tid til livet

Jeg har blitt utfordret på dette med familieliv og tid. "Hvordan gjør vi det?" "Har vi noen lure grep?"

Jeg er vant til å skrive mye om dette, tenke mye på det - og vant til å være bevisst på det her i mitt - vårt - eget liv, i vår familie. Jeg deler gjerne. Men jeg kjenner en ambivalens i forhold til å være en gullkorn- og smarte-tips-inspirator. For - alle familier er forskjellige, alle familieliv er forskjellige. Det som er godt og riktig for oss trenger ikke være det samme for deg. Det å sitte som en som kan øse ut av gode tips kan lett bli en slags bedreviter-rolle, en som tror en har smartere løsninger på livet, liksom. Det er ikke meg. Jeg vil gjerne dele. Men livet for oss alle, hver og en må leves - ikke belæres som en "smart løsning".

Dessuten - ja, vi har noen grep og vi har mange tanker. Men det er ikke sånn at alt går greit alltid, det er ikke ren idyll og harmoni, selv et noenlunde bevisst forhold til tid og prioriteringer gjør ikke at en slipper press og stress og hyl og skrik til tider. Og når alle hyler og har stått opp med feil bein først - så er det slett ikke sikkert at mammaen har tålmodigheten på plass.

Så hva skal man si? "Hvordan gjør vi det?" "Har vi noen lure grep?"

Jeg tror jo at det hjelper å holde fast på noen grunnleggende tanker. En kan ikke ha lure grep på alt som oppstår - men en kan ha en slags beredskap gjennom et bevisst forhold til prioriteringsrekkefølger i livet - og en linje i hvordan en resonnerer. For eksempel - starter vi i alle de ytre behovene, kravene, fristene, møtene, oppgavene, prestasjonskravene, alt vi "burde", all tilkortkommenhetene "der utenfra" - og prøver å tilpasse oss. Eller starter vi innenfra, stabiliserer livet for oss i kjernen, og så går ut og mestrer verden som best vi kan.

Og - så tror jeg på å etablere en grunnrytme i en familie. Den endres naturligvis over tid, med ungenes alder, med vår alles utvikling, interesser, alt... Men over tid befester rytmen seg også, vi kjenner den igjen og tøyer og tilpasser den til nye faser i livet. Med en slik rytme mener jeg alle slike små enkle familierutiner og ritualer, alle slike små "på lørdag pleier vi å...", "til kveldsmat gjør vi slik...", "når vi skal på tur, så pleier vi..."., "på fredager...". Våre små ritualer er våre og trenger ikke være mønster for noen. Men de gir en rytme og en gjenkjennelighet, som er trygg, som skaper en identitet og et fellesskap for oss her i denne tette gjengen - og som gir oss noe å vende tilbake til når det er hektiske dager som slett ikke følger noen rytme, når vi er fra hverandre - eller når presset utenfra blir stort - så finnes det rett og slett en rytme å vende tilbake til, falle inn i igjen.

Og - så tror jeg vi må minne oss alle om at livet, selve Livet, det leves nå faktisk hele tida. Det er ikke "etterpå" - når vi får bedre tid, når det blir ferie, når rapporten er levert, når terrassen er bygd osv. Det er hele tida, skritt for skritt. En barndom er kort. Den er nå. Småbarn er de som er aller best på å leve direkte "her og nå", fullstendig oppslukt av en søledam, intenst inne i å fullføre en tegning. Livet med småbarn gir også denne intense her-og-nå-bevisstheten på godt og strevsomt - alt trengs nå! Mat, stell, trøst, løpe til og stoppe en toåring på ferd ut i veien, trøste, stelle... Det er intenst - men det er også en livserfaring vi kan ta med oss når de vokser til, tidsstrekkene blir lengre, tidsforståelsen og evnen til å vente øker. Men livet er fortsatt her og nå. Vi trenger å sette av åpen tid - til fellesskap, til det uventede, til fantasien, til ro og uro og liv.