la oss tenke lenger

Det er mange måter å være menneske på. Også å være et ansvarlig og bevisst og "skikkelig" menneske. Det bør kunne være mange måter å være kvinne på også. Det er noe av det formødrenes tog, kamper og bevisstgjøringsprosesser må få resultere i. At det finnes valg. Forskjellige - men ok valg.

Kanskje det til og med gjøres noen valg du ikke liker. Kanskje noen baker for mange rosa kaker eller tar bilde av hvite vegger. Jeg gjør det ikke, jeg har ingenting å forsvare akkurat der. Men la nå ikke kvinnekamp og feministisk bevissthet stoppe ved at vi skal angripe de rosa og hvite. La oss tenke lenger - se lenger. Kampene, de virkelige kampene er et annet sted. Det er så lett med de rosa kakene. Og de går sikkert over av seg selv... (og ja, jeg vet at argumentet er at det skaper et uoppnåelig kvinneideal, et press om å være perfekt osv - men egentlig så tror jeg ikke helt at kritikerne av det rosa-hvite føler seg særlig truet, egentlig....Kanskje jeg tar feil...)

Men vi har andre kamper.

Kamper for de ukjente kvinnene. Mødrene som bærer sine barn milevis gjennom krig for å skaffe mat og vann. Mødre som ikke får forsvarlig helsestell under svangerskap og fødsel. Ungjenter som kjøpes og selges som varer, som forbruk, som underholdning. Våre egne jenter som vokser opp - ikke bare mellom rosa kaker, men også mellom forventninger om å være pen og tynn og sexy fra barneskolen av og med klær man ikke kan bli sølete i. La dem få ha plass. La dem få høres! Slik de selv velger og vil.

Vi er selv mødre, som uansett alle likestillingstiltak fortsatt er de gravide, de fødende, de ammende, det må også være en synlig og akseptabel del av livet som ikke kan likestilles bort. Det er også en kamp å ta, fortsatt. Og vi har alle barna våre, som det nå finnes institusjoner og ordninger for på alle kanter - men som kanskje også skulle hatt tid til å være litt hjemme, sammen med noen, pappa eller mamma... Det er også en sak. Høyere på lista om vi skulle hivd sammen ei rosa kake der den ettermiddagen...

Og vi har kampen for en framtid som ikke bare er sosiale relasjoner og jus, men også fysisk, konkret, - som dreier seg om miljø, matproduksjon, bærekraft, forurensning, søppelberg og global fordeling, et perspektiv som gjør det å kunne lage mat selv, uten å overbelaste jorda, til noe framtidsretta og ansvarlig, ikke bare en kritiserbar antifeministisk hobby - på linje med de rosa kakene. Som gjør det å reparere og stoppe til noe ordentlig, kanskje kjedelig, men noe politisk ansvarlig i et liv og ei framtid for oss og de små som ikke bare skal være basert på økt forbruk, men kanskje en jord som kan berges gjennom mer sjølberging...

Vi är många, vi är hälften. Ja - vi er mange og vi er forskjellige. La oss være rause. La nå de stakkars koppedamene få pynte kakene sine eller ta bilder. Kjemp de andre kampene. De er større.

God kvinnedag til deg.