Positiv i pøsende regn...

Bildet er fra en annen høstdag. Hagtornen i skinnende sol. I dag har det vært pøsregn.
(Til dem som etterspør mer negativitet i bloggverdenen, kan jeg informere om at det har vært tungt å være produktiv på pc-en i dag. Sånn er livet. Det har jeg egentlig ikke tid til. Det betyr at jeg må skrive mer en annen kveld. Men noen sider ble det jo... Sånn - ferdig med det negative for denne posten.......)

To-tre unger (egne og lånte) har hatt juleverksted på kjøkkenet i dag! På eget initiativ (jeg er ikke helt klar ennå!) I hele dag. Bare avbrutt av et par timer ute - i full entusiasme da også i pøsregn og søle. Så da er det i gang - masse nisser og julekort er produsert. Storebror har støvsugd og stekt speilegg til hele gjengen til lunsj. Jule-jentene ryddet ordentlig etter seg på kjøkkenet. Lillebror gledet seg hele dagen til å kjøpe fotballstøvler - for snart, snart, etter høstferien starter fotballtrening... Da blir livet enda mer verdt å leve for minstemann, ser det ut til - ikke at det er så lite å ta av fra før heller. ("Det er godt av vi kan kose, tenk om vi ikke visste at vi kunne kose, Mamma.")

Det er godt å være omgitt av små mennesker som er glad for så mye.

Det er fyr i ovnen. Det er ulltøy til tørk. Mannen har vasket huset. Jeg har fått sjokolade. Møkkete regndresser får henge til en ny regnværsdag. Det er et nybakt glutenfritt brød til Storebror på kjøkkenbenken. Jeg vet ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor - eller etter jul. Men jeg har mye fint garn i skuffer og kurver... Det var lov å lese lenge på senga for små høstferieunger. Jeg har fått ryddet vekk litt av sommertøyet.

Nå sover alle.

God høstferie - enda noen dager - til deg. Med eller uten juleverksted, pøsregn, klesvask eller fotballstøvler.

mer komplisert enn oppdragelsesstil...

Aftenposten spør oss om oppdragelsesstil - og debatten er i gang. Til og med med små filmillustrasjoner fra to familier som skal representere kontrastene - sjubarnsfamilien som skåler (i vannglass) for kjærligheten og smiler av tiåringen som har glemt tida, men allikevel lager middagen til hele gjengen - og den andre som forteller om regler og disiplin (og jeg vet jo hvem jeg helst ville ligne...)

Så kan vi alle tenke over hvordan vi selv lever med våre barn (og det er ikke sikkert at du blir klok på det hele bare av å ta Aftenpostens test.. - det er livet selv som teller) - og det bør vi jo. For det er jo litt mer komplisert - faktisk.

En grunnleggende erkjennelse jeg kom til - gjennom de første åra som mamma (bildet ovenfor er seks år gammelt, da var det tre små på null, tre og fire på fanget...) - var at det å leve med barn er å ha mye ansvar - men slett ikke tilsvarende mengde med kontroll. Og dette er viktig. Ta dette store - store - ansvaret - uten å falle for fristelsen for å kompensere med urimelige (og umulige og dermed kjempefrustrerende) kontrolltiltak. Det er en stor utfordring å leve med et nesten uoverskuelig ansvar uten å kunne kontrollere hvordan alt skal gå. Men det er så sentralt for foreldreoppgaven at vi må klare det! For barna er ikke bare våre instrumenter som vi kontrollerer og instruerer og disiplinerer og straffer og belønner i retning av et liv slik vi selv ønsker det. Barna er seg selv og skal leve sine liv og lære å leve sine liv - gradvis friere og med mer og mer ansvar for sitt eget liv - og med livets egne lærepenger som straff og belønning. Og på godt og vondt så gjør ikke alltid andre mennesker akkurat som du vil - spørsmålet er da hva du skal gjøre med det!

Jeg tror mye familiefrustrasjon hadde vært unngått om vi klarte denne balansen bedre (og det er ikke enkelt, det er jo sånn at vi voksne da sitter med ansvaret - også for å ordne opp og lande på beina - når det vi ikke kan kontrollere fører til det ene og andre som ikke er så greit..).
Når toåringen ikke sover om natta - det er slitsomt, og mest for henne - men er ikke gitt at det er økte kontrolltiltak og strenghet som skal til. Men du har ansvaret for at dere begge får det best mulig i denne situasjonen.
Når treåringen får raserianfall på vei hjem fra barnehagen - du har ansvar for at dere kommer dere hjem.. - men kontroll kan man knapt si at man har...
Når tiåringen glemmer tida  eller slenger rundt seg med stygge ord eller søsken heller vil krangle enn å leke og ingen synes at lekser skal gjøres eller rom skal ryddes - da har vi voksne fortsatt masse ansvar - for å finne løsninger sammen. Men vi kan åpenbart ikke kontrollere alt.

Og for å unngå den mulige misforståelsen her - jeg mener ikke - IKKE, IKKE - med dette at det er barna som skal ha all kontrollen. På ingen måte. Det er ikke å ta ansvar å la den illsinte treåringen få styre situasjonen. Men du - og hun - dere sammen må leve med at hun er sint - akkurat nå. Og jeg mener IKKE at barn ikke skal ta ansvar - for det skal de absolutt, mer og mer med alder og ferdigheter - det er den eneste veien framover. En må få ansvar  gradvis, etter evne - og også få ansvar for konsekvensene av det en gjør - og det en ikke gjør. (Og med mer ansvar til barna synker kontrollmulighetene dine faktisk også enda mer, bare for å ha nevnt det. Hvis åtteåringen skal huske på gymtøy hver tirsdag og torsdag selv, så har ikke du - men hun - kontrollen over om dette går eller ikke...)

Vi voksne lager grunnrammene om familielivet. Det ligger mye av både kontroll og ansvar i de grunnleggende valgene. Vi velger bosted og type tilknytning til arbeidsliv, tempo og tidspress for familien, omfang av faste rytmer og regler, vi velger partner og vi velger å få barn sammen - slik blir vi en familie.... Innenfor rammene lever vi - vi er ulike mennesker små og store og alle må få uttrykke seg og være seg - og forme våre egne små liv og meninger innenfor de rammene vi har...

Det krever følsomhet og våkenhet og varhet og raushet i forhold til barnas behov, egne særtrekk, deres annerledeshet i forhold til hva "vi ville gjort". En må ha tid - til at det kan finnes mange måter å gjøre noe på - til å løse konflikter - til å få surre rundt i eget tempo og ikke bare tilpasse seg en voksenkontrollert plan...

Dagen og livet blir ikke som du hadde tenkt - men kanskje enda bedre!

hverdagsferie

Nå er det hverdagsferie. Det er unger som surrer i pysj om morgenen, det er ingen matpakker å smøre, ingen lekser, ingen foreldremøter. Vi voksne har hendene fulle med jobb (jaja) - men det går greit med en på pc-en hjemme - og en som drar avgårde.

Det er unger som trenger dette lille glimtet av fridager sånn passelig etter skolestart. Det er fantasi og prosjekter og krangling som skal bli gjort. Og så husker vi på noen av de gode hverdagsferiegrepene - at det å ha noen faste punkter, noen arbeidsoppgaver som trengs og kreves - det gjør at stemningen og fellesskapsfølelsen og roen øker (og kranglinga og masinga reduseres). Tre oppgaver til fordeling i formiddag - en tok oppvasken, en tok klesvaskrydding og opphenging av ny vask, og en tok støvsuging i en støvete kjeller. Og jeg skal omstrukturere et førtisiders kapittel - jepp.
Og snart kommer Mormor og Morfar med et lass ved til oss - da skal det bli en god tekopp å få!

et skrivested i virkeligheten

Jeg startet denne bloggen i mai 2010. Jeg savnet et skrivested - et fristed for min egen skriving. På den tiden satt jeg med innspurt på et langvarig doktorgradsarbeid. Av ulike årsaker foregikk min innspurt i all hovedsak i en krok av stua, på et rotete skatoll, med legobygging rundt beina. Det gikk. Det krevde fokus og innsats. Og jeg savnet et sted å skrive der jeg ikke trengte å være nøye med fotnotene. Der jeg kunne skrive raskt og fritt. Der jeg også kunne være den barbeinte jenta i blomstrete skjørt, trebarnsmammaen, hagedama, lagedama, bakedama og den engasjerte samfunnsborgeren.

Det jeg hadde sett av blogger hadde i stor grad vært slike "hvite interiørblogger med rustikke lysestaker", eventuelt småpludrende mammablogger med bilder av enhver body og strømpebukse som matcher på en liten en... Hvordan kunne jeg matche  noe slikt - hvordan kunne jeg finne min plass i et slikt skrivemiljø? Det holdt meg tilbake lenge.
Så fant jeg andre blogger, andre skribenter - som inspirerte - og som skrev og formidlet på måter jeg kunne kjenne meg igjen i. Og jeg hoppet i det og begynte.

Bloggen har blitt et slikt skrivefristed. Når jeg blar igjennom mine egne tekster gjennom to og et halvt år kjenner jeg meg selv igjen - på temavalg og vinklinger og språklig tone. Dette er mitt sted. Jeg skriver i vei. Og gleder meg stort over å også bli lest og kommentert.

I blant er det tunge tider og jeg ser verken hvor jeg skal hente tid eller inspirasjon til å fylle en bloggpost. Noen dager når tåka henger tungt over meg, vet jeg nesten ikke hva jeg skal kunne ha å gi som kan gjøre bloggen "god". Det som alltid virker da, er å gi meg selv oppgaven å skrive en takknemlighetstekst. Det har blitt noen av dem etterhvert. Det er godt å liste opp og gi meg selv sjansen til å fokusere på det jeg har å takke for, det som gjør godt og er godt rundt meg. Det gjør det lettere å mestre livet og utfordringene. Gå videre inn i dagen. Ta fatt. Være realistisk.

Slik ønsker jeg totalt sett at bloggen skal være. Et sted å hente krefter - både for meg og lesere. Ikke en oppsamling av min slitenhet og mine klager. Men heller ikke et naivt, overidylliserende og verdensfjernt sted. Dette er midt i virkeligheten - og den er krevende. Sånn er livet. Det må vi gå inn i og leve med. Slik vil jeg at skrivingen min også skal være.


(Bildet er fra et vanskjøttet sommerhus fullt av utfordringer og bekymringer, men også med solskinnsflekker på et hundreogtjue år gammelt gulv som er skrellet ned og skrubbet. Kanskje vi får skikk på dette...)

en liten evaluering

Rett før jul i fjor kom en telefon fra et departement og en vennlig ekspedisjonssjef tilbød meg en spennende utredningsjobb for ett år. Jeg endte med å først takke nei - og deretter takke ja da den vennlige sjefen ringte igjen dagen etter og lurte på om en deltidsvariant av stillingen - med hjemmekontor nårsomhelst.. kunne være aktuelt. Så startet den nye tilværelsen med jobb "i byen" og til og med fast lønn og sånn - og jammen var det en stund siden underveisdamen hadde hatt det slik. Litt av hvert å venne seg til.

Snart har dette året gått - og da er engasjementet mitt over. Utredningen skrives - og den blir nok ferdig  - og så pakker vi sammen kontoret og takker for oss.

I mens er det intenst arbeid. 70 % lønn - og flere prosenter i faktiske arbeidstimer. Jeg skriver og følger opp sak etter sak.
Og i bakhodet ruller en liten evaluering. Hvordan har dette året vært? Hva har det gitt meg? Hva vil jeg føre videre - hva vil jeg endre? For det kommer jo en ny januar med blanke ark og ferdig jobb og nye muligheter - hva vil jeg da?

Jeg har jo vært vant til å ha et løsere forhold til arbeidslivet enn mange. Før barna kom hadde jeg intense mer-enn-fulltidsjobber. Etter at barna kom har jeg jobbet mer stykkevis og delt - vi har delt permisjoner og hjemme-borte-tid på ymse måter mellom de to voksne i familien - jeg har skrevet en doktorgrad hjemme mellom lego og klesvask og tre unger - jeg har jobbet hjemmebasert som frilansskribent og veileder - og nå altså snart et år fullført med en ordentlig arbeidsgiver og timeføring og reiseregningsskjemaer og frister og møter... Hva så?

• Det har vært sunt å komme ut i verden. Være pent kledd. Reise på jobb. Spise lunsj med andre voksne. Ha jobbmøter og møte verden. Få gode tilbakemeldinger på hardt arbeid. Det var på tide.

• Nyorganiseringen i heimen har gjort hjemmearbeidsfordelingen bedre mellom oss voksne. Også på tide.

• De periodene da hjemmekontordager for de voksne og faste rutiner for handling, vasking osv fungerer - da går det bra. Denne høsten har vært det motsatte - hjemmekontordager koker bort og det blir adhoc-løsninger altfor ofte. Det liker jeg ikke.

• Jeg lengter faktisk hjem. Jeg savner hjemmebaserte hverdager - skrive egne tekster mens vaskemaskina går eller brøddeigen hever, stabiliteten rundt å være her ved pc-en med en tekopp når ungene kommer fra skolen, nærheten og det å ihvertfall nesten ha oversikten - og i blant være ajour med det her hjemme. (Dette er selvfølgelig helt håpløst å si - en skal jo liksom i feminismens navn bare la det skure og le av det - men jeg synes rett og slett det er slitsomt når alt blir adhoc og på halv tolv og jeg løper for å rekke alt. Jeg vil gjerne ha et levende og sprudlende mylder i livet mitt - men ikke heseblesende kaos.)
• Jeg er god til å analysere og skrive. Men jeg trenger også mer håndfaste arbeidsoppgaver. Jeg lengter etter strikketøy og symaskin - og synes det er flott å sjaue med utearbeid eller malerkost på sommerhuset. Det må til. Og når jobben blir for hektisk - og kveldsarbeidsøktene for mange - så blir det altfor lite strikking. 

Dette er en ganske privat evaluering. Den er ikke normerende for noen andre. Denne lille teksten gir ingen signaler om hvordan andre burde innrette seg. Jeg vet ikke engang om den gir meg noen signaler om hvordan jeg burde innrette meg. Men jeg kan prøve å hente ut noe lærdom av dette - noen signaler for en ny januar og en ny tid:

- jeg verdsetter høyt den hjemmebaserte tilværelsen - den tilstedeværelsen og nærheten det innebærer - kanskje jeg burde ordne meg en virksomhet der en del dager kan være hjemmebasert
- jeg trenger påfyll utenfra, møte flere enn de lokale hundelufterene og andre foreldre som følger barn... - jeg bør ordne meg en jobb der jeg møter folk og krav utenfra
- hverdagsrytmer er bra. Vi greier de krevende dagene bedre når det er en grunnrytme som fungerer - det skal vi velge og det skal vi gjennomføre
- god fordeling mellom de voksne her på hjemmebane må videreføres uansett jobbstatus (Dette slår mannen i huset fast) - det klarer vi

Men kan jeg klare å lage meg en skrivejobb der jeg også kan være en god del hjemme - tør jeg satse på noe selv? Eller skal jeg prøve å utvikle noe av mine praktiske ferdigheter og interesser "til noe". Eller en kombinasjon...
For jeg ser meg vel ikke om etter en videre departementsjobb, gjør jeg vel? Eller?

mer tid?

Aftenposten skrev i helga en litt merkelig artikkel om at folk bruker mer tid på barna sine enn før - og kombinert med at barn fyker rundt på flere organiserte aktiviteter enn før, så handler denne mer-bruken av tid "på barn" visstnok i stor grad på kjøring og henting og kaballogistikk for å få all transporten til å gå opp. Og så får vi debatten om den organiserte barndommen igjen - og Stein Erik Ulvund forteller oss at det må være grenser for aktivisering.

Ja. Det er klart. Det må være grenser. Det er plenty av tilbud - da må en også mestre å si "nei". Mange ganger tenker jeg at det blir langt mer å si "nei" til for dagens foreldre enn den gang vi selv var små. Og det får vi værsågod mestre. Her i vår overflod og vårt overorganiserte verdenshjørne må det være et sentralt ansvar for oss alle å velge og prioritere. Og dermed si "nei". Ungene våre har godt av det.

Det tar tid å være menneske. En barndom skal ikke bare organiseres - den skal leves. Det tar tid å være et lite menneske som skal finne ut av verden og seg selv, bygge lego og huske og blåse såpebobler og lese Ronja Røverdatter eller rote litt og mye og stå på hodet i sofaen og plystre en ny sang. Skole og lekser og organiserte aktiviteter tar sin tid - hjemlige plikter tar sin - men det må være tid igjen. Tid til det som ikke er planlagt - til det som kan bli og være et liv, en identitet, en utforsking av livet.Tid som er åpen - som kan brukes til noe en ennå ikke vet hva er. Barn er nye mennesker. De må få leve livet "på nytt" - uten at alt er fastlagt på forhånd.

Og da blir det ikke "mer tid på barn" - men mer tid med barna. Med. Vi er sammen. Også uten program, i hvertfall uten noe mer program enn det som gir seg av et konkret dagligliv. Og da myldrer ideene og skravla går og den som trenger litt fred og ro kan gå i sitt hjørne og de som vil ha action og store diskusjoner griper sjansen til det og noen vil lage noe og noen vil ikke og noen vasker opp - og alle får gå noen skritt og tenke noen nye tanker i livet sitt. Fordi ikke alt var planlagt og i boks lenge før vi sto opp.


(Bildet: Veldig uorganisert, men høyst etterspurt fotballspilling med minstemann. Obligatorisk daglig, på linje med mat og vann for ham...)

ingenting, hurra!

- Du mamma, skal vi noe i helga - er det noe spesielt som skal skje, liksom?
Tre spente kveldsmatunger...

- Hmm, la meg tenke, nei jeg tror ikke det er noe spesielt denne helga...

Tre små i kor:-ÅÅÅ så fint!! Da kan vi gjøre hva vi vil!

Ja - det kan vi - vi kan ha fri. (Jeg tror at for denne familien er det de aller fineste helgene - de som er åpne og klare for å ha fri. )Og ideer har vi jo...

Storebror mener at vi skal ta en tur i en skog på den andre siden av byen - der han vet at det ligger et elgskjelett som vi kan grave opp. (Tja....)

Den nystarta førsteklassingen vil drikke sjokolademelk. (Hele helga?)

Niåringen lister opp alt hun har av planer. Hun trenger virkelig en hel helg. Hun skal rydde nye og gamle ting på rommet. Hun skal skrive brev til en sommerskolevenninne. Hun har planer om å lage en larve av filt og perler. Hun har ny pianolekse. Og...

Vi er to av samme slag. Jeg vil også gjerne rydde. (Det gjør godt å få gjort det i blant - selv om jeg forkynner det glade budskap om å leve i og akseptere mylder og rot...) Og få oljet symaskina og sydd litt. Og så er det masse epler som trenger litt behandling på kjøkkenet for å gå en god vinter i møte. Og hvem vet, kanskje vi kan finne et loppemarked (jeg vil gjerne slippe elgskjelettet...)

Mest av alt gleder vi oss til at pappakjæresten kommer tilbake etter en lang uke med mye reising. Og så skal vi fyre i ovnen og sove lenge og være sammen.