slik var de, ungdommene ved vannet

Pinseaften - men på dagen. Sol og sommer og skogstjernet vårt. Vårt "hemmelige sted" (vi må nok fortelle alle disse menneskene at det egentlig er hemmelig, ler vi til hverandre når vi hører lyd og latter fra mange når vi nærmer oss).

En stor ungdomsgjeng har slått seg til på berget nærmest vannet. Vi finner en fin plass til vår egen lille familie litt lenger opp i sola. Vi er her igjen. "Nå er det den første turen til tjernet i år". "Hver dag går vi hit" - smiler ungene. Det er så godt å vite at sommerdagene er i gang - at dagens og årets opplevelser kjeder seg sammen med somrene før - og somrene som kommer (håper vi....)

Jeg ser på ungdommene. De ser ikke oss. (Naturligvis). De ser hverandre og er midt i sitt eget fellesskap. Gutter og jenter, 10-12 stykker- Jeg gjetter en tiendeklassegjeng som har avtalt å møtes nå på slutten av skoleåret, 15-16-åringer. Det er tydelig at de kjenner hverandre, er trygge på hverandre. Tøyser, flørter, diskuterer, organiserer felles mat, stuper uti, dytter hverandre i vannet, smører solkrem, spiller musikk, lever, leker, er unge og glade og trygge. Tar til og med ansvar for å få med seg all søpla da de går, for en gjeng! Tar vare på hverandre, tester hverandre ut, hører sammen. Slik ser det ut.

Og mens jeg følger med på mine egne tre små - som også er midt i det lyse sommerlivet og kaster seg ut i sommerens første bad - så ser jeg denne ungdomsflokken på berget her ved vannet, ser fellesskapet, ser og ser med tårer i øynene.

For disse levende, glade, sammensveisede ungdommene på utflukt, - her ved et norsk lite ferskvann, på et berg i en skog - de er som de ungdommene som søkte fellesskap og sommerglede på en skogkledd liten øy i Tyrifjorden i fjor sommer. Slik var de også. Ungdommer på sommerleir. Flørte, dytte, dele potegullpose og grillmat, diskutere, tulle, sammenligne bikinier og nyte sola og fellesskapet.
Slik var de også. Slik var de også. I vannkanten, i starten av livet, i gleden, i sommeren. Slik var de også.