Akkurat for tida har vi sånne dager som vi i denne familien "egentlig" tror at vi egentlig ikke har (fordi vi velger annerledes, liksom - ro og tid og sånn, altså....). Men de dagene er der for oss også - da det er for mange poster på programmet sånn samlet sett på oss fem. Egentlig mer enn det går.
Men det går det også. Vi bygger på lærdom fra slik vi "egentlig" har det, fra de jevne rolige regelmessige dagene og bruker det for alt det er verdt. Vi legger opp de ekstraordinære dagene slik at den jevne hverdagsrytmen ivaretas mest mulig for flest mulig. Vi forklarer og gjør det ekstraordinære og tettpakkede oversiktelig for de små. Vi sørger for god og skikkelig mat underveis hele dagen, store gode matpakker, middagsgryter klar kvelden før. Vi trenger krefter når det er for mye. Vi får hjelp av gode mormor til å lappe sammen ettermiddagene. Vi passer på at når vi lander sammen, så holder vi rundt hverandre og har tid til å høre og snakke og trøste og ta igjen for strevsomme dager. Vi skriver huskelister og arbeidslister. Det blir lesestund til kveldsmaten, uansett.
Og jeg kjenner at det igjen er sant - det med det som gir og det som tar krefter. Jeg favner en skravlete sliten ungeflokk en kveldsstund og steller og stuller. Jeg lager flere kostymerekvisitter til kor og teater i en mørk kveld. Jeg koker morgendagens gryte og skriver liste til mormor og legger fram klær. Og vet at verdens sterkeste seksåring kommer til å krype inntil meg og gi og få styrke og nærhet en hel natt - ganske snart.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)