forpliktet til håp?

litt håp... - en vår som skal komme, sprettende blad på pelargoniaen...

På en måte - og merk dette, jeg skriver jo "på en måte" - altså modifiserer jeg allerede her innledningsvis, - men på en måte føler jeg at en er forpliktet til å  ha håp, forpliktet til å tro på noe når en har barn. Forpliktet til å tro på en framtid. For det er jo dit de skal. Hvordan kan jeg ellers forsvare å ha satt dem inn i denne krevende verden, dersom jeg ikke selv har håp, har tro, ser en visjon for framtida!?

Vi er fortsatt i tiltroens og optimismens fase. Vi har fortsatt så små barn her i huset at de har med seg troen og tiltroen på voksnes makt til å ordne opp (i alt!), troen på en mening med det meste, sikkerheten i at "det går bra til slutt".
Jeg vet at denne fasen skal gå over for dem. De skal gjennomskue, de skal se svakhetene i systemene rundt seg, de skal se de voksnes avmakt overfor en del av verdens problemer. Slik er det. Det er livet. Slik blir vi alle voksne og ser vårt eget ansvar i en vanskelig verden. Det er ikke alltid sikre svar og sikre løsninger. Det kommer ikke alltid "en voksen og ordner opp". Til slutt er den en selv som står med ansvaret.

Jeg ønsker jo så inderlig å sikre og trygge og skjerme mine små. La dem få være små. La dem få ta sin egen utvikling gradvis og i eget tempo. Samtidig kan jeg ikke skjerme dem helt for den verden de lever i. Det finnes krig i verden. Det finnes sult og nød og barn som dør. Det finnes onde gjerninger. Smellet den 22. juli hørtes helt til oss. Dette er den verden de skal leve i. Dette er den verden de skal finne håp og framtid i.

Vi må greie begge deler. Den trygge basen - og det ansvarlige blikket og innsikten utover egen base.

Håp ligger i et bilde av at "det nytter". Med all min voksenkunnskap, så fortviles jeg ofte over verdens vrange ferd, over alt som ser ut til å gå feil vei. Hva gjør jeg da med forpliktelsen på håp, forpliktelsen på visjoner? Min egen ungdoms idealisme er ikke over, det er ikke det - jeg mener og tror og ønsker fortsatt!; men tyngden og smerten i erfaringene gir tyngre skritt. Jeg tror på noe - men er ikke alltid så håpefull...

Og har jeg lov til det - til å kjenne de tunge skrittene når jeg tross alt har barn, barn på full fart framover?

Det er jo der jeg får det til - når jeg lytter til barna selv. Og går de små skritt sammen med dem. Lar deres tillit virke tilbake på meg slik at vi kan gå disse skrittene sammen. Min innsikt og tyngde, deres tillit og framdrift. Kunnskap og tro. Gradvis styrke hverandre. Jeg må se den styrken jeg kan hente i min beundring for og tillit til alt det jeg ser vokser fram i disse tre små som jeg kjenner så godt - og la denne styrken være en støtte i mitt ansvar for å gi gode vilkår for håp, innsikt og ansvar videre til dem.

Og noe nytter jo. Vi forstår litt for litt. Vi undres og går videre. Vi er mot og for og tar standpunkt, valg og verv, samler penger til "fattige barn" og går noen skritt til. Pugger noen gloser, skreller noen poteter, finner ut hvor Syria ligger, sår noen frø, hjelper en venn...
Små skritt. Slik barnets utvikling bør få lov til å være. Kanskje er det i dette det ligger håp...

- tre små - framtidsskuende, med premiesekker og "ekte gullmedaljer" rundt halsen - ved avslutningen av dagens "Barnas Skidag i Østmarka" - gledesfylt skirenn i 10 varmegrader.