det var de åra, da....

I kveld har jeg fulgt eldstemann på skirenn. Fakler og røde kinn. Minus 13 på gradestokken og minus 20 effektive grader i snøfokket. (Det er jammen bra gutten min har så mye glede av dette - ellers hadde jeg ikke holdt ut, så mye fryser jeg....)

Og så ser jeg meg rundt. På andre innpakkede foreldre. På tidtagerne og startmannskapet og trenerne og han som deler ut varm solbærsaft. Og alle de grønnkledde skiløperne, unger i alle aldre - og noen voksne - som stiller til start og spurter rundene sine inn i skogen, oppover og nedover bakkene. Noen kommer strålende i mål. Noen gråtende av forfrosne fingre. Her er gutten min kjent, han kjenner alle svinger og bakker, her har han hatt utallige treninger - og også mange klubbrenn. Han klager ikke på kulda. Han vet at hjemmestrikka ullvotter er best til skigåing (for det sier treneren, ikke jeg - jeg bare strikker). 

Dette er er hans sted.

For en del av dem jeg har rundt meg er dette et fast punkt i tilværelsen. For noen er det slik i noen år. Som aktiv selv, eller som sjåfør og støtteapparat. Og så - seinere - så blir det "de åra, da jeg trente langrenn med det laget" - "husker du hvor kaldt det var på det klubbrennet i januar...". For noen er det en epoke. For noen av dem som ser mest entusiastiske ut rundt meg så er det en stabil faktor i livet.

Men med mange ting så  er det slik vi har det alle sammen. "Det var de åra, da...- jeg var student, var single, bodde på Grünerløkka, jobbet døgnet rundt, reiste mye, trente mye (lite), bodde utenlands, var mye syk, jobbet i Operasjon Dagsverk, lengtet ut/hjem/bort/etter deg, var barnløs, jobbet på Stortinget, hadde tre barn under skolealder, var gravid hele tiden, aldri sov...." Det var de åra.

(Slik tenkte jeg der jeg sto og mistet kontakten med bena mine).

Det var de åra. Og så - etter noen år - så sklir kategoriene litt over i hverandre. Det blir nye kategorier. Vi forstår livet på andre måter. Vi ser sammenhenger og brudd og overganger på andre måter. Lettest er det å forstå og kategorisere i ettertid. Midt i er vi så opptatt av alt som skal skje, kabalene som skal gå opp, eksamen, barnevakt, frister - og frosne ben.... Og slik skal det være. Vi er midt i.

Men jeg tenker også at dette blikket utad - "det var de åra"-blikket - kan gi noe til her-og-nå-kavet. (Der jeg står og fryser og fryser og er glad for at pappakjæresten kommer til å ta neste renn...) Det er det at "dette er disse åra" - "dette er denne tida". Jeg har akkurat nå små-store aktive barn. De vil forsatt være midt i familien og delta i fellesskapet, vi har alt vårt av tradisjoner og ritualer og felles måltider og lange helger og en seksåring som omfavner meg hver natt - men de har også hver sine prosjekter og tilhørigheter som trekker dem ut, utover fra dette familienavet. Jeg får lov til å være midt i familielivet og trekke oss sammen - men jeg får også være med på det som er utenfor, jeg får farte rundt og hente og bringe og se forestillinger, kamper og renn og delta i dugnader og bake kaker og selge lodd.

Dette er de åra. Det er aktive og tette år og dager i familien vår. Vi får mye av opplevelser og fellesskap - både hjemme og ute. For vi hører sammen alle steder. Det er travelt - og noen ganger så forferdelig kaldt. 
Men det gir så mye også.

Dette er de åra. Dette er den tida jeg får lov til å være midt i nå. Takk.

slippe mandagsangsten?

Jeg spøker litt for tida om at "jeg skal jo være litt arbeidsløs nå...". Siden alle spør. Det er mye annet jeg kan kalle det. For stille sitter jeg jo ikke. Og travel skal jeg nok være. Men akkurat nå har jeg helt frivillig ikke noen fast ordning for lønnet arbeid, og det har jeg tenkt å bruke til mye bra. Så jeg mangler ingenting - selv om det virker som om mange tror det.
Jeg er heller ikke "arbeidsfri". Det er nok å ta av av meningsfylte sysler. Sliten skal jeg nok bli hver dag nå også.

Men det som har slått meg nå i denne gode helga, fylt av lange frokostkafeer på kjøkkenet, med interessante samtaler med store og små, besøk hos venner, jentetur til Stoff og Stil for å skaffe diverse til den arbeidsløses sysler, kalde turer ut, nok søvn, en ny strikkelue til fjerdeklassingen, et ferdigklippet prosjekt for symaskina i morgen, to gode filmer og i det hele tatt mye bra - ja så har det slått meg at kanskje skal det være en tid uten mandagsangsten nå framover. Uten den klumpen i magen søndag kveld over at nå må alt strammes til, nå må alt være klart, nå må vi bare trå til og greier jeg det egentlig??? - og det er alt for lenge å lengte etter fredagen.
Kanskje skal jeg klare meg uten den klumpen i magen nå?

Det er fortsatt nok av kabaler å legge for ukene som kommer. Det er nok som må leveres og det er mange poster på programmet. Jeg har ting jeg gruer meg til. Men jeg har sjansen til å finne balansen mer sjøl. Og jeg har sjansen til å være en som bidrar til balansen her hjemme litt mer. Det håper jeg. Det trenger vi just nu.

Samtidig er uroen - og kanskje angsten - i livet også en del av det å være menneske underveis. Det skal vel også være med. Det skal gjøres valg og vurderes. Skrittene skal tas - eller ikke. Jeg grubler over mitt - og holder fast i mine - og går videre.

det største komplimentet!

På sengekanten med en supertrøtt seksåring:
- Du mamma, vet du hva som er så bra med deg?
- Nei....?
- Det er at når du kommer så blir alt i orden.

!
Takk!

jeg vet best?

Jeg er en tenker og en organisator av rang. Jeg er både forutseende og finner smarte øyeblikksløsninger når uforutsete problemer oppstår. Jeg vet hva som er lurt å kle på seg i minus ti og pluss tredve, hva som bør være med på enhver utflukt og hvordan vi skal få til god mat til en haug mennesker om tjue minutter. Jeg vet at en ikke bør vippe på stolen og jeg vet at folk bør slutte og krangle. Jeg vet virkelig så utrolig mye - jeg må være veldig kjekk å ha for folk!

Joda. Klart det. Og jeg har ansvar for å organisere et familieliv og en hverdag med mange kabaler og mange sårbare punkter - og det er kjekt å få ting til å gå rundt. 

Men i denne familien og i dette livet er det flere enn meg. Både flere som har ansvar (både store og små) og flere som må få ha sine meninger og preferanser for hvordan ting bør være. Hva som er viktigst nå. Hva som haster, hva en kan blåse i. Og ikke minst - her er det folk som må få gjøre sine egne erfaringer. Samle sine egne vurderinger. Gjøre sine egne feil. Jeg kan ikke gå rundt som en evig oversikts-guru som instruerer og kontrollerer og hindrer andre små og store i å tenke sjøl.

Dette er noe jeg har lært. Det er tålmodighetsarbeid. Holde igjen. Ikke vite best alltid (selv om jeg joooo selvfølgelig gjør det...). Gi råd - hvis folk vil - men ikke bestemme og mase til enhver tid. Gi rom for feil. Ta i mot uventede initiativer som bryter med mine (å så gode, kloke) planer. La dagen bli annerledes. Fordi vi er flere som skal forme dette livet. 

Det er en stor rikdom i livet å leve sammen med et mylder av andre folk. Som gjerne vil synge halv seks om morgenen (ikke min plan). Som ønsker seg en kanin (ikke min plan). Som skriver en bok til meg eller plukker blomster til meg. Som plutselig har forstått noe om en klassekamerat som jeg trodde var alt for krevende å forstå. Som forstår noe om meg som jeg ikke vil si høyt selv. Som vil spille ballong-fotball på kjøkkenet når jeg tror jeg skal lage middag. Som vokser og utvikler seg og er gjengen min og gir spenning og innhold i tilværelsen. Mye mer enn jeg kan vite og skape selv.

norsk nok

Jeg synes historie og antropologi er artig. Særlig de analysene og de uviklingslinjene som gjør at jeg forstår mer av de små mønstrene, rytmene og ritualene som vi kan kommet til å ta som så selvfølgelige omkring oss selv. Når analyser åpner blikket mitt for å se det ikke-gitte, det ikke-selvfølgelige, det ikke-opprinnelige, det foranderlige, det kultur- og menneskeskapte i mønstrene omkring meg.

Da forstår jeg mer.
Og jeg blir klokere og myndigere som menneske - som samfunnsmenneske og som den som går skrittene og tar vurderingene i mitt eget liv. For det samfunns- og menneskeskapte - og det historisk foranderlige - det er i vår makt. Det kan vi ta fatt på. Diskutere. Forme. Velge. Skape. Føre videre. Endre. Det er kultur og det er demokrati og det er et meningsfylt og reflektert menneskeliv, som individ og som fellesskap.

Dette er min innfallsvinkel til norskhetsdebatten som grep debattarenaen her rundt årsskiftet. Det er jo artig å tenke over og skissere hva som er "norsk". For all del. Det gir oss forståelse og valgmuligheter. Men det er ikke en politisk oppgave å avgrense og definere dette som et gitt eller udiskutabelt verneverdig grunnlag for verken den enkelte av oss, fellesskapet eller statskassa for den saks skyld. Vi skal da være fri! Kultur, verdier og livets mening skal da virkelig være formbart og i utvikling og gi rom for at vi kan reise oss opp og si at -dette vil jeg ikke ha mer av, dette må vi forandre på! For eksempel.

Kultur og livsmønstre omkring oss gir ressurser til refleksjon og forståelse, det kan gi perspektiver som åpner for å leve liv i vekst og utvikling - men kan også holde nede, tilbake, sperre for frihet og tanke. Den norske likhetstankegangen (hvis vi skal si at den finnes..) er slik - på godt og vondt. Den gir oss i utgangspunktet like muligheter, - men holder samtidig igjen - "du skal ikke tro at du er noe....".
En gang i tiden var en nordmann en mann. Og en bemidlet mann måtte han også være. Utdanning og stemmerett var forbeholdt  menn. Som kvinne i dagens Norge nyter jeg godt av at dette er en tilbakelagt tid, en tilbakelagt normalitetsoppfatning - en tilbakelagt kultur, om du vil - og at likhetsidealet er vokst fram til å gjelde både kvinner og menn. Men samtidig kan det samme likhetsidealet legge hindringer for å kunne se at det også kan være et stort mangfold av gode og ansvarlige måter å leve på.

Jeg er glad jeg har gått noen skritt i livet og sett at jeg har valg. At jeg ikke trenger å videreføre de "norske" bygdedyr-rammene som var for trange i oppveksten, de som holdt meg nede, hindret meg i livet, hindret meg i å vokse. At jeg kan kjempe for friere luft og bedre kår for ytringer, valgfrihet, livsfrihet.

Demokratiet gjelder oss alle. Ytringsfriheten gjelder oss alle. Tros- og livssynsfriheten gjelder oss alle. Det må da sannelig være kulturfrihet for oss også. At vi kan delta, forme, utvikle og velge i forhold til det mangfoldet som vi lever i. At det kan være mange måter å være norsk på.

En ny overgang, en fase er over - og hva nå?

For et drøyt år siden tok jeg på meg et jobboppdrag som knyttet meg til en arbeidsplass med kollegaer og kantine og heis og lønnslipper og alt slikt som det er lite av når en hjemmebasert frilansakademiker - som jeg prøvde å kalle meg på et tidspunkt. Jeg har vært skrivedame og organisator og analytisk og reflektert og effektiv og sånn  - og det som skulle være en fleksibel deltidsstilling, vokste utover høsten til noe som var fleksibelt nok og spredte seg inn i alle kroker av døgnet og uka og familielivet og sugde krefter og tålmodighet til seg. Jaja. Stort sett har det vel gått bra. Stort sett har rammen rundt dem jeg har ansvar for her i heimen vært trygt og godt ivaretatt. Og det har vært en intensitet og stolthet i å få til et stort arbeid som mange stilte store forventninger til.
Men selv - lille jeg - her inne - satt igjen med lite krefter til slutt. Det har vært merkbart. Og savnet etter mer ro og forutsigbarhet og balanse i livet igjen har vært tydelig. Jeg har rett og slett lengtet hjem.

Men vi kom i mål. Leverte i trykk rett før jul. Forberedte presentasjon. Og presentasjonsdagen opprant i går og et stort arbeid ble overakt til oppdragsgiver, til stor og vedvarende presseoppmerksomhet. (Og hvis noen har lyst til å gjette hvilket omfattende og omtalte utredningsarbeid jeg har fått jobbe med, og som ble lagt fram i går - så feel free...). 

Nå er det ute av våre hender. Vi som har holdt i det hele og sørget for smått og stort og sjekket alt og sikkert ikke alt... Debatten ruller og går - og jeg har et par dager til å rydde kontoret. Jeg har stor tro på reflektert samfunnsdebatt som styrke for demokrati og fellesskap og gode beslutninger - og håper at dette også kan bli en slik debatt i årene framover. Men hvem vet.

Så kan jeg reise hjem, da - slik jeg lengtet etter i høst. Være hjemme før ungene slutter på skolen. Ha tid. Det er noen tomme lagre som skal fylles opp framover. Det kjennes godt å komme hjem og ikke skulle skru på pc-en og jobbe litt til, under barne-tv, etter legging. Tid til noe annet også. Kanskje også til meg.

Så får vi se. Gang på gang blir jeg jo spurt i disse dagene - mens utredninger deles ut og kommenteres, mens kontoret ryddes, mens en takker for denne tida, under høytidelig statsrådinvitert middag til ære for arbeidet, på t-banen hjem... - "hva skal du nå, da?"
Og jeg kjenner på den gamle usikkerheten. At jeg ikke helt tør å si høyt at først skal jeg bare være litt hjemme (at jeg faktisk har lengtet hjem, at jeg ikke har søkt en ny full "årntli jobb" nå med en eneste gang...). Fordi det er liksom så uforståelig for folk - og jeg orker ikke begrunne dette visstnok uforståelige hele tida.

Jeg gjør "alltid" (nesten da!) masse nyttige og fornuftige ting. Hver eneste dag - de fleste våkne timer. Men det er mye av det som ikke er en betalt jobb. Slik har jeg gjort det alltid. Stått på med så mangt - men det har vært mye annet og mer enn "jobb". Men jeg står for at det kan være klokt og nyttig å bruke tid også på en del andre samfunns- og familiegavnlige aktiviteter. Sålenge jeg tar økonomisk vare på mine og betaler for meg  naturligvis - så kan jeg ikke være "forpliktet" til å være heltidsansatt et sted hver eneste uke i året.

Akkurat nå skal vi roe det litt ned her i heimen. Det skal være litt mer tid. Til det nyttige - til det valgte - og til tilstedeværelse.

Jeg sier jo gjerne til folk at jeg er svært interessert i interessante forespørsler. Jeg vet ikke hvordan jeg legger opp månedene framover. Jeg vil ikke ha et tilsvarende hardkjør som i høst - men jeg vil gjerne gjøre mer enn å koste gulvet. Så jeg skal gjøre mer - og så får vi se.

God januardag til deg!

sårbarhet og styrke

Gjennnom hele jula har jeg hatt et blogginnlegg på fingrene (man har det jo ikke "på tunga"...) - et innlegg om sårbarhet. Jula som sårbarhetens tid.
Desembertida, mørketida, ventetida, fryse- og varme seg-tida, utslitt-tida, vente på snø-tida, stearinlystida, forventningstida, prestasjonspresstida, bli-ferdig-til-jul-tida, lengselstida...  

For mange av oss lengter - og mange venter - og vi ordner og styrer og prioriterer og velger. Og så er vi der. Og tenner lysene og er der. Ikke i vår egen barndoms jul - men i denne tidas jul. Med egne voksne valg og sammen med dem vi har valgt eller dem som valgte oss eller bare var der..., eller i lengsel etter dem vi savner, den som aldri kom. Og det er fortid med idealer og minner bak oss - og en framtid vi ikke kjenner, men vet at vi må skape foran oss. Det er noen tårer - over det som er der og over det som ikke er der.
Og så vil vi så gjerne ha det bra og gjøre det bra og godt - og trenger dette lysstreifet midt i vintermørket, det fellesskapet som kan være mulig, kanskje litt stas og noe ekstra, et brudd med hverdagen - hvordan det nå går til, - og kanskje vi trenger å oppfylle noen idealer vi har skapt eller føyet oss inn under - om det nå er den svoren alle snakker om eller gråpapir på pakkene eller å slå fast at en ikke følger noen tradisjoner - noe trenger vi alle.

Og vi greier noe og noe annet greier vi ikke - og det er sårbarhet igjen. Lengsel, sårbarhet, noe nært, noe godt, noe langt vekk. En underlig tid.

Så avrundes det hele med fyrverkeri og ståk - og en ny dag og et nytt år kommer og jeg begynner å rydde vekk de røde dukene og gjøre dagene klare for det nye, det vinterhvite og januarblanke, vi går en kald tur og det blir brødbakst for det nye årets matpakker og varm fiskesuppe og en tidlig kveld. Så er vi kanskje klare. Møte verden igjen - etter disse juledagenes avbrekk og rom for sårbarhet, lengsel og annerledeshet. Bære det med oss - og hente styrken i sårbarheten og i de nye dagene.