. Men basert på de to prinsippene er det flere kloke måter å løse feiringer på.

Svart-hvite oppslag skal selge. Vi andre skal leve liv. Vi trenger gråsoner og klokskap. Og det er slitsomt og tidkrevende og ofte er vi ikke kloke nok og gjør "feil". Men vi kan ikke klare oss uten heller. Mennesker har nå denne vidunderlige evnen til å tenke; vi må nok ta sjansen på klokskapen. Og så er det jo ikke slik at vi må velge mellom regler eller klokskap. Klokskap tilsier at noen ganger velges standardiserte regler, andre ganger brukes skjønn. Men klokskap må ligge i bånn. Uansett.

Nye glasstak konstrueres ved å fornekte debatt

Jeg har et lite leserinnlegg på trykk i Aftenposten i dag - som replikk til kjønnsforsker Anne Grethe Solbergs uttalelser i Aftenposten på lørdag. Nedenfor er en lengre versjon av leserbrevet, slik det var før jeg måtte kutte det ned til Aftenpostens ønskede lengde. 
Artigere med flere ord!

Nye glasstak konstrueres ved å fornekte debatt. Replikk til Anne Grethe Solberg, Aftenposten 04.01.14

Et glasstak er per definisjon ikke synlig, det er ikke et vedtatt, eksplisitt regelverk, det er nettopp ikke en tydelig hindring. Glasstaket er en metafor. Det avsløres gjennom praksis og analyse av det sagte og usagte. At gamle glasstak-metaforer har fordunstet og forsvunnet med de mannlige sjefene som nå har gått av med pensjon, men som tidligere kontrollerte fordelingen av lederstillinger via disse teknikkene, er ikke et bevis for at nye metaforiske glasstak finnes, usynlige og fungerende og hindrende.

Jeg kan jo nevne noen små, ikke-tilfeldige, eksempler. For det første - forskerdamer som tyr til betegnelser som «sutring» for å formidle sitt forskningsbudskap om kvinners valg og kvinners liv, i stedet for å jakte på fortolkninger av nettopp disse kvinnenes liv og dilemmaer og valg og vurderinger. Dette er en individualisering og en stigmatisering som fjerner oppmerksomheten om strukturelle dilemmaer – og vips – så er alle slags tak og hindringer usynlige igjen.

For det andre - konstruerte og tabloide kontraster mellom såkalte cupcakes-bakende mammabloggere på den ene siden – og karrierekvinnene som «har ryddet unna» og faktisk har et «oppriktig ønske om å bidra for å skape verdier og økonomisk trygghet». Ærlig talt, så er jeg så lei av at disse koppekakene brukes som bilde på alt som er av hjemmearbeid. Hvis disse kakene igjen kunne få navnet muffins, slik de jo hadde i gamle dager, så hadde de i det minste hatt en ærbar klang av kakelotteri, dugnad og Gerhardsen. Cupcakes er per definisjon amerikanskinspirerte, overflødige sukkerbomber, selve grunnbildet på meningsløs virksomhet. Det er for banalt å gjenbruke dette igjen og igjen – spesielt dersom en vil si noe seriøst og forskningsbasert.

For det tredje – en hel artikkel om dobbeltarbeidsdilemmaer (som riktignok avskrives som «sutring») der den eneste referansen til at barn og omsorgsansvar overhodet finnes – som et voksenansvar for både menn og kvinner – er at «småbarnsperioden tross alt er en kort del av karrieren». Tenk det – av karrieren. Ikke av livet, en gang. Barn er en hindring (for karrieren) som passeres i løpet av få år. Resten er karrieren. Alt annet er altså sutring og meningsløse cupcakes. Et så enkelt virkelighetsbilde er nettopp det som skaper nye glasstak.

Nyttårstanker - litt mer privat

Så da går vi fra en hyllest av kongen i forrige bloggpost - til en hyllest av familien, flokken, livet, øyeblikket - og moren min spesielt - i denne

For i dag har vi vært samlet store og små i det store huset på hjemgården min der jeg vokste opp - og feiret moren min som fyller søtti omtrent på denne tida. Og det er godt å møte slekt og la ungene mine nok en gang få se hvilken flokk de hører til. Det er godt å møte den aller minste tremenningen til mine små som ble født i høst og som vi ennå ikke hadde sett. Og det er godt å møte de gamle-gamle tantene som har vært der bestandig og som det nå ikke er så mange igjen av. Og de ikke-så-gamle tantene som også har vært der bestandig. Og så alle oss i mellom. Det er tilhørighet og minner, fortid og framtid og mest av alt så er det litt akkurat-nå-nåtid.

Og det var det jeg snakka om i talen min til jubilanten også - og det er det jeg vil dele med dere litt akkurat nå.

For disse merkdagene som ramler på oss - nyttårsaftener og bursdager og jubileer og sånt - jada, joda det er anledning til både kake og fest - men det har også sine tyngre og sårere sider, for eksempel tyngden over at tida går. At noe er forbi. At tida ikke bare går - men den har gått. 

Mor og jeg har i blant snakket om at det ikke alltid er så lett å identifisere seg med dette tallet som til enhver tid representerer alderen vår. At en er søtti. Eller førtifire, for den saks skyld. At det ikke helt føles som meg. Og at en med dette undres over og griper etter den tida som bare går og går. Hvor ble tida av - og hvor ble jeg av, midt i det hele? Det er det sårbare ved merkedagene. At vi ser at noe er over.

Men akkurat nå er vi her. Nåtida er alltid alt vi har. Akkurat nå. Og i dette nåtidsglimtet, så bærer vi i oss alt vi er. Den jenta som ble født en vinterdag på Sørkammerset på gården under krig og okkupasjon, drøyt tretti år etter at kvinner fikk stemmerett her i landet, den storesøstra som tok ansvar og som elleveåring alltid bar med seg minstesøstra av de fire på hofta, den jenta som dro ut i verden og kom tilbake og drev gård og egen bedrift og tok seg av lag og foreninger og skapte et hjem med varme og vidsyn som jeg fikk vokse opp i. Hun er jo ikke borte selv om tida har gått og gått. Hun er der og i dag var hun midt i flokken sin, Moren min.

Og jeg da. Som slett ikke, overhodet ikke liker nyttårsaften og at tida går. Som lengter etter våren, men med en bismak, for når den kommer har jo enda mer tid gått!

Mitt nyttårsløfte til meg sjøl må være enda mer bevissthet om å bruke dagene, bruke nåtida. For det er alltid alt vi har. Minnene teller bare når vi bærer dem med oss og minnes dem - nå. Framtida teller som håp og drøm og plan - men bare nå.
Det er nå jeg kan nå deg, det er nå jeg kan være en som regnes med. Det er nå jeg kan gjøre en forskjell.

(Her er bildet av en annen som ikke var særlig begeistret for nyttårsaften og bråket utenfor - i seks timer!, og stort sett tilbrakte den under en sofa eller i tiåringens armer - og som derfor hvilte godt ut det meste av første nyttårsdag. Forøvrig en stor nyter av ethvert nåtidsmoment...)

Nyttårstanker - de offentlige (Kongens Tale)

- og det var det jeg tenkte og twitret i går kveld: At dette er det vi har konger for. Holde en tale som ber folket løfte blikket og feste fotfestet og stå støtt og ta ansvar for verden og forandringer. Talen skulle handle om fundamentet vårt, innledet han - og jeg skjerper ørene og sansene - for dette er sentrale ord som brukes og misbrukes rett så ofte i offentlig diskurs. Og så talte han. Om Grunnloven og Kjærligheten.

That's it. Det er fundamentet. Verken mer eller mindre. Godt sag!

Det ligger mer makt enn folk ofte tenker over i å definere "vårt" felles fundament, "våre" felles verdier - hvem "vi" er og hvem vi burde være. Det som erklæres som sant og riktig oppfattes ofte som nettopp sant og riktig og de stadig gjentagne utsagnene bekrefter seg selv.

Forskjelligheter har alltid vært til. Mange kamper har blitt kjempet gjennom århundrene om å nedkjempe menneskeskapte regler om ulike vilkår for ulike folk. Kvinners stemmerett, fattigungers rett til skolegang, arbeideres rett til forhandlinger og rimelige arbeidsvilkår, eiendomsrett til naturressurser, tale- og ytringsfrihet, jøders adgang til riket, homofiles rett til et legalt samliv, romfolks rett til å overhodet synes i gatebildet...

Kampene er ikke over. Stadig, stadig behandles forskjeller på mennesker som om de skulle være rimelige årsaker til forskjellsbehandling, diskriminering, utestengelse.

Alle slags forsøk på å definere et folks felles identitet som en definert og avklart folkesjel, historisk og kulturelt forankret, etnisitetsfundamentalistisk videreført og sammensydd - alle disse forsøkene, uavhengig av velmenthet og referansegrunnlag - bærer med seg denne muligheten for maktovergrep, utestengelsen, undertrykkelsen, utelatelsen. Ethnos rekker ikke fram. Aller minst i vår mobile, globale, trådløse tid. Skal vi berge et fundament, så er de demos som teller. Folket som demos. Som et folkestyre-folk, med regler vedtatt av folket og folkets representanter, regler som styrer og regulerer og som igjen kan endres, demokratisk. En sikring av ytringsfrihet, livssynsfrihet og forsamlingsfrihet. Det sikrer ikke fred og fordragelighet. Ytringsfrihet er fundament for mangt slags bråk. Men det er et fundament vi kan bygge både bråk og fordragelighet på.

Et fundament å bygge et mangfold på. Mangfoldet og forskjellighetene som alltid har vært der og som gir oss trøbbel, utfordringer, fargerikdom og kreativitet.

- Så - på årets første dag heier jeg på Kongens tale. Og jeg ønsker deg en god start på 2014.