vemod og videre

Det er kalde junidager med varme solstråler innimellom. Et lite skybrudd midt i barnehagens sommerfest ødelegger ikke gleden for en strålende seksåring som synger verdens vakreste avskjedssang i den gode barnehagen vår (der vi har vært sammenhengende i ni år). Og regn og sol gir nye håp - for vekst i hagen og en regnbue som kanskje fører et sted hen....

Døren lukkes, porten låses, alt er gjort for aller siste gang. 

Gi meg hånden - før du reiser - sett deg ganske stille på mitt fang. 

Om det som er forbi er forbi, da har jeg noe vakkert å si: 

Alltid skal jeg huske det vi delte du og jeg - aldri skal jeg glemme alt du var for meg.

Være sammen, siden skilles - det er veien hver og en må gå.

 La oss ikke være triste, selv om det er oss det gjelder nå. 

Om det som er forbi er forbi, da har jeg noe vakkert å si: 

Alltid skal jeg huske det vi delte du og jeg - aldri skal jeg glemme alt du var for meg.

Døren lukkes, porten låses, alt er gjort for aller siste gang. 

Om vi siden aldri møtes, skal jeg være hos deg i min sang.  

Om det som er forbi er forbi, da har jeg noe vakkert å si: 

Alltid skal jeg huske det vi delte du og jeg - aldri skal jeg glemme alt du var for meg.

Dette er skolestarternes avskjedssang i barnehagen vår. For niende gang så jeg en slik ring av kjempestolte seksåringer, klar for verden utenfor, synge - hånd i hånd. Og for tredje - og antagelig siste gang... - var det min egen vesle-store skolestarter som sto med i ringen.
Trygge og sikre og stolte og glade. De virker så klare for det nye (i hvertfall her og nå i den fortsatt kjente, trygge ringen her i sandkassa...).

Det er vi voksne - med kameraene og solbrillene - som står med trillende tårer og vemod i halsen.