den som skal velge, må tenke litt i blant...

Det er nå så mangt som  får en til å tenke over livet, valgene, ønskene, lengslene og tilkortkommenhetene her i verden. Og bra er vel det. At vi tenker. Ettertanke og noen overblikk kan være godt å ty til når dagene og ukene og karusellene og tidsklemmene snurrer fortere og fortere og noen-og-enhver kan glemme helt å tenke og kjenne etter - fordi alt fokus rettes utover mot nye frister, nye krav, timeplaner som skal følges og andres behov som skal dekkes.

Så vi får gripe de mulighetene som kommer - til å tenke litt. Og kjenne litt etter.

For noen uker siden ble vi som familie invitert til å dele noen av våre tanker og erfaringer omkring det å ta seg tid, det å ta det litt med ro - med barn, i en familie. Det var en spennende utfordring - (som tilslutt endte med både sminke og tv-kameraer og direktesending og selvfølgelig følelsen av å slett ikke få sagt så mye av alt en har tenkt...) - og noe av gevinsten med en slik forespørsel merket vi var rett og slett det at vi fikk en god sjanse til å sette ord på en del av tankene og prioriteringene våre overfor hverandre her i familien. Snakket litt om hva vi tenker, hva vi liker, hva vi synes er viktig - og hva vi gjør for å få det til. Det var nyttig og fint for oss alle. Vi ble litt klokere selv (helt uavhengig av hva vi egentlig fikk sagt der foran de kameraene). Vi ble litt tryggere - på at vi velger noe vi står for.

For det er vi som velger vårt liv. Og parallelt med all lydhørhet overfor barnas ønsker og behov og all slags familiedemokratiske beslutningsprosedyrer - så er det tross alt vi voksne som først og fremst gjør de grunnleggende valgene for rammene for denne familien. Så litt tenking er helt på sin plass.

Noen ganger når noen lurer (for folk lurer så inmari, virker det som) hvorfor vi ikke jobber fullt, hvorfor jeg heller vil avspasere enn å få overtidsbetalt, hvorfor vi ikke har unger på SFO, hvorfor vi legger vekt på at noen skal være hjemme når skoleungene kommer hjem, hvorfor vi lar minstemann komme seint i barnehagen mange dager (og bli henta tidlig omtrent alle dager), hvorfor samme minstemann rett og slett har fridager uten at vi skal noesomhelst spennende, bare surre her og bygge lego og brette papirfly og spise grovbrød... hvorfor, hvorfor (hvorfor lurer folk så mye?) - så trenger vi ikke lete etter avanserte forklaringer (hva er det liksom som er så spesielt at akkurat våre unger ikke kan komme til tomt hus, være på SFO til halvfem, at vi har hjemmekontor på skift de fleste arbeidsdagene i uka, at vi sier nei til full jobb osv osv...)....

Vi har skjønt at vi med hånden på hjertet og hodet løftet kan si at Det er fordi det er et slikt liv vi vil leve.
Det er begrunnelse som står seg, det. Greit å skjønne det selv.