å si "nei"

Det er så mye en kan ha lyst til her i verden. Det er en vrimmel av muligheter. Og vi skal naturligvis kunne kaste oss ut i det og si "JA" til livet og mulighetene - men jammen må en som foreldre si mye "nei" også. Det er en evig balansegang.

Jeg forsøkte et lite historikerblikk for min eldste sønn i kveld - som hadde så veldig lyst til noe som slett ikke er aktuelt ved leggetid, nemlig et aldri så lite dataspill - "Har så veeeeldig lyst!" - Og jeg prøvde å forklare følgende resonnement:

- da Mamma og Pappa var små så var det ikke så mye å si "nei" til. Det var ikke så mange forskjellige muligheter som nå. Det var en tv-kanal og en radiokanal. Det var INGEN dataspill. Det var ingen barn og ingen voksne (som vi kjente) som hadde mobiltelefon. Ingen eide noe sånt som en trampoline. Ingen vi kjente reiste lenger enn til Danmark eller Sverige på ferie.

- Døgnet var like langt den gangen som nå. Vi hadde like mye tid, og antagelig like mye oppfinnsomhet, krefter, fantasi osv som barn i dag. En kan godt tenke seg at vi fikk GJORT like mye som barn i dag.

- Men det var færre ting vi ikke fikk gjort. (Hvis en ikke begynner å regne inn alle slags uansett urealistiske alternativer....)

- Konklusjon: Barn i dag må altså leve med at det er flere ting de ikke får gjort, eid, vært med på osv. Det blir (eller bør bli...) "nei" til flere ting.

(Og det samme gjelder - eller bør gjelde - voksne. Vi bør også kunne klare oss uten mer. Det er nok igjen allikevel. Vi fyller døgnet og huset og kreftene og det meste allikevel...)

(Bildet: Noe fra hylla som en kan si "ja" til. Den gode frokostteen i grå boks, hele hvitløk - ikke til te, men til all slags middag - i den kinesiske, og nellikspikre som overlevde jul i den julete i midten...)