onsdag 15. august 2012

tilvenning..?



Mange er i en fase preget av "tilvenning" om dagen. Det er mye å venne seg til for både store og små i overgangen fra sommer og ferie til seinsommer, høst - og noe annet... kanskje noe helt nytt. Et nytt klassetrinn, starte i barnehage, begynne på skolen, kanskje bytte skole. I hvertfall begynne med sokker i skoene og jakke sånn smått om senn. Det blir fastere tider, og flere matpakker og mer tidskabal igjen. (Men det er jo ikke så nytt, det er gammelt kjent fra et par måneder siden...)

Det er mye å venne seg til her i livet. Livet er fullt av overganger og endring - og heldigvis ofte også noen røde tråder og litt stabilitet. Mange endringer er krevende. Noen er vonde. Noen stritter vi i mot - for vi lengter heller bakover og framover - til noe annet enn det vi er i akkurat nå. (Jeg har hatt én dag på jobben - og det var ikke en endring jeg så fram mot med forventning - jeg holder meg gjerne i feriemodus og husmorlivet og skurebøtte-bringebærhekk-tilværelsen en god stund til... - heldigvis skal jeg det også nesten en uke til...)

Men overgangene kommer. Og vi må venne oss til noe nytt - rett som det er. Men det jeg vil argumentere mot her, er den store troen på at "tilvenning" er en form for egen fase, som liksom gjør alt så meget bedre. Hver sommer møter jeg kommende førsteklasseforeldre som forteller at poden skal begynne ekstra tidlig på SFO - for å "venne seg til det" før skolen begynner. Ok. Men da har han allerede begynt, mener jeg. En begynner - i barnehagen eller skolen eller hva det er - og da begynner en å venne seg til det hele. Det går ikke nødvendigvis "bedre" eller "glattere" eller med mindre gråt om en bare begynner tidligere. For noen barn - og voksne - tar ting tid. Den tida starter når en begynner. Den blir ikke nødvendigvis kortere ved å starte før en må.

Kanskje kan det være omvendt noen ganger. At det kan bli vanskeligere - og mer langvarig - å takle overgangene fordi vi presser de fram i tid, tar det før vi - menneskene, store og små - er klare. Kanskje kunne en også la overgangstida, mellomfasene, får fylle sin egen tid - at modning kan skje - før en starter - at en kan leve for eksempel gjennom en hel lang sommer og vite at er jeg mellom disse to fasene, -og så lærer en kanskje å sykle eller svømme, eller kanskje overnatter i telt for første gang eller lærer å rense fisk eller bruke en drill og en kjeder seg litt og får nok myggstikk - og så blir en litt mer klar for det nye - rett og slett ved at tida og livet går og tar tid - og en nærmer seg det å faktisk bli en skolegutt, eller en sjetteklassing - eller en barnehageklar smårolling - eller for den saks skyld litt moden og klar for å slutte med amming, smokk, bleie, sove hos de voksne, flytte for seg selv... hva det nå er. I sin egen rytme. Og starter en på det nye og venner seg til det.

Jeg vet at det ikke er så lett. Folk er så travle. Voksenferiene er korte. Tidsklemmene presser. Alt det der. Alt det som gjør at en kanskje må rushe barna framover i kalenderen, starte før, starte tidlig. Men da får en jo si at det er derfor. Fordi vi har "dårlig tid". Ikke oppheve tidlig tilvenning til et så enormt ideal.

6 kommentarer:

  1. Min gutt "begynner tidlig" på SFO - for de ukene på skolen med bare lek og moro og oppdatering av venner og kanskje ikke så mange barn, er faktisk gull verdt. For han passer det bedre enn å ha sovemorgener og late og lange dager og sene kvelder og POFF så er det fullt kjør.
    En annen ting er at SFO er stengt i fire uker og sånn er det. Siden vi er i jobb begge to, så er det da vi har ferie. Og selv om kiden synes en planleggingsdag på jobben til mor eller far med Nintendo og film er fint, er det en dårlig løsning i ukesvis.

    Nå ser jeg at det ser ut som jeg forsvarer meg, det gjør jeg ikke. Men poenget mitt er bare at tilvenning kan være helt ok.

    SvarSlett
    Svar
    1. Vi har alle ulike liv - og lever de så godt vi kan. Og som jeg skriver, så tror jeg at både store og små kan streve mye med å venne seg til mye her i verden. Tilvenning er ikke bare ok - det er nødvendig og uunngåelig og det kan ta lang tid. Jeg har hatt en førsteklassing som måtte følges inn i klasserommet og holde i hånda til læreren kom hver dag i over et halvt år (og det hadde nok vært slik selv om hun hadde gått enda flere dager på SFO før skolestart). Jeg tror hovedpoenget mitt er at en venner seg til når en begynner uansett når det er.Det er ikke en egen fase "før". Din lille er i gang og trives med det - det er jo flott.

      Slett
  2. Åh, du kloke kvinne! Nok eit bra innlegg frå denne kanten. :)

    SvarSlett
  3. Jeg har ikke barn på SFO lenger, og er vel av de som gjennom mange år har prioritert mest mulig "fri tid" for barna med hjemmet som base framfor SFO. (Min klare erfaring er mindre slitne barn med lek med barn i nærmiljøet,enn samme tid tilbrakt på SFO. Men alle har jo ikke mulighet til å velge dette noen dager i uka.)

    Allikevel er jeg for en myk overgang til SFO. Det er forskjell på å begynne bom, smakk med lange dager med både skole og SFO, og det å ha en uke i forkant med litt korte dager med bare SFO som nytt element. (Jeg tenker ikke 8t på SFO fra første stund, men kanskje noen halve dager på tampen av ferien.) Det kan fort bli mye nytt på en gang for en som liten er....

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tror også på myke overganger og myke hjørner og fleksibilitet (også etter skolestart og resten av året!!) Og at vi må huske at det ikke er EN mal for å venne seg til ting. Noen barn (og voksne) hopper rett i det nye (men kan allikevel trenge mye trøst når natta og bekymringene og slitenheten kommer!) - og noen trenger veldig lang tid. Det må vi ha respekt for. Men jeg vet og ser at hele "fullt-kjør-samfunnet vårt" ikke helt har plass for å tilpasse seg til at ting tar tid.... og det er jeg ikke så glad for....
      ha en fin dag!

      Slett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)