I rörelse
Den mätta dagen, den är aldrig störst.
Den bästa dagen är en dag av törst.
Nog finns det mål och mening i vår färd -
men det är vägen, som är mödan värd.
Det bästa målet är en nattlång rast,
där elden tänds och brödet bryts i hast.
På ställen, där man sover blott en gång,
blir sömnen trygg och drömmen full av sång.
Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr.
Oändligt är vårt stora äventyr.
Karin Boye
Dette diktet var noe av det jeg hadde i bakhodet da jeg valgte meg min bloggidentitet - navnet "underveis". Det er en trøst på ufullkomne dager- og det er en måte tenke om det å leve på - underveis. Vi er mennesker underveis i livet, i rørelse, i bevegelse, i møter med medmennesker, i utvikling.
Jeg er den samme - men stadig ny, stadig i bevegelse. Knyttet til min refleksjon over barns plass i dagens samfunn (og bekymring for at barn, som de små medmennesker på veien de er, ikke blir regnet med, men skjøvet unna - i egne institusjoner, eller på sidelinja med tilbud om all verdens av underholdning.... - les mer om det her) - så har jeg i blant møtt kommentaren blant noen om at "Men jeg - jeg - har ikke forandret meg noe av å få barn. Jeg er den samme som jeg var før."
Javel. Det vet de jo best selv.
Men jeg tenker - at den jeg er, det er meg slik jeg har utviklet meg, funnet meg selv, testet meg selv, forstått meg selv, levd mitt liv, i møtet med mennesker, i møtet med sorg, savn, smerte og lykke.
Jeg er meg. Alltid. Men jeg er ikke og vil på ingen måte være uberørt av det livet jeg har levd og lever og de menneskene jeg har møtt. Blant de sterkeste møtene i livet er møtet med de fire som i dag er min tette lille familie, kjæresten min og tre barn. De er ikke noe jeg "har", de "er". Selv. Og de er nær meg. Og jeg er blitt den jeg har blitt også gjennom livet med og møtet med disse fire.
Livet med egen familie har gjort at jeg har fått utfolde og bruke sider av meg selv som jeg kanskje ellers ikke ville funnet i meg selv. Livet uten dem, meg uten dem, hadde vært annerledes, det er alt jeg vet.
Livet gir stadig nye dager, ny bevegelse. Vi er i rørelse. Underveis. Oss selv - underveis.
Kjenner meg igjen. Man er jo "seg sjøl", men så forandrer meg seg underveis. Forhåpentligvis til det bedre - jeg har lært masse etter at jeg ble mor. Og etterhvert som ungene blir større, møter man nye utfordringer, og lærer seg å takle det.
SvarSlettJeg vil jo ikke være statisk. Jeg vil jo leve et liv "i rørelse". Det er mest interessant :-). Å utvikle seg og lære betyr jo ikke at en "mister seg selv." (Men jeg visste faktisk ikke hvor mye det ville påvirke meg å få barn. På forhånd - for lenge siden, altså... tenkte jeg nok mer på det som noe jeg skulle "ha")
SvarSlettjeg må jo (heldighvis) si at jeg ikke er den samme nå som før jeg fikk barn. Man ønsker seg jo barn, men man tenker jo ikke at man skal forandre seg. For noen blir det jo også et mål og ikke forandre seg når man får barn, -neida, jeg er like mye på fest liksom!? Det bør vel kanskje ikke være et mål i seg selv ;)Jeg er av de som synes at livet blir bedre og bedre etter at jeg har blitt mer eller mindre "voksen", og jeg er utrolig takknemlig for den dimensjonen det å få barn har tilført til livet mitt, og til meg som menneske.
SvarSlett