torsdag 20. juni 2013

forsommerens sårbarhet



Det er så mye spenning i lufta. Det er så mye som vokser og gror. Det er så mye lengsel og håp. Det er et markert år i et barns liv som er omme - det året jeg begynte på skolen, det året jeg gikk i fjerde... - Det er avslutningen - og det er åpningen mot en sommer som er et lyst, åpent hav av barbeinte opplevelser (håper vi), noe nytt, noe lyst. Og det er lenge, lenge lenge til sokker og jakker skal på igjen og sekken pakkes igjen til høsten. Lenge, lenge. Det tenker vi ikke på. Bare litt. Usikkerheten, spenningen her på tampen av året favner også dette - hvilken base og gruppe plasseres jeg i på mellomtrinnet? Hvilken lærer får jeg? Hvor havner bestevennen? 

Vi er jo vant til det nå, vi voksne. Vi har sett så mange lærerbytter og omorganiseringer av barna. Men det er like sårbart og spent når det skjer. Midt i disse slitne siste skoledagene, midt i lengselen etter fri og åpenhet, så er det også så mye spenning på det som skal skje, kanskje skal skje. For de forlater en grunnleggende sosial enhet, et grunnleggende fellesskap de har i hverdagen sin og en voksen de har stor tillit til - og de vet ikke hva de skal vende tilbake til etter denne lange, lyse, åpne sommertida. 

Slik merker en jo at en lever. At en er i bevegelse. At en er sårbar for livet At noe skjer og skal og kan skje. Spenning og skjelving og håp og lengsel. Mens vi ser jordbærblomstene blomstre og syrinene falme og håper at badevannet i tjernet varmer seg opp for hver dag og sandalene er klare.

4 kommentarer:

  1. Så vakkert skrevet! Hadde jeg ikke bevisst sluttet å gruve meg til ting som ligger fram i tid, er jeg veldig sikker på at jeg ville begynt å gruve til ungene skal begynne på skolen av å lese dette innlegget..... :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er jo stort og flott og spennende og veldig hverdagslig dette å gå på skolen. Jeg har unger som tar det for gitt at hverdagen er skole. Man står opp og ordner seg og vandrer avgårde. Og gjør lekser. Det går rundt. Men disse overgangene - når noe som har vært vanlig ikke bare går over i fryd og ferie men også er en overgang til noe som kanskje innebærer et tap, det er tøft. Dette oppelever jo småbarna også - men de reflekterer ikke så mye over det på forhånd. Det går bra, Elin. Dine fine greier seg fint når de kommer på skolen...

      Slett
  2. Ja, vakkert...og litt sårt. Jeg er en type som er lite glad i forandringer - men det er jo en del av livet, som du skriver :-)
    Klem, KristinB

    SvarSlett
    Svar
    1. Vi her i huset er nok også sånn. Liker det faste. Men da gjelder det vel å få til en balanse. La de faste tingene gi oss styrke til å takle det nye. Og mange nye ting i livet gir jo også stor glede, i hvertfall etterhvert.

      Slett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)