søndag 11. mars 2012

forpliktet til håp?

litt håp... - en vår som skal komme, sprettende blad på pelargoniaen...

På en måte - og merk dette, jeg skriver jo "på en måte" - altså modifiserer jeg allerede her innledningsvis, - men på en måte føler jeg at en er forpliktet til å  ha håp, forpliktet til å tro på noe når en har barn. Forpliktet til å tro på en framtid. For det er jo dit de skal. Hvordan kan jeg ellers forsvare å ha satt dem inn i denne krevende verden, dersom jeg ikke selv har håp, har tro, ser en visjon for framtida!?

Vi er fortsatt i tiltroens og optimismens fase. Vi har fortsatt så små barn her i huset at de har med seg troen og tiltroen på voksnes makt til å ordne opp (i alt!), troen på en mening med det meste, sikkerheten i at "det går bra til slutt".
Jeg vet at denne fasen skal gå over for dem. De skal gjennomskue, de skal se svakhetene i systemene rundt seg, de skal se de voksnes avmakt overfor en del av verdens problemer. Slik er det. Det er livet. Slik blir vi alle voksne og ser vårt eget ansvar i en vanskelig verden. Det er ikke alltid sikre svar og sikre løsninger. Det kommer ikke alltid "en voksen og ordner opp". Til slutt er den en selv som står med ansvaret.

Jeg ønsker jo så inderlig å sikre og trygge og skjerme mine små. La dem få være små. La dem få ta sin egen utvikling gradvis og i eget tempo. Samtidig kan jeg ikke skjerme dem helt for den verden de lever i. Det finnes krig i verden. Det finnes sult og nød og barn som dør. Det finnes onde gjerninger. Smellet den 22. juli hørtes helt til oss. Dette er den verden de skal leve i. Dette er den verden de skal finne håp og framtid i.

Vi må greie begge deler. Den trygge basen - og det ansvarlige blikket og innsikten utover egen base.

Håp ligger i et bilde av at "det nytter". Med all min voksenkunnskap, så fortviles jeg ofte over verdens vrange ferd, over alt som ser ut til å gå feil vei. Hva gjør jeg da med forpliktelsen på håp, forpliktelsen på visjoner? Min egen ungdoms idealisme er ikke over, det er ikke det - jeg mener og tror og ønsker fortsatt!; men tyngden og smerten i erfaringene gir tyngre skritt. Jeg tror noe - men er ikke alltid så håpefull...

Og har jeg lov til det - til å kjenne de tunge skrittene når jeg tross alt har barn, barn på full fart framover?

Det er jo der jeg får det til - når jeg lytter til barna selv. Og går de små skritt sammen med dem. Lar deres tillit virke tilbake på meg slik at vi kan gå disse skrittene sammen. Min innsikt og tyngde, deres tillit og framdrift. Kunnskap og tro. Gradvis styrke hverandre. Jeg må se den styrken jeg kan hente i min beundring for og tillit til alt det jeg ser vokser fram i disse tre små som jeg kjenner så godt - og la denne styrken være en støtte i mitt ansvar for å gi gode vilkår for håp, innsikt og ansvar videre til dem.

Og noe nytter jo. Vi forstår litt for litt. Vi undres og går videre. Vi er mot og for og tar standpunkt, valg og verv, samler penger til "fattige barn" og går noen skritt til. Pugger noen gloser, skreller noen poteter, finner ut hvor Syria ligger, sår noen frø, hjelper en venn...
Små skritt. Slik barnets utvikling bør få lov til å være. Kanskje er det i dette det ligger håp...


- tre små - framtidsskuende, med premiesekker og "ekte gullmedaljer" rundt halsen - ved avslutningen av dagens "Barnas Skidag i Østmarka" - gledesfylt skirenn i 10 varmegrader. 

10 kommentarer:

  1. Vi er forplikta til å ha håp, vise mot og optimisme. Da overfører vi det til ungene våre. De får nok av eksempler på det motsatte etterhvert som de vokser opp... Ha ei fin ny uke, du og:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, vi er det. De fortjener det og vi trenger det alle sammen at i hvertfall ungene kan se framover med hevet hode.

      Slett
  2. Syns det er utrolig vanskelig å forklare for treåringen AT, og ikke minst HVORFOR det finnes urettferdighet i verden. Blant annet.... Fint innlegg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Urettferdighet kan jo ikke forklares, tenker jeg. Urettferdighet er jo nettopp urettferdig. Det er ingen forklaring på det. Det er noen ganger noe vi kan gjøre med det - for eksempel dele godene bedre. Men andre ganger er det bare forferdelig urettferdig. Som henne jeg møtte i dag som skal dø av kreft, det er bare urettferdig.
      Og en treåring er veldig liten, husk det. Ikke pøs på med alt, det blir for mye. Gå skrittene sammen og ta det underveis...

      Slett
  3. Tankevekkende innlegg - både godt og vondt skrevet om forpliktelsen overfor barna våre og konflikten mellom erfaring/kunnskap og håp.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk - ja det er litt sånn - på godt og vondt. Når jeg ikke vet hvordan jeg skal gå videre, så kan jeg se på ungene mine og hente styrke i at de skal videre - og da skal jeg være med.

      Slett
  4. Enig med du, den tiltrua må vi prøve så langt vi kan å ikkje ta frå dei. Og ein måte å gjere det på er å ikkje love for mykje. Eg har blitt nøydd til å lære ein pappa eg vagt kjenner at han ikkje må love barna sine ting han ikkje har tenkt å halde. Eg har sjølv opplevd dette, og sett korleis tiltrua eg hadde til mine foreldre brast gong for gong då eg forsto at det dei hadde snakka om skulle skje ikkje ville skje likevel.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det må vi prøve alt vi kan. Og noen ganger er det tungt. Noen ganger kommer motløsheten over meg selv. Men i ungenes modige framdrift henter jeg nye krefter, om ikke alltid mot.
      Jeg er veldig enig med deg i det å ikke love for mye. Være ærlig. Og stå for det en sier. Gull og grønne skoger som en aldri får har ingen godt av.

      Slett
  5. Tankevekkende og fint innlegg! Å ha håp er en av de tingene i mitt liv jeg aldri kommer til å slippe, selvom det noen ganger er vanskelig å holde fast på det. Håpet vil jeg så absolutt strebe etter å gi videre til mine små, og oppmuntre dem til å se små gleder midt i alt det som kan være vanskelig her i livet. For det finnes jo små gleder rundt forbi, hvis vi bare ser etter ;)
    Tusen takk for at du delte dette og satt fingeren på noe viktig! Ønsker deg en skjønn uke videre.

    SvarSlett
  6. Takk - og gode dager til deg også

    SvarSlett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)