onsdag 10. november 2010

"graviditet er ingen sykdom...." - eller?


"Graviditet er ingen sykdom". Det er et så greit og lettformulert og selvfølgelig slagord - at alle kan jo bare nikke. Og så kan alle gravide stå på for fullt og ingen trenger sykmelding - for de er jo ikke syke!

Noen gravide blir så til de grader møtt med dette slagordet at de ikke blir tatt på alvor når de får andre - ikke-graviditets-relaterte - sykdommer.
Mange gravide føler at når de må legge inn årene, trappe ned arbeidsprosenten - så gjør de det med en viss beskjemmet følelse, for nå er det jo litt "late", kanskje - for gravide er jo ikke syke. (Og takk til Frøken Makeløs for at hun har inspirert til min skriving i kveld...)

Neida. Graviditet er ikke sykdom. Men det er en kjempejobb. Og det er ikke alltid en kan gjøre to jobber samtidig. Graviditet er en enorm fysisk innsats for å bære fram et nytt lite menneske. For noen går det helt uproblematisk, for andre er det enormt fysisk - og noen ganger også psykisk krevende. Det må det tas hensyn til.

Kanskje er sykmelding "feil ordning" for gravide med graviditetsplager. Kanskje burde det være en annen slags ordning, så ikke slagordet rammet like hardt.
Ulike samfunn har ulike ordninger for å ta hensyn til og ta vare på mammaen og barnet. Det er ikke et ideal i seg selv at det skal gå fullstendig upåaktet hen at et barn er på vei.

En mamma er også på vei. Jeg har vært sykmeldt i deler av alle mine tre svangerskap. Med førstemann tror jeg det var første gang jeg i hele mitt liv (ja, faktisk) faktisk tok hensyn til meg selv, mine egne krefter, min egen tilstand. Fordi jeg ikke lenger var alene - jeg var en mamma underveis - jeg kunne ikke lenger bare slite meg ut og være flinke-pike på alle kanter. Jeg måtte ta vare på meg selv for å ta vare på den lille. Det var et nytt ansvar.

Det er flott at mammar og pappaer, gutter og jenter, skal ha og har like muligheter til valg og utvikling i arbeidslivet. Det har vært en viktig kamp - og det er en viktig kamp.

Og syting og klaging og unnasluntring er ingen for. I hvertfall ikke jeg.

Men vi må også kunne stå rakrygget opp og stå for at det å bære fram et barn, det å føde og ta seg av bittesmå barn - også er noe, noe helt for seg selv, noe som kan kreve noe ekstra, noe som kan gjøre at ikke alt annet kan (eller skal) rulle og gå som før.

Barn skal ha plass. Ikke bare som små forbruksmonstre eller fulltids barnehageokkupanter. Men plass i sin families liv. En familie blir ny når et barn skal komme og kommer. Det skal vi få lov til å si og merke.


6 kommentarer:

  1. Enig, enig, enig! Skulle ønske jeg hadde denne innsikten i mine svangerskap, og at jeg hadde tatt mer hensyn til meg selv. Men strengt tatt burde legen også sett hvor dårlig jeg faktisk var i perioder. Det skal være unødvendig å trygle..

    SvarSlett
  2. Ja, jeg tror det var et godt lite under at jeg kom til en klok voksen dame-lege som så den "flinke-pike-snart-mamma-jenta" som hun hadde foran seg - og at jeg i tillegg møtte en jordmor som også ga litt ekstra for å få meg over noen kneiker. En trenger å bli sett. Ikke bare målt og veid.

    SvarSlett
  3. Veldig glad du skriver dette! Jeg sto på for fullt under første svangerskap, frisk som en fisk, ikke kvalm en gang. Men fy søren så sliten! Jeg husker jeg i 7. mnd var på vei til et kundemøte, stor og varm i vårsola, så kom taxien, og jeg begynte å gråte da jeg satte meg inn: AC og avslappende klassisk musikk, samt en sjafør som ikke sa ett ord, betydde alt akkurat da.

    Å bære frem et barn er en stor jobb, og et tema som fortjener flere blogginnlegg!

    SvarSlett
  4. Ja. Vi skal ikke skamme oss. Vi gjør en innsats. Få av oss her i verden er unnasluntrere på bunnen. Men fysisk og psykisk er det en helt spesiell situasjon når en er gravid.
    Så vi får skrive mer! Og støtte andre mammaer rundt oss!

    SvarSlett
  5. Så fint innlegg!
    Jeg blir også så matt av disse som sier at graviditet ikke er en sykdom. Nei, det er jo ikke det, men den ekstra påkjenningen et svangerskap er kan GJØRE både deg og babyen syk på andre måter dersom du ikke tar nok hensyn til dere begge!

    Jeg var omtrent sykemeldt 100% i begge mine svangerskap, og med tiden forsvant den dårlige samvittigheten. For når jeg kjente etter, så var det å være gravid faktisk mye "verre" enn alle andre sykdommer jeg har hatt resten av livet. Og INGEN annen u-gravid arbeidstaker hadde dratt på jobb dersom de hadde kastet opp, hatt den intense (svangerskaps)kløen og/eller bekkenkøsningen jeg hadde...

    SvarSlett
  6. Hei. Det høres ut som om du virkelig trengte en sykmelding - og heldigvis hadde en lege som så det. Fint å høre fra deg.

    SvarSlett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)