Være til gjennom tilhørighet.

"Nå har vi visst kommet i avgangsklassen, han far og jeg"


Moren min på telefonen, og jeg kan høre tårene i øynene hennes. Hun har fått et brev fra en ungdomsvenninnes voksne datter, som har funnet mors adresse gjemt i sin mors saker, - og omsider fått sendt et brev. Venninnen er død. For en god stund siden.
Forrige uke var jeg med Mor og Far i en annen begravelse. Det tynnes i rekkene.

Det er godt voksne mennesker som var voksne, stabile faktorer i livet mitt fra jeg ble født. De har jo alltid vært der. De delte et liv med de unge menneskene mine foreldre en gang var, og fulgte med som venner man hadde, men ikke alltid så så ofte da de fleste stiftet familier og livet var intenst. Men det kom julekort, og i blant noen som kom innom på sommerreiser. De fulgte med på hverandres barn og etterhvert barnebarn, og var i det nettverket av kjente som vi har rundt oss, - de som vet om oss. De som har visst om oss lenge. De som gjør at det finnes mange i verden som ikke ser meg - men som vet at jeg finnes. At jeg er Mormors datterdatter, Mors og Fars datter, meg.

Slik jeg kjenner på verdien av at mine barn også er vevd inn i et slikt nettverk, et slikt fellesskap. At det er mange som vet om dem og følger med på dem - også på avstand. Som bryr seg, som teller år og klasse, som ser at tenner er mistet, eller får med seg noen høydepunkter i julebrevene. Som vet at de finnes og vet at de er mine barn, at de hører til i en sammenheng.

Slik bevarer vi hverandre. Vi blir sett. Vi hører til i et fellesskap.

Vi har mistet nære før. De er med oss i samtalene. Vi holder minnet og savnet levende. Den bestemoren barna mistet før vi to foreldrene engang hadde møtt hverandre - hun er med oss, vi snakker om henne, de vevde teppene hennes henger på veggen og det felles stadig noen tårer. Veslejenta bærer hennes navn som mellomnavn og er svært stolt av det. Den siste av oldemødrene, min nære, kjære matriark av en mormor, som rakk å holde min minste i armene mange ganger den siste sommeren, og fikk med seg barndåpen hans i strålende augustsol, rank og stolt i bunaden sin, med smertene godt skjult - vi ser på bildene og minstemann gråter igjen - "for jeg savner henne sånn"....

Snart er det minstemanns seksårsdag. Noen ganger tenker jeg at - skal vi virkelig invitere så mange, hva med bare de nærmeste slektningene... Men så slår vi til.  Vi må jo samles. Slekta - og de andre nære. - En hel haug. Våre voksnes nære venner med alle sine ungeflokker blir med. Vi må jo samles. Vi kan da ikke bare sende julekort! Det er flere nettverk som skal veves for tider som skal komme. Vi skal se hverandre og merke at vi finnes - vi skal ha nok å minnes når den tid kommer. Og alle våre små, de skal vokse opp med vissheten om at det finnes noen som er Mamma og Pappas nære, fra før de selv var til - og hele livet, noen som har visst om dem fra de var små knøtt. De er sett. De er regnet med. De hører til. Det er noen rundt dem.