ansvar for å velge - en kvinnedagsrefleksjon på tampen

- Du har jo valgt sjøl - da kan du ikke si noe.
eller
- I dagens samfunn er det bare sånn. En må tilpasse seg slik det er.
(Jeg har fulgt debatten på Mammadamens side om "målestokken på en vellykket kvinne" - og der finnes det mye lesverdig. Og noen innspill inspirerer til en kommentar om det å velge. Noe lignende som dette ovenfor.)

Dette er nok en kvinnedagsrefleksjons-sak. Vi er så privilegerte - i vår tid, i vår krok av verden. Vi har så mange valg. Fortidig kvinnekamp har gjort kvinners valg mange og mer selvfølgelige. Det skal vi ta vare på. Vi skal ta valg på alvor. Også midt i vår privilegerthet!

Jeg reagerer på begge kategoriene av innvendinger ovenfor. Valg er ikke så enkle - at en hver gang en har tatt et valg, så skal en bare svelge alle konsekvenser uten å analysere eller stille spørsmål. Og det å slå fast at vår tid krever kun tilpasning, er jeg helt uenig i. Ja - de er et rotterace der ute. Betyr det at vi er tvunget til å henge med på alt - eller betyr det "bare" at vi må være sterkere og tydeligere på egne valg og verdier.

Jeg er opptatt av valg - av å velge. Jeg er opptatt av hva en kan velge, hva en ikke kan velge, og hvordan en kan velge å leve med det en ikke har valgt. For det er grenser og begrensninger for oss alle. Vi lever alle med krav, savn og utfordringer som vi ikke har valgt. Det er vårt liv allikevel. Det skal nå leves. Og så kan en tenke over hvordan en vil velge å leve med dette.

(De årene jeg "ikke sov" - for eksempel. Å - det er et bittelite eksempel. Ikke noe stort og sensasjonelt og politisk eller noe som helst. Hopp over den som vil. Men det var jo en del år. Seks-sju vil jeg vel egentlig si. Jeg hadde ikke så mange valg med hensyn til hvorvidt jeg fikk sove. Men jeg valgte to grep. Det ene var å alltid få gjort noe som jeg ikke måtte. Noe -  ikke bare legge meg så fort jeg kunne - for å få sove en time mer. Det var berginga. Det andre var å la natta være over når den var over. Bestemte meg for at dårlige netter ikke skulle få ødelegge hver eneste dag for meg også. Klokka seks var det morgen. Med fire timers søvn fordelt på ti økter, sto jeg opp og valgte å ha en best mulig dag. Siden jeg ikke klaget og akket og oiet meg på dagtid trodde andre visstnok at jeg var en småbarnsmor som sov natta gjennom. Jaja....
Denne fasen av livet er over. Jeg kan stort sett sove nå, når jeg vil. Jeg har fått andre valg enn jeg hadde da. Men prinsippet kan overføres til andre utfordringer i livet...)

Men valgene. Og disse tilnærmingene ovenfor. Er det slik at hvis en har gjort et valg, så kan en ikke reflektere, undres, analysere, stille spørsmål omkring konsekvenser og vilkår for dette? Selvfølgelig ikke. Et valg har man tatt - for eksempel å velge bort fast ansettelse og mange kroner og pensjonspoeng - skal en ikke da også kunne reflektere og undres over en del andres forundring og forbauselse over et slikt valg. Ja en har tatt et valg - men er det gitt at reaksjonene skal være slik? En kan fortsatt jobbe for og diskutere rammene, konsekvensene og verdsettingen i samfunnet omkring - en skal ikke bare tilpasse seg verden slik den er.

For verden slik den er - den er jammen krevende nok. Og mye er riv rav ruskende galt. Og noe er bare for mye. Og ofte rekker en ikke tenke over det hele - fordi så mye går så fort. Jeg synes det er nok å ta av til å i hvertfall ikke bare tilpasse seg. Slik kan jeg jo ikke leve. Tilpasse meg galskapen?

 Men prøve - med museskritt og de små valgene jeg har - å stå for noe, være noen, kjenne etter, leve dette livet slik at jeg kan stå for det. Som best jeg kan.