gyldne tider

"Jeg tror vi er inne i en gyllen tid som foreldre, nå." Sa mannen her om dagen.

Det kan være noe i det. Vi har oppegående og sjølgående unger - som mestrer mangt og meget - men som fortsatt plasserer seg selv midt i familien og familien midt i livet.  Familien er fortsatt det primære fellesskapet for hele gjengen. Men som de tre små-store ungene de er - så er de også fullt ut med på å fylle familielivet med innhold, komme med ønsker, forslag og ideer - og de er kjent med og fullt med på å holde familietradisjoner og ritualer oppe og i gang. Vi har alle våre opplevelser og aktiviteter hver for oss - men det grunnleggende fellesskapet som vi alltid starter i og vender tilbake til - det er familien, både i hverdagsliv og ellers. Vi går på tur sammen, ordner i hus og hage sammen, deler måltider, leser høyt sammen, hjelper hverandre, krangler, trøster og løser problemer -  og vet hvor vi har hverandre.

Og fortsatt er vi foreldrene tydeligvis regnet som noen som er til å stole på i tykt og tynt, noen som en kan lene seg til, noen som kan hjelpe og ordne opp - noen som alltid er der. De første de går til. Det er en stor tillit å få - en stor ting å oppleve.

Det kommer nye faser. Alt til sin tid. Det skal vel være noen opprør her i huset også. Det blir også spennende tider. Kanskje er de gyldne på sine måter. Nattevåk og nyfødte babytider var jo en underlig-vidunderlig og fantastisk tid det også.  Gyldne øyeblikk.  Alle faser har vel sitt gyllenskjær og sine tyngre sider. En må bare kjenne etter der en er....