det skrekkeligste

Stålsette seg. Vite at det som har skjedd, det var det utenkelige som allikevel ble virkelig - og som vi nå må klare å tenke og leve med.

Sommerens katastrofe for oss alle - rammet oss alle - på ulikt vis. Rystet oss som samfunn. Etterlatte mange blant oss med uendelige savn og smerte og marerittminner. Et liv som aldri blir det samme igjen.

Oss andre, vi som såkalt ikke direkte ble rammet, - vi lever også i et samfunn som er endret, med en utrygghet og sårbarhet som er demonstrert, med det uhyrlige, skrekkelige blant oss. En skrekk vi må leve med.

Rettssaken nærmer seg. Vi skal lese og høre om det daglig. Oppgjøret med det som er utenfor alle dimensjoner av rettferdig oppgjør, skal skje.

Jeg stålsetter meg. Som jeg gjør hver morgen jeg skal vandre gjennom et fortsatt forslått og avsperret regjeringskvartal. Som jeg gjør når jeg ser medieoverskriftene. Som jeg gjør når jeg ser rundt meg i menneskemylderet i vårlyset og undres - er det flere av dem? -  flere monstre som vil ramme, skade, ødelegge. Stålsetter meg - mens tårene sprenger på. For nå vet vi at det ufattelige, det skrekkeligste kan skje. Nå må vi leve med det.