Hvem eier feminismen - flere kvinnedagsrefleksjoner

Jeg overveldes i blant over  beretninger - for eksempel i romaner eller historieverk - fra fortidige kvinneliv. Jeg vet det jo, jeg kjenner det jo, men jeg trenger også å minnes på disse kontrastene, disse lange sprangene fram til min egen valgfrihet, min egen privilegerte posisjon - min (forholdsvis store grad av) egen myndighet over eget liv, egen økonomi, egen kropp, egne valg. Jeg føler stor beundring og stor ydmykhet i forhold til fortidige kamper for kvinners rett, kvinners muligheter, kvinners valg.

Dette er en arv vi må forvalte godt, vi som er kvinner og menn i dag i et av verdens mest privilegerte og velstående og velferdsorienterte og tilrettelagte hjørner. Vi må forvalte dette med vett og klokskap - og med raushet i forhold til andres valg. Alle disse valgene og mulighetene som på en måte er blitt selvfølgelige i dag - de er ingen selvfølge i historisk eller i global sammenheng. Og valg gir ansvar.

Men fortidas arv er ikke en plikt til en ensrettet lineær vei. Det er ikke EN vei her som er lagt for oss alle, fra våre beundringsverdige forgjengere - det ville jo nettopp være å glippe valgene, ikke ta fatt i ansvaret - selv, i vår tid. Feminismens kamp må jo også få være kampen vekk fra en ensretting av kvinneskjebnene, at valgene og mulighetene for kvinnene - og dermed også for mennene, for barna, for menneskelivet, for samfunnet og fellesskapet vårt....

Mine valg er ikke bare mine. Jeg har ansvar. Jeg har ansvar for flere enn meg selv. Det er en grunnleggende side ved å være menneske - både før og etter feminismen. Det at jeg som kvinne kan gjøre disse valgene er et historisk privilegium jeg er takknemlig for. Men det dømmer meg ikke til en bestemt vei. Det dømmer meg faktisk ikke til å til enhver tid være karriereorientert, tjene penger på alt jeg gjør, ha barna mine mest mulig i barnehage, ha underbetalt vaskehjelp (slik at jeg kan fakturere enda flere timer selv...), ikke bake brød selv (cupcakes må en jo i hvertfall holde seg unna om en skal ha noen som helst troverdighet som samfunnsdebattant ....), - og hva med å stoppe sokker...?!

"Hør ikke på dem lenger. Livet er ikke bare hus og mat og penger...." - en linje fra diktet Sett dine egne spor - av en av våre kloke og kjempende formødre, Inger Hagerup.


Det var da ikke bare en kamp for materiell og yrkesmessig posisjon de kjempet - de som banet vei for den valgfriheten vi har i dag! Ikke bare en kamp for at alle voksne, kvinner og menn, skal tjene mest mulig penger og ha fullest mulig stillinger, - for likt skal det være? Var det det? Var det virkelig "bare" det?  Og vil vi virkelig si at dette er målestokken på verdi - på likeverdighet - vår yrkesmessige posisjon, økonomiske inntjening, karriereprogresjon - er det det vi skal måles på? Er det det som gjør oss likeverdige - verdige - er det det som er å verdsette den feministiske arven?


Livet - det ansvarlige voksenlivet for kvinner og menn - er mer enn kroner og øre og fulle stillinger. Det er ikke bare i kraft av ansettelser og inntjening vi fyller vår rolle som ansvarlige voksne. De rettigheter vi har oppnådd - de valg vi har - de gir oss ansvar for å bidra til et samfunn ut fra de verdier vi tror på, og for å ta ansvarlige og forsvarlige valg i det nære, for eksempel i forhold til våre egne barn og den hverdagen vi gir dem.

Jeg har skrevet om slike ting før - hvis du vil lese mer, se for eksempel her

• om det er plass til barn i dette samfunnet...
• om statusen til å gjøre ting selv - sett opp mot tradisjonelle kvinne- og mannssysler...
• om dette med jobb og fritid - hvorfor og hvordan lager vi et sånt skille
• og så om de stakkars koppekakene (denne visstnok kvinnelige syssel med å lage cupcakes!) som er så altfor lette å angripe