like vinteren?

Det er bare å innrømme det. Jeg er ingen stor vinterentusiast. Jeg fryser. Og fryser og fryser. Jeg savner lyset. Jeg savner varmen. Jeg savner tørre veier. Jeg kjenner fortsatt på meg alle årene jeg har slept vogn og småbarn over snøhaugene. Her oppe i grenda er vi nok nederst på hovedstadens prioriteringsliste når det skal brøytes.

Som barn var skidagen på skolen langt oppe på min "grue-seg-liste". Omtrent på samme sted som friidrettsdagen på høsten (da vi av alle ting løp sekstimeter på asfaltunderlag i kaldt oktobervær og blå turndrakt og gymsokker - hadde vi ikke funnet opp joggeskoene ennå?). Skidag, lange turer innover i skogen, redd for å være sist, redd for å ramle og bli ledd av.

Jeg var vant med ski hjemmefra, jeg hadde så godt utetøy som en søttitalls barneskoleunge kunne ha, jeg var sikkert ikke sist hele tida. Men allikevel gruet jeg meg hele året.

Jeg husker jeg påpekte for en voksen en gang, kanskje som niåring... - at det var èn dum ting med sommeren, det var myggene - men om vinteren, da var det SKIKORTET. Det dominerende skikortet der en skulle føre inn alle kilometer en gikk - og få merke til slutt. Det burde bli gull... Jeg syntes skigåing alene eller med Mor og Far var helt greit. Men når det skulle telles, observeres, måles - og ikke minst sammenlignes og premieres - da kom prestasjonsangsten og den vonde vinterklumpen i magen igjen.

Så sitter jeg her - har passert førti - fryser fortsatt, synes det er litt skummelt å kjøre bil på ubrøyta vinterveier her oppe i kroken der det fortsatt går to døgn før de brøyter...

Men jeg har tre små - som elsker snø! Som elsker aking! Som ruller seg i snøhaugene og bygger huler. Og som går på ski som noen små raketter. Og skriver kilometer på Barnas Skiklubb og jubler over hvor mye det blir.

Seier!

Det er så godt å se! Så har jeg greid å ikke overføre min vonde vinterklump. De lever nå her i vinterlandet - jeg unner dem så veldig et bedre forhold til vinter og uteliv om vinteren enn jeg har hatt.

Og jeg kler meg så varmt jeg kan - heier og følger opp, fyller varm saft på termos og planlegger nye utflukter og mer moro. For ungene. Og håper at det smitter - gradvis - over på en mamma underveis...

(Bildet: Lillebror smører underveispappaens ski - iført sin aller mest nystrikkede skilue!)