torsdag 23. februar 2012

underveis, litt for litt


Det er nok av "greier i livet" som kan trekke en ned, gi mismot og bremseeffekt. Nok av det. Det er nok å bryne seg på, nok å engste seg for, nok å streve med - for meg og for alle.
Jeg trenger også å vri perspektivet. Jeg blir ikke et klokere menneske, en bedre skribent, en mer effektiv husmor (joda, det er en helt grei tittel, jeg har barn og hus - og da er jeg vel en husmor), eller et mer forståelsesfullt og rausere menneske av å gi etter for de kreftene som trekker meg ned, forvirrer meg, går meg i mot.

Men lett er det ikke... Vi kan ikke dandere kunstig lykke og blomstrete vendinger på toppen av angst og beven. Vi ville jo aldri trodd på det selv, hva er da nytten? En fasade nytter knapt nok utad - innad har den ingen hensikt.

Vi er dem vi er. Vi er der vi er. Selv har jeg gitt meg selv betegnelsen "underveis". Det gir meg noe å støtte meg til, en bekreftelse på å være med, være gyldig, tilstede, i det uperfekte, ufullførte, midtveis, myldrende, noen ganger svært usikre - livet, underveis.

Slik går det an å leve livet. Ikke opp mot de endelige, fullførte, ferdig-målestokkene - de vi aldri oppnår, de vi alltid kommer til kort i forhold til. Men på veien - i refleksjonen - et skritt videre (og et skritt tilbake, joda...).

Det er så mye jeg ikke har gjort, ikke gjør, strever med å få til. Men jeg klamrer meg til det jeg får gjort, midt i det ufullendte. Denne dagen - jeg skal skrive, noe nytt, noe vanskelig, noe som mange skal lese, noe som kan være viktig. Og jeg butter og butter. Og så får jeg i hvertfall skiftet på alle sengene og luftet dyner midt i det hele (mens jeg grubler og går innom pc-en i ett sett.) Det skal jo gjøres det også. Alltids noe. Ikke bare nederlag.
(Det er som å strikke sokker. En får alltids gjort noe. Produsert noe. Nyttig er det også. Midt i mylderet, maset, motgang og medgang. Sterkt å anbefale for alle produktivitetsfrustrerte - begynn med sokkestrikking!)

I sofaen sitter den tilfriskende yngste i huset og snakker med seg selv, mens han løser oppgaver i ei bok -  "Du er så flink" sier han oppmuntrende til seg selv. Godt sagt!

3 kommentarer:

  1. Skriveprosessen er krevende, men utrolig givende. Jeg kjenner meg igjen i hvordan du beskriver (ja, nok en gang). Det jeg ønsker meg mest mer tid til er å skrive. Jeg skulle gjerne hatt tid å bruke til å bryne meg på egendefinerte skriveoppgaver.

    Jeg tenkte på når jeg leste dette innlegget, at det hadde vært interessant å høre hvor du henter inspirasjon fra. Inspirasjon din er forøvrig tilstede i de fleste av innleggene dine. Men, ja, altså hvis du hadde hatt lyst, synes jeg det hadde vært veldig interessant å lese mer konkret om dine inspirasjonskilder.

    Karianne

    SvarSlett
  2. Hei, Karianne - jeg blir alltid så glad når du kommenterer her, det virker som om du setter pris på det jeg skriver! Takk.
    Men - hva blir jeg inspirert av? Det skal jeg faktisk gruble litt over og skrive et eget innlegg om - takk for utfordringen. Mitt første svar er jo noe om at "det kommer innenfra" (og dermed også fra en historie og et liv som er levd) - men så er det jo også noe med å være våken og med i de små tingene som er rundt meg - og tenke over det jeg lever med og i og for... Hmmmm... Jeg leser ikke alle mulige slags ting til en hver tid - men tilsammen over årene så har jeg jo lest litt av hvert, så det teller jo også med...
    Vel - takk for utfordringen - jeg kommer tilbake til saken :-)

    SvarSlett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)