Reisebrev fra Chios

Arbeidet i flyktningeleirene dreide seg om å gjøre dagene og livet littegrann bedre for alle de som nå er nødt til å oppholde seg der - på ubestemt tid. Dette er mennesker som har falt mellom alle stoler - ikke ved en tilfeldighet eller et uhell, men basert på bevisste politiske beslutninger.

Det humanitære arbeidet i leirene, det å sørge for mat, klær, sko, hygienesaker osv., hviler i all hovedsak på frivilliges innsats og donerte midler. Uten dette ville nøden vært enda større...

Dette er et reisebrev fra 14. april.

Det siste store teltet. Vi går fra teppe til teppe. Noterer familiemedlemmer og skostørrelser. Vurderer andre behov. Lover ingenting. Men kanskje kan vi komme tilbake med sko.
Kanskje.

"Ikke gå videre. Sitt her. Dere spør alle om hva jeg vil ha. Jeg vil ikke ha ting, jeg vil ikke ha mat. Jeg vil at dere skal høre på meg. Hør min historie, og bruk innsatsen deres på å få meg ut herfra! Påvirk Europa!"

Han snakker i nesten en halvtime uten stans. Vi lytter. Nikker. Lytter. Toåringen sover mellom oss. De to andre barna klatrer over voksenbein og bager, på dette trekvadrats teppehjemmet deres, i midtrekka, rett foran teltinnngangen, den dårligste plassen, uten noen skjerming. Kona, matematikklæreren, er blank av tårer.

"Vi er begge lærere. Vi solgte alt, flyktet fra dødstrussel etter dødstrussel. Her er vi ingenting. Vi bare sitter her. Barna mister alle muligheter. Gjør noe!"

Jeg hilser på broren som fikk taleproblemer etter bombeangrep. Ettåringen i nær familie som mistet hørselen av bombene. 

Lytter. Lytter. Lover å fortelle deres historie.

Underveis, underveis

Det er kald vår. Snø i lufta. Fortsatt bare krokus og scilla som titter fram i hagen. Alt har stått stille siden før jeg reiste - tenker jeg. Snart må varmen komme. Vårlengselen min skal få fullt rom i år også!

Det er første skrivedag. Det er opprydning i tanker og tekster. Det er en sovende pus inne og en utforskende pus ute. Det er en tiåring som skal hentes til tannlegetime om en times tid. Fram til da kan jeg drikke så mange tekopper jeg vil.

Ti bittesmå - men døgnetrundt-dager i Hellas som frivillig i flyktningeleir. Nettopp kommet tilbake. Jeg har skrevet glimt på Facebook, jeg skal dele mer her også. 

Det viktige er å løfte blikket. Se enkelterfaringer og enkeltglimt i en større kontekst. Og samtidig bevare blikket for den enkeltes skjebne og historie. 

Jeg starter med et overblikk - og en oppsummering av noe av vinterens arbeid her hjemme. En kronikk fra Dagbladet et par dager før jeg reiste. Vi lever i verden. Vi skal verdsette tekopper og krokus og kattunger og vente på våren. Men vi lever også i en større verden. Det henger sammen.

Teksten er skrevet av meg og mine gode aksjonistvenner i Refugees Welcome to the Arctic, Ask Håkon Ebeltoft, Evy Ellingsvåg og Linn Herland Landro, første gang publisert i Dagbladet her:


EN AKSJON SOM MÅ FORTSETTE

April 2016. Millioner av mennesker er på flukt fra krig, forfølgelse og lidelse. De fleste i nærområdene, uten tilstrekkelig ivaretakelse av rettigheter og humanitære behov.
Europas grenser er stengte. Og den norske regjeringen sier seg fornøyd med at midt i en historisk flyktningkrise er ankomsttallet av nye asylsøkere til Norge rekordlavt og legger fram innstrammingsforslag til utlendingslovgivningen som skal gjøre Norge strengest i Europa.

I januar startet aksjonen Refugees Welcome to the Arctic som en reaksjon på uansvarlig, uverdig og urettmessig behandling av asylsøkere som var kommet over Storskoggrensa fra Russland. Vi slo fast at Norge bryter menneskerettslige forpliktelser ved å sende asylsøkere tilbake til Russland uten individuell realitetsbehandling. Vi krevde umiddelbar stans i hasteutsendelser og vi krevde fullt demokratisk innsyn i prosesser rundt vedtak og utsendelser. Demokratisk innsyn og åpenhet er nøkkelord. De første utsendelsene av Storskogflyktningene skjedde i skjul av julas fred og ro i desember 2015. 231 Storskogflyktninger ble sendt ut i denne første runden, Operasjon Vinter 1. De som bare hadde midlertidige visum og studentvisum i Russland har ingen krav på å få bli i landet og risikerte utsendelse. Dette skjedde med flere. Russland har ikke et fungerende asylsystem. 

At Russland tidligere har sendt syriske flyktninger tilbake til Syria er en skremmende bakgrunn. Både UNHCR, Amnesty International og Human Rights Watch advarte mot å tro at Russland er et trygt land å returnere asylsøkere til. 

I januar startet Operasjon Vinter 2. Igjen som en hasteaksjon, uten innsyn fra offentligheten. Dette kunne vi som dannet Refugees Welcome to the Arctic ikke akseptere. 

Vi gikk til aksjon. Vår kamp for åpenhet og innsyn bar frukter. Verdens og Norges søkelys ble rettet mot en liten grensestasjon og et lokalsamfunn på russergrensa. Vi samarbeidet tett med journalister, asyladvokater og andre organisasjoner på feltet. Vi informerte sentrale politikere om hva som foregikk og hadde tett kontakt med asylsøkere som var internert i Vestleiren og etter hvert også med utsendte personer.

Da informasjonen om hva som foregikk kom fram, lot ikke kritikken — både fra norske politikere og fra verdenssamfunnet  - vente på seg.  Statsråd Sylvi Listhaug ble hasteinnkalt til Stortinget for å forklare seg om utsendelsene. Den første transporten i Operasjon Vinter 2 klarte vi ikke å stoppe. 13 personer ble sendt ut med buss 19. januar. Det var ned mot 30 kuldegrader, flyktningene ble sluppet av i Nikel og Murmansk, uten mat og uten midler til å komme seg videre.

Noen solgte telefoner for å få kjøpt togbilletter videre. To av de utsendte var i direkte fare for videre utvisning, siden de hadde visum som gikk ut samme dag som utsendelsen fra Norge. Disse to kom fra Jemen, et av verdens mest krigsherjede land, som Norge selv ikke sender ut personer til. Mens de to måtte sove utendørs, uten penger, i frykt for hva som kom til å skje, drev våre aksjonister et intenst arbeid med å få fram dokumentasjon og få omgjort vedtaket om bortvisning. Resultatet ble heldigvis at begge i tolvte time fikk komme tilbake til Norge for ordinær asylbehandling.  

Ved varsel om neste uttransportering grep noen av aksjonsgruppas lokale representanter inn, noen hjalp flyktninger med å komme i kirkeasyl, noen forsøkte å transportere en syrisk småbarnsfamilie vekk for å komme i dekning. Disse flyktningene skulle også sendes ut til Russland, men hadde alle ugyldige visum som ville ført til utvisning videre fra Russland. 

Modig sivil ulydighet, som for flere av de involverte førte til arrestasjon og forelegg, var med på både å stanse utsendelser og skape nasjonal og internasjonal oppmerksomhet om den panikkartede og fullstendig uakseptable praksisen på grensa. Vår aksjon i nord var dessverre nødvendig. Vaktsomheten omkring premissene for og gjennomføring av norsk utlendingspolitikk er viktigere enn noensinne. Vi lever i en tid der det bygges nye murer, innføres nye restriksjoner, lages nye skillelinjer og rangeringer mellom mennesker — og der Europa bryter med sine egne fundamentale verdier ved å ikle politikken et språk som benekter disse bruddene. Kampen for verdighet, demokratisk innsyn og forsvaret av individenes rettigheter er viktigere enn på lang, lang tid.

Vi har en statsråd på innvandringsfeltet som gang på gang i vinter klarte å uttrykke at «Russland er et trygt land for de fleste». Det er jo en artig formulering — og ganske meningsløs når man snakker om enkeltmennesker på flukt. Det eneste som er relevant er hvorvidt et område er trygt for nettopp dette mennesket. Når Russland i tillegg har en praksis på asylfeltet som kritiseres av alle menneskerettighetsorganisasjoner, så blir et utsagn om «Russland som et trygt land» bare tom retorikk. 

Trygghet oppstår ikke av at en norsk statsråd gjentar ordet «trygt». Trygghet oppstår heller ikke av at et presset og desperat EU nå for få uker siden erklærer Tyrkia som «trygt land» - eller av at vår egen utenriksminister slår seg med i dette selskapet og sier seg fornøyd med EU-Tyrkia-avtalen om tilbakesendinger av båtflyktninger fra Hellas. Vår kamp fortsetter derfor. Blikket er ikke bare mot grensa i nord. Som ansvarlige norske borgere må  oppmerksomheten være rettet mot både intern lovgivning og praksis og mot det globale perspektivet.

Denne uka kom regjeringens innstrammingsproposisjon til Stortinget. Endringene etter høringsrunden er knapt nok merkbare. Høringsforslaget ble radbrukket av organisasjoner og aktører på asyl-, flyktninge- og migrasjonsfeltet, på grunn av innstrammingsforslagene som vil vanskeliggjøre ministerens andre stillingsledd, integreringen. Videre på grunn av forslag som vanner ut beskyttelsen folk gis, og som har til uttalt hensikt å ikke gjøre oss «mer attraktive enn andre land i Europa». Et åpenlyst jag mot bunnen, med andre ord.

Dette er bakgrunnen for at denne politiske kampen må opprettholdes gjennom Stortingsbehandlingen nå i vår. Mange dramatiske feil ble gjort ved Stortingets hastebehandling av lovendringer høsten 2015. Dette kan ikke gjentas ved behandlingen i vår. Rammen om den norske utlendingspolitikken kan aldri være snevert norsk. Når Norge velger å stenge den arktiske ruta, som av mange flyktninger ble valgt som en tryggere rute for flukten enn å legge over havet i små gummiflåter, så er ikke dette noe som bare angår Norge.

Land etter land stenger sine grenser. Hellas er oversvømmet av flyktninger strandet i klemma mellom stengte grenser og det havet de flyktet over. Den humanitære situasjonen for disse er katastrofal og den rettslige situasjonen er svært uklar. I Nord-Hellas lever 15 000 mennesker i limbo på  den stengte grensa. Barn, gamle, funksjonshemmede, gravide og nyfødte bor her i kulde, søle og leire, uten mulighet til å komme seg videre. Likeledes er tusenvis av mennesker strandet på havnen i Pireus.

Båtflyktninger ankommet etter 20. mars holdes fengslet, uten tilstrekkelig mat og vann, på de greske øyene. Deres eneste forbrytelse er at de flyktet, for å overleve. Ved retur til Tyrkia risikerer de tilbakesending til krig og forfølgelse der de kom fra, noe Amnesty dokumenterte i sin helt ferske rapport. Tyrkia er ikke et trygt land, og blir det heller ikke av at et desperat Europa ønsketenker seg til det. Alle store humanitære organisasjoner, inkludert FN har trukket seg ut av hjelpearbeide i interneringsleirene på de greske øyene i protest mot avtalen. Konsekvensene for menneskene på flukt er ekstreme. Vi er alle midt i det.

Norge er ikke EU-medlem, men Norge støtter opp om EUs avtale med Tyrkia. Norsk utlendingspolitikk og -lovgivning må vurderes og drives innenfor en bred internasjonal ramme. Norge må ta sin del av ansvaret, både humanitært,  men også for å opprettholde og beskytte folkeretten og våre menneskerettslige forpliktelser. Dette skal være fundamentet, ikke noe vi forhandler bort og setter i parentes når det er krevende tider. Vi vil fortsatt kreve og arbeide for demokratisk åpenhet og innsyn i både vedtak og prosesser — og i konsekvensene for de enkeltmenneskene vedtakene berører. 

Vi krever at asylretten vernes, både i Norge og i Europa for øvrig. Og vi krever — fortsatt - umiddelbar stans av returer til tredjeland som ut av lufta bare kalles «trygge», fordi det visstnok er mest behagelig for oss i Europa.

Hjem til jul

Denne høsten har jeg reflektert mye over begrepet "hjem".

En lillejulaftenskveld som denne, er det dette jeg vil skrive noen få ord om.

Mirakuløst nok har nok en gang julenissens mest kaotiske verksted blitt forvandlet til et noenlunde reinvaska og småpynta julehus - med de vaska golva, det pynta treet, ved som er stablet og båret og til og med et skakt julenek der ute i sommervinden i den grønne hagen. De siste trådene er festet på den digre genseren som en fjortenårig tenåringssønn med verdensmesterskap i tørrvittige kommentarer skal få, ferdig i siste øyeblikk. Treet lyser. Mahalia Jackson med Silent Night på radioen. Tre unger i seng. For første lillejulaftensgang bare en av dem i nissepysj, så store har de blitt...  En katt som er lettet over at den skumle støvsugeren er borte og det er fred og ro i heimen. 

I hjemmet.

Det er tre ting jeg vil si her i kveld.

Den første er spørsmålet om hva som gjør en bolig til et hjem. Og dette finnes det ikke noe svar på. For svaret er personlig. Et hjem er noe som tilhører deg.

For meg vil det først og fremst være folka, familien min. At ungene er trygge. At det er her vi hører til. Her vi senker skuldra. Får trøst. Deretter måltidene, maten, lysene, samtalene, samlingen rundt bordet. Ovnen der vi varmer oss og fyrer med veden fra skogene der jeg vokste opp. Katten - og hans enestående demonstrasjon av at livet og hjemmet er til for å kose seg og at vi er til for å behage ham! Gitarene og pianoet som lar oss skape musikk i hjemmet. Alt vi lager, strikker, syr, maler, snekrer - og henger opp og tar i bruk her - hjemme.

For deg er det sikkert noe annet. Det er ditt. Det gjør hjemmet til ditt hjem. Ta vare på det.

Den andre er den private refleksjonen over hva hjemmet betyr når livet er hektisk og kreftene trekker en til mange kanter. En slik høst har det vært for meg. Det er mange årsaker til det. Men mest det å starte opp igjen i en krevende jobb jeg trodde jeg kjente, men som var annerledes allikevel - midt oppe i  en flyktningesituasjon både nasjonalt og internasjonalt, der jeg ikke kunne velge annerledes enn å gjøre mitt for både å delta og bevisstgjøre rundt det internasjonale - og å delta praktisk og organisatorisk for å motarbeide en humanitær katatstrofe i Oslo sentrum. Det var mye. Jeg var mer borte enn jeg har vært noen gang etter at jeg fikk en ungeflokk å være tilstede for. Jeg sluttet å sove om natta. Det ble mye. Men det var alltid et hjem å komme hjem til. Det vi har - er her. Det er varm te, en ovn som varmer, et dagligliv som går rundt, en katt som kroer seg i "stolen sin" - det er lykter på trappa når noen kommer seint hjem og middagsrester å få og armer til trøst.

Det var det private. Men det viktigste kommer nå.

Den tredje er den julerelevante og evige relevante tanken knyttet til alle tiders - og vår tids folkevandringer. Folk har vært på vandring og søkt ly - og eventually et hjem -  siden tidenes morgen. En bitteliten familie med et ventende barn vandret en gang for to tusen år siden fra dør til dør et sted der det ikke fantes rom i herberget. Vi husker det, ikke sant? Ingen hadde plass for dem og deres behov.  Den dag i dag vandrer folk - noen også med barn på armen eller i magen - med drømmer og frykt - med lengsel og smerte - og med ønske om et liv som kan leves, et sted man kan høre til. Og samtidig stenges grensene , murene bygges, lovene endres i rekordfart - og godhet erklæres som en tyrrannisk egenskap. Det er dystre tider. Jeg spår at vår tids restriksjoner og stengte grenser og fordømmelse av "de andre" vil bli noe vi vil skamme oss over resten av våre og våre barnebarns tid.

Og så må jeg - at the end of the day, literally, - få avslutte med dette: Håpet. Det som forener disse punktene - og som får livet til å gå videre. Hva denne høsten har vist meg av engasjement og godhet. Av vanlige folks ønske og lengsel etter å bidra. Gjøre godt. Gå gode skritt i denne historien som ruller avgårde rundt oss. Jeg har opplevd hvordan alle slags folk har strømmet til for å løfte pappesker og servere middagsporsjoner. Jobbe dag og natt for godhet og omsorg og menneskeverd. Sørge for at folk på vandring blir mottatt som mennesker med verdighet.

Rett oppunder jul arrangerte jeg med noen andre i denne gjengen av folk som stadig strømmer til og vil tilhøre dem som sier Welcome - noen stuntinnsamlinger for å skaffe klær, sko (nok en gang) - og julegaver. For å gjøre det enkelt for oss sjøl i julestria tok vi innsamlingen hos hver og en av oss. Hjemme. Og folk strømmet til. På glatt førjulsis. Midt i travelheten. Med tegnesaker og vinterstøvler. Og hver og en takket for å få lov til å hjelpe til.

Det er slik vi er, tror jeg. Det er slik folk egentlig er. Da kan vi tro på ei framtid.

God jul

- og 

fred på jord, håper vi.....

Budskap til mine barn: Det teller hva du sier og gjør! Livet er politikk og etikk!

Vi forteller unger at de ikke skal mobbe. Vi forteller at det ikke er greit å snike seg inn i skapet og spise opp alt lørdagsgodteriet helt alene, slik at søsknene ikke får noe. Vi forteller at det er riktig å dele på arbeidsoppgavene i et hjem - eller i klasserommet. Vi forteller - og viser, håper jeg, at når noen har det vondt rundt oss skal vi trøste og hjelpe og prøve å forstå.

Vi oppdrar - stort sett, tror jeg - til ansvar, moralsk bevissthet og forhåpentligvis også til raus klokskap. Det tror jeg mange av oss er enige i!

Valgdagen er rett rundt hjørnet. Årets valg gjelder styre og stell i lokalsamfunnet, hvordan vi skal ha det der vi bor, i bydelen, kommunen og på fylkesnivå. Valget og valgresultatet gir uttrykk for det mangfoldet av meninger vi bærer med oss. Det er lov å være uenig i hvordan samfunnet burde innrettes. Debatt og ytringsfrihet og respekten for ulike meninger er en kjerne i demokratiet vårt. 

Men hvordan henger dette mangfoldet av meninger på samfunnsplan sammen med det faktisk mer enhetlige moralske budskapet mange av oss formidler til ungene våre?

Mener vi at den etiske bevisstheten vi formidler til ungene våre - tuftet på å dele likt, hjelpe og ta hensyn til hverandre - er en tidsbegrenset moral - gjelder bare inntil myndighetsalder, eventuelt utdateres den gradvis i løpet av tenåra?

Les gjerne det jeg skriver om rettferdighet i teksten Om barn, rettferdighet og fordeling.

Barn er selvstendige samfunnsborgere. De skal finne sin vei, sine overbevisninger og sine kampsaker. Men de finner dem ikke i et vakuum. Det å finne sin egen vei skjer alltid - uansett om vi er det bevisst eller ikke - i en kontekst. Der er du som forelder grunnleggende!

• Du har ansvar for å åpne døren til samfunnet omkring barnet ditt - gradvis og informativt. Barnet ditt hører til i et lokalsamfunn, i et land - og i en verden som henger sammen.
• Du har ansvar for å ledsage barnet ditt på veien ut i verden - forklare - sette ting i sammenheng - gi rom for samtaler om det som dukker opp på denne veien. Også det vanskelige.
• Du har ansvar for å fortelle barnet ditt om det voksenansvaret det er å ta vare på verden og hverandre. At det finnes ulike måter å tenke om samfunnet på. Men de voksne har ansvar. Og når barnet ditt blir voksent har hun/han det samme ansvaret. Og viktigst: Det er flott å ha ansvar - da kan en være med på å forme verden!
• Du har ansvar for å gi barna dine håp. Formidle et budskap om at det nytter å mene noe, det nytter å gjøre noe, problemer kan løses, en kan kjempe for en bedre verden der små treåringer i røde t-skjorter ikke ender opp på en strand i Europa.

Barna våre skal finne sin egen vei. Vi kan gjerne fortelle dem hvilke verdier og hvilken politikk vi selv står for - men vi må respektere at i et demokrati vil det være mange meninger. Barnet ditt kan velge en annen vei enn deg selv.

Men det budskapet jeg ønsker at mine barn skal ha med seg uansett, er at det teller hva de sier og gjør. Det er ikke likegyldig hva slags verdier vi står for, hva slags gjerninger vi gjør, hvilke ord vi sier. Akkurat som vi lærer barna at de ikke skal slenge ukvemsord til hverandre i gymgarderoben, ikke jukse på prøver, kaste stein på katter eller stjele sparkesykkelen de finner ulåst - så må vi alle lære at det teller hva vi sier og gjør.

Dette er et budskap også til alle oss voksne: Våre verdier teller. Våre gjerninger teller. Vår stemmeseddel teller. 

Det er ikke nok å klage. Sammen former vi verden.

Bonus!

Jeg har hatt dette innlegget på fingertuppene noen uker allerede. Men så skjer det så mye annet - og skrivinga ramler nedover lista. Og det har jo egentlig litt med saken å gjøre.

For den uka før skolen startet - da media rant over av "slik kommer du tilbake til hverdagen"-råd. Så hadde noen av oss en bonusuke. En uke full av hverdagsliv rundt oss og uten ekstrordinære aktiviteter her hjemme - men med ro og fri og bonustid til å rusle turer og plaske i vann og ikke smøre matpakker og følge timeplaner. Det merket vi godt. Så ble gjengen klar.

Og så kom skolestart og nye dager - men samtidig kom sommervarmen. Den virkelig virkelig virkelig varme sommervarmen. Og selv jeg som tviholder på at sommer er sommer uansett, og klage bort sommeren skal jeg virkelig ikke, uansett vær - selv jeg kjente jo hvor utrolig godt det var å få denne gjennomvarmen midt i august. Bonus! Ekstra! Shorts og sommerkjoler og middager ute. Og for en mamma uten fast utearbeid - noe som har sine sider - så var de ekstra bonus å kunne ha disse dagene.

Bonus også for bringebærene - med den kalde sommeren så bekymret jeg meg for om vi kom til å få alle modne i år - men med den forlenge sesongen nå, så modnes alt. Jeg plukker fortsatt daglig.

Mer bonus - enda en sommerhelg, mer sommervær - sommerjenta som må feire bursdag med vennene sine en måned etter selve dagen hvert år, fikk sommerstrålende vær på feiringsdagen sin - og vi andre fikk bonusen med å gå med en gjeng 12-årige store jenter på tur i skogen med blåbærplukking og piknik og skravling om livet - så heldige vi er. 

Mer bonus - enda mer sommervær! En tur til sjøen - helt på tampen - men fortsatt varmt både til lands og til vanns - krabbefiske og familietid! Så heldige vi var.

Og så kom regntida og jammen føles det som litt bonus også - for da har jeg fått malt både det ene og det andre innendørs - jess! Og rydda. Til bunns for en gangs skyld. 

Og merkelig nok føles det også som en bonus at jobben jeg har søkt på og vært på intervju på - som jeg også hadde i vår - ikke har fullført prosessene sine ennå og dermed er det fortsatt åpent hva som skjer jobbmessig framover. Åpenhet er bonus. Noen ganger en litt belastende bonus i all sin uvisshet  - men uvisshet og åpenhet gir jo muligheter. Kanskje til noe jeg ennå ikke vet om?

*

Mest av alt - selve livet. Til låns. Nok en dag. Midt i en flyktningekatastrofe som sitter tungt i tankene og engasjementet mitt dagen lang - så er selve livet, mette unger, bringebær i hagen, brød på kjøkkenbenken, venner til middag - selve livet - en stor, stor bonus. Ufortjent. Verdt all takknemlighet.

Jeg - og vi. Fri til å bestemme sjøl. Sommerutfordringer.

De siste tre somrene har jeg kjent sterkt på akkurat dette dilemmaet.

Jeg - og vi - her i huset mener jo veldig sterkt at en av våre oppgaver som foreldre er å beskytte barnas frie tid, tid som ikke er ferdigdisponert, tid som kan brukes til surr, påfunn og egne ideer. Henge opp ned i et tre, lese på toppen av lekehuset, sparke rundt på sparkesykkelen og se om en kompis er hjemme eller snekre mer på olabilen. Eller ligge strak på kjøkkengulvet og trille klinkekuler mellom beina på meg som prøver å balansere rundt der. Sånne viktige ting.
Og vi mener videre sterkt at nettopp sommerferien er den tida da dette virkelig skal slå til. Ungenes sommerferie bør være lang og ganske fri. Det er en viktig modningsfase mellom to skoleår - det er en tid for endring, vekst, tanker og læring som tilhører en annen del av livet enn den ferdigstrukturerte skoleuketida som dominerer resten av året. Etter en sommerferie vender ungene tilbake - flere centimeter høyere og mange erfaringer rikere. Det er verdifullt.

Så ja, - jeg er en sterk forkjemper for ungenes frihet til å finne på ting sjøl. Og mine tre er gode på nettopp det. Hvorfor kjenner jeg da i så stor grad på et dilemma knyttet til dette?

Jo. For med mellomstore unger - som kan klare alt mulig sjøl. Og som vil masse. Og kanskje i tilsvarende grad ikke vil en del andre ting - så kommer utfordringen: Hva så med fellesprosjektene? Nå går vi på tur! Nå skal vi plukke blåbær! Hvem vil spille et spill i kveld? Nå drar vi og bader! I morgen sykler vi til Nøklevann, dere..., eller....?

For da kan det lett skje at ... "Jammen, jeg hadde tenkt meg til Pelle..." - "Jeg har ikke lyst - jeg vil helst sitte inne og lese." "Jeg tenkte å sykle meg en tur alene." "Ikke akkurat nå...." Og - Så - Videre!

Sånn var det jo ikke før. Da kunne jeg ta tre unger under armen og stappe et par av dem i vogna og ta med niste i sekken og dra avgårde på det jeg tenkte og alle var glade og fornøyde og plukket pinner og steiner og blåbær og lekte at de var sjørøvere/nybyggere på prærien/lavamonstre etc - og tok dagen som den kom. Fortsatt frie unger med masse påfunn - men jeg kunne sette rammene. 

Nå er det ikke så enkelt lenger. Alle fem i familien har - som de alltid har hatt, naturligvis, - sin rett til å være med og påvirke hva som er familiens fellesprosjekter. Men samtidig er vi minst fire nå - og en femte som også gjerne ønsker samme posisjon - som alle er i stand til å helt på egen hånd håndtere dagen på egen hånd og lage sine helt individuelle rammer og ta ansvar for egne valg. Og som faktisk også har rett til å gjøre dette. Det er klart at nesten-7.-klassingen og nesten-9.-klassingen kan bestemme seg for at i dag er dette min plan og sånn er det. (Hvis det ikke er bestemors 70-års dag naturligvis, eller et fly som skal rekkes og slikt noe.)

Men hvordan sørger da jeg - mater familias - for fellesprosjektet, familien, familiesommeren? Tja!

Hvis alle skal bestemme så inmari mye sjøl hele tida - så får vi - VI - jo ikke gjort noen ting!

Svaret er vel - vi gjør så godt vi kan, holder på noe - og slipper løs på noe, med så mye stødighet og raushet vi har. Drøfter individuelle og felles planer for dagen. Avtaler måltider og hvem som har ansvar for disse. Fordeler arbeidsoppgaver. Avtaler i fellesskap når det er badetur og hvem som er med. (De fleste blir jo med uansett, da...) Tar med oss gamle tradisjoner i familien - men fornyer og løser opp der det trengs. Nyter og beundrer den framvoksende selvstendigheten og de valgene disse mellomstore gjør. Gir råd og oppfordringer i blant - slik vi jo alle trenger. Og forventer faktisk, nemlig, fortsatt frammøte til felles måltider.

Og lever så godt vi kan - midt i mylderet - med de dilemmaene det alltid innebærer for oss mennesker - å være både enkeltindivider og tilhøre et fellesskap.


I dag starter skolen igjen. Rutinelivet tar seg opp igjen. Friheten innskrenkes og dermed også en del av dilemmaene - det er ikke lenger hele tida et valg hva en skal finne på. Skole, lekser, trening, aktiviteter, møter, plikter definerer det meste. 

Og nettopp det er jo også et dilemma....

sommermat....

Jeg lager rett og slett mye mat. Året rundt. Noe av gleden med sommeren er nettopp sommermaten! Og det går med mye. Vi er mange og vi er glad i mat, glad i å ha gjester, glad i å ta med god mat på tur.

Sommermat er sesongmat på flere måter. Det er å nyte alt det gode som vokser fram på denne tida - men det er også å være orientert mot det denne varme, lyse tida legger av rammer forøvrig - hva sommeren rett og slett gi oss lyst til å spise! Ikke så mange tunge gryter, akkurat nå. Og ikke timesvis innendørs for å lage maten - men godt skal det være! Og gjerne noen nye påfunn med alt det gode som sommeren bringer. Og vi spiser jo utendørs så mye vi kan, både her hjemme og på tur. Noe skal transporteres i kurv til tjernet i skogen - og noe i sykkelkurv til det større vannet lengre inne.

Noe av det beste med sommermat er jo også at det ikke haster! Det er ikke slik at middagen MÅ stå på bordet til en bestemt tid, fordi noen skal på trening, møte, ditt og datt. Vi har god tid til både å lage og spise!

Ny blomkål og nypoteter står på menyen gang på gang hver eneste uke. Lettdampet blomkål gratinert med ost. Kokte egg og spekeskinke. All slags grønt fra hagen. Og enda mer blomkål!

Tomatkurven må aldri gå tom. Og snart står våre egne tomater i kø! Og annenhver dag kan vi plukke en liten agurk i en av pottene. Det er tomater på alle brødskiver (nesten, Lillebror nekter) Tomater i salaten. Og gjerne en form med stekte tomater til annenhver middag, i ovn med godt krydder, litt olje og balsamico.

Eller en form med squash, løk og tomater og godt med krydder. Nam!

Salater av alle slag. Grønne med god dressing. Matsalater med kylling, bacon og egg og kokte eller stekte nypoteter - og masse gressløk. Gode, gode kjøkkenhagen vår som sørger for kryddergrønt og salat hele sommeren!

Nye gulrøtter er alltid med som snaks på tur! Og nesten alltid et piknikbrød, nybakt, med salt på, i en tøypose midt mellom oss på piknikteppet ved tjernet.

Ikke så mange store gryter, skriver jeg - men gjerne noen chilikrydrede bønnegryter innimellom, med naturris og fetaost.

Baker gjør vi jo uansett årstid. Det daglige brød. Noen rundstykker og boller må til. Gode suppebrød passer også godt til salat. Og bærpaier! Nå med blåbær - tidligere på sommeren med rabarbra - og om en måneds tid blir det eplepaier.

Kanskje vi slår oss løs med vafler til kveldsmat. Særlig når det er nylaget ripsgelé å få!

Sensommeren betyr alltid noen timers innsats med bærplukking og sylting, frysing, gelekoking etc hver dag. Vi har hagen full av bringebær og rips - og noe solbær og stikkelsbær. Og vi har skogen full av blåbær. For en rikdom! Jeg er oppdratt med at alt skal høstes og tas vare på og dette følges naturligvis her hjemme i egen hage - men ungene blir litt utålmodige når jeg mener at jeg må ta med meg ALLE blåbærene på vei til bading hver dag... Fryseren fylles med gleder som skal komme. Bringebærsyltetøy. Tørrsukret blåbær til masse blåbærpaier til søndagsdesserter. Rips til dessert med vaniljesaus. Og i boden står glass på glass med rips- og solbærgelé.

Og det er varm te og frokost i morgensola på trappa hver morgen.

Sommermatstellet innebærer også mye vanning og stell med det som vokser og gror - og høsting, vasking og tilberedning av det vi har i egen hage. En neve sukkererter daglig. Squashen som snart er klar. Gresskarene og jordskokkene venter vi på.

Sommermat innebærer jo også å reise vekk fra eget kjøkken og egen matlaging. Og inspirasjonen fra andres kjøkken andre steder er god å ta med seg hjem for nye påfunn i eget kjøkken. Hver eneste sommer de siste åra har vi tilbrakt noen dager - eller opptil en ukes tid på Djursland i Danmark, på gode strender og trivelige små landsbyer - og tilholdsstedet vårt er som alltid vandrerhjemmet i den vesle landsbyen Gjerrild. Det drives av Torben og Dorthe - som tar oss i mot som gamle kjente og med åpne armer hvert år - og Dorthes kjøkken burde være verdensberømt. Fulle av gode matopplevelser og inspirasjon til egen kjøkkenkunst kommer vi hjem hver sommer - også i år.

Besøk hos andre gode venner i inn- og utland gir også inspirasjon til andre retter og andre matskikker. Det er godt å få andres mat  og sette seg ved andres bord - og jeg er alltid veldig klar for å lage masse egen mat når jeg trår inn på eget kjøkken igjen.

Ennå er det sommermattid i flere uker her hos oss. Hagen er på sitt mest gavmilde akkurat nå. Vi har verdens beste sensommervær. Sommeren og sommermaten er fortsatt her!

Hva spiser du om sommeren?