fredag 3. desember 2010

fredagskveld i fred


Fredagskveld.
"Alle" er visst på julebord.

Ikke jeg.
Jeg pakker sjalet rundt meg, fyrer i ovnen hjemme, tenner lys, spiser fredagsmiddag med tre fine unger og ser på Månetoppen.
Til kveldsgrøten leser vi Astrid Lindgrens historie om Sunnaneng. Alle tre sitter målløse og lytter til historien om de to fattigungene Mattias og Annas harde kår. Lillebror med sin illsterke rettferdighetssans blir rød i ansiktet og knytter nevene. Alle har vi tårer i øynene. Og tilslutt får de to fattigungene være i Sunnanengs fargerike og varme vår for alltid - i et lekende barneliv - og hos en mor med pannekaker til alle sine barn.
Les!

Så kryper mine små under varme dyner. Storebror og jeg har en eksklusiv stund med Beat for Beat i sofaen under ullteppet, begge forkjølet og fredagsslitne, før han også tar kvelden.
Og jeg strikker hemmeligheter.

God andre adventshelg til deg.

6 kommentarer:

  1. Sunnaneng er en nydelig historie - men jeg trodde alltid at de to ungene "egentlig" frøs ihjel i snøen på slutten. Fint men veldig trist på en gang.

    God helg!

    SvarSlett
  2. - ja, det tror vel jeg også - men jeg overlater jo til ungene å utvikle sin egen tolkning av hva som "egentlig" skjer.

    SvarSlett
  3. Jeg gav opp å lese Sunnaneng, jeg gråt så ille at ungene ble mer skremt av meg enn opplsukt av historien. Men fin er den, og jeg tror jo også at de frøs ihjel, men kanskje er det slik å dø - å komme til det fineste man kan tenke seg?

    SvarSlett
  4. Hørtes ut som en veldig fin fredagskveld, til tross for at Sunnaneng er veldig trist. For de dør jo, men som fru S. sier: kanskje det er slik på den siden vi ikke vet noe om?

    SvarSlett
  5. Sunnaneng har jeg ikke lest, jeg tror jeg må lese den nå.
    Håper dere har hatt en fin helg og at dere er forkjølelsesfrie!

    SvarSlett
  6. Astrid Lindgren var jo en barnebokforfatter som "turte" å skrive om det vonde og vanskelige - også for barn. Om fattigdom og vanskelige kår, klasseforskjeller, om barn som ikke hadde det godt og om sykdom, ensomhet, forlatte barn og om død.
    Det er alltid en balansegang - og en må se an og kjenne sine egne barn - men jeg vil jo at de skal få disse historiene som en del av sin refleksjonsbakgrunn og som barndomsopplevelser. Ikke bare Postman Pat-dramatikk...
    (vi er fortsatt forkjøla - men står på beina, takk for gode ønsker!)

    SvarSlett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)