I en god del år - mellom egen barneskoletid og inntil jeg fikk egne barn (en god del år!) - var jeg forholdsvis ambivalent til 17. mai. Ikke fordi jeg ikke syntes at nasjonaldag med barnetog og bjørkeløv er helt ålreit - men fordi jeg ikke visste hvordan jeg selv skulle kunne passe inn på denne dagen. Hvor var min plass? Hvor hørte jeg til? Jeg visste ikke helt hvordan jeg kunne være en deltaker - ikke bare en observatør...
(Og det er jo verdt å minnes, for noe av det vi holder høyt som en fane for dagen, er jo nettopp dette at søttende mai skal være for alle, for fellesskapet og tilhørigheten. Men så har vi kanskje alle noen minner om å falle utenfor.)
De siste ti åra har det vært enklere. Særlig siden førstemann begynte på skolen. Jeg slipper å lure på hva jeg skal, hvor jeg hører til. Jeg har lagt søttendemai-ambivalensen til side. Jeg tenker ikke så mye over det, jeg krysser av på lister, melder fra om ettermiddagsvakt på kafeen på skolen, plotter inn tidspunkter for koret, pakker vannflasker og plaster, t-banekort og ekstra strømpebukser og er beredt. Jeg er midt i mylderet - midt i dugnadsgjengen. Jeg er en av de som står med strykebunker kveldene før. I år måtte også regndressene være nyvaskede. Jeg baker til kakesalg og til egen feiring. Jeg er oppe før hanen galer og fester sløyfer og fletter hår. Jeg har barn som synger i kor fra morgen til kveld - som går mange kilometer i tog - og vi følger og roper hurra og har ansvar for potetløp og selger kaker og pølser. Vi kjøper lodd og vinner aldri og til slutt bærer jeg verdens sterkeste seksåring hjem seint på ettermiddagen, mens pappaen fordeler innleverte kakefat til dagens kakebakere...
Fellesskapet skal være stort og mangfoldig. Det skal være rom for mange måter å forholde seg til søttende mai på. Mange måter å delta på. En felles festdag med is og pølser og alvor og glede - det er helt greit. Det er ikke den dagen vi risikerer å bli skummelt isolasjonistisk-selvgode-nasjonalistiske. Det er is og bjørkeløv nok til alle. Men alle de andre dagene - da skal vi passe på.
Det er godt å tilhøre dugnadsgjengen. Det er godt å være deltaker..
Og alt til sin tid. Kanskje blir jeg en mer distansert observatør en gang i en fjern framtid? Eller kanskje blir jeg en evigvarende frivillig kaffekoker! Det gjør jo godt!
Ja, hva gjorde vi før vi fikk barn? Vi samlet oss noen venner da. Og feiret liksom... men det var ikke den store susen over det, det var ikke det.
SvarSlettNå har vi bakt og vært voksen i toget, vært strenge med barneflagg og ivrig heiet på han som lekte fem leker og fikk en gratis is.
Og vi har vært sammen med de samme vennene, med eller uten barn og vi hører litt til likevel. Med våre folk.