onsdag 3. september 2014

Rot, uperfekthetsidealet og tapet




Jeg skriver mer om rot, praktisk arbeid og de (altfor) firkantede boksene "perfekt" og "uperfekt" i dag - se her

I dag peker jeg på det jeg kaller "ubehaget i debatten", altså når vi hele tida skal si at "det er ikke så nøye" - så mister vi noe, til slutt er det ikke så nøye med noen ting, rett og slett fordi det er hjemme hos oss. 

Alt det egentlig viktige foregår andre steder. Familie og hjem er bare en rest.

Det er ubehagelig å tenke. Og litt ubehagelig å skrive. Det er sånt som gjør folk irriterte. For er det egentlig så nøye? Har jeg noen rett til å si hva som skal være nøye for folk? Nei, det avgjør vel hver og en av oss i egne liv. 
Men noe er vel nøye, for deg, for meg, for noen? Og hvis det bare det er som foregår utenfor hjemmets fire vegger, så er jo det en litt ubehagelig innsikt. 

Ellers foregår det mye praktisk arbeid innimellom skrivinga. Og det synes. Sporene etter praktisk arbeid krever mer praktisk arbeid. Og innimellom går det an å sitte i høstsola med en kopp te.


6 kommentarer:

  1. Jeg tenker det ligger en skjevhet her et sted. Jeg tror det er mye vanskeligere å legge ut noe om arbeidslivet på sosiale medier. Ikke fordi det er viktigere, men fordi det involverer flere, du kan fort oppfattes som en representant. Og kanskje du er redd for at det skal trekkes fram av framtidige arbeidsgivere. Når det er sagt, håper jeg alle snakker om hva de ikke fikser i arbeidslivet også, både på jobben og med venner og familie. Ikke fordi ingenting skal være nøye lenger, men fordi man kan lære mye av og lære mye bort av å gjøre og vise fram ting man ikke fikser hundre prosent.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det synes jeg er en interessant tanke - om vi holder igjen mer av det som gjelder arbeidslivet. Videre er det jo interessant om vi synes det er greit med et uperfekthetsideal i "ikke-arbeidslivet" - men krever "perfekthet" av oss selv og andre i det vi forteller om lønnet sektor.

      Slett
    2. Interessant, og veldig synd i så fall. Nå er jo jeg veldig glad i arbeidslinjen, men for meg er det en klar forutsetning at det må bety at det er plass til alt mulig i arbeidslivet. Og da tenker jeg ikke bare på IA-avtalen og at arbeidsplassen skal tilrettelegges, men også at det må være rom for ikke å mestre alt så godt. At det må være rom for å prøve seg på oppgaver selv om det fins kollegaer som gjør det bedre for eksempel. At både arbeidsplassen og de ansatte der må tåle å vise fram arbeid som ikke er helt perfekt. Av og til tenker jeg at det er min misjon i livet - gå foran som et godt eksempel på middelmådighet ;) (Beklager, nå har jeg kanskje beveget meg bort fra temaet ditt)

      Slett
    3. Neida - det er da bare fint å drøfte dette videre, virkelig! Jeg er jo opptatt av at vi skal ha idealer, at vi skal prøve å gjøre ting ordentlig og bra - og da må vi jo ha en form for målestokker. Samtidig må vi se at det (som jeg alltid sier) er "mange måter å leve på" - og at ulike sektorer, ulike typer innsats får forskjellig rom i ulike menneskers liv. Vi kan ikke være på topp i alt. Et inkluderende arbeidsliv skal jo favne reelle mennesker - men vel også forvente at "vi gjør så godt vi kan". I ubetalt sektor er vi jo nettopp ubetalt - og dermed kan det ikke stilles samme forventninger og krav til oss? Jeg reflekterer bar videre - takk for at du skriver kommentarer, du gir oss noe å tenke på.

      Slett
  2. Når jeg mener at man ikke skal være redd for å levere noe som ikke er hundre prosent, mener jeg ikke at det skal være en hvilepute og at man ikke skal gjøre så godt man kan. For det synes jeg man kan forvente, og det synes jeg man kan forvente selv om arbeidet ikke er lønnet. Jeg synes du ofte skriver godt om å ha idealer å jobbe for og strekke seg mot, men jeg tenker at på veien må vi tåle at ikke alt er perfekt. (Perfekt er egentlig et litt utydelig ord - hva er egentlig perfekt? - men du skjønner kanskje hva jeg mener). Grensen for hvor langt man skal strekke seg er jo litt ulik for betalt og ubetalt arbeid. Jeg får betalt for et visst antall timer hver uke, og da mener jeg at jeg bør kunne leve med resultatet så lenge jeg gjør så godt jeg kan innenfor de timene. På hjemmebane er det ikke timeantall som setter grensen, men hensyn til mange forskjellige ting og flere forskjellige mennesker. Jeg prøver å være bevisst hjemme også, på hvor grensen går, at jeg må være fornøyd før jeg har strukket meg selv og andre for langt. Igjen uten at det skal bli en hvilepute.

    Jeg er litt usikker på hva du referer til når du skriver ubetalt sektor. Jeg mener man kanskje bør skille mellom det som er privat og det som er mer organisert frivillighet. Jeg har jobbet litt som frivillig, og synes nok at selv om det ikke er betalt, kan man ha klare forventninger til dem som forplikter seg til å gjøre en jobb.

    Det er veldig gøy å lese tekstene dine, du utfordrer meg på mange ting! Og jeg synes du har lange og gode strekk i argumentasjonen din, som gjør det gøy å reflektere over hva som er det store bildet for meg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei. Takk for alt du skriver!
      Nei, "perfekt" er et ganske ubrukelig begrep synes jeg - bortsett kanskje for å kunne uttrykke lykke og tilfredsstillelse - en varm kopp te og et pledd og en varm ovn kan være "helt perfekt" når en kommer inn en kald høstdag :-)

      Bloggene mine og twitter-nicket mitt er jo "underveis" - og det er veldig bevisst valgt som et uttrykk for nettopp dette at vi er underveis, det er selve hovedpoenget, vi når aldri målet, vi går skrittene våre, gjør så godt vi kan (for virkelig, virkelig - det synes jeg vi skal gjøre - men det er så mange sider av å "gjøre så godt en kan" også) - og så går vi videre - til det er slutt.
      (Jeg føler veldig sterkt for denne "er-underveis"-identiteten/filosofien - så jeg ville ikke endre det da jeg startet den nye bloggen min.)

      Det med betalt og ubetalt sektor er jeg jo egentlig opptatt av å bygge ned det voldsomme skillet mellom. Oppvurdere innsatsen i ubetalt sektor (som jo, som du sier, favner så mangt, privatliv, organisasjonsliv, hvile osv). Generelt mener jeg jo at ubetalt innsats er kritisk lite verdsatt i vår tid; kritisk fordi det fører til mange problemer, savn, udekte behov, dette at vi hele tida hevder at det ikke er viktig, at det ikke er så nøye, at vi fyker omkring og lar det vi ikke er betalt for å gjøre, bli en nedprioritert rest, noe vi kan "kose oss med hvis vi får tid".
      Jeg mener også at det ubetalte innebærer masse forpliktelser. Det er klart at du er forpliktet til å stille opp hvis du har et organisasjonsverv eller lignende. Vi har også forpliktelser, relasjons- og omsorgsforpliktelser overfor familie og venner.

      Og vi har forpliktelser overfor våre egne verdier og idealer.

      Slett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)