Jeg er grunnleggende glad over våre fleksible dager og hva det har å gi til familielivet - men er grunnleggende lei av å ta regningen ved å måtte sette meg med utredningsjobbing etter leggetid mange kvelder i uka.
Jeg er så glad i den grønne og frodige og blomstrende hagen min og kommer på hvor gøy det egentlig er å krabbe rundt og luke (jeg mener det) - og jeg er sliten av at hagen er tett omgitt av alle andres trampoliner med alle andres hylende barn. Litt ro med min egen blomstrende-hylende-skravlete-frodige ungeflokk - det trenger jeg.
Blir det ro på torpet?
Er det en flukt? En illusjon?
Burde vi forlate dette kombinasjonslivet her i Bakkebygdgrenda i hovedstadens skogkant - og søke selvbergings-mangesysleri-livet fullt ut et sted uten tette hagegjerder og trampolinekaos?
Er løsningen for å slippe kveldspliktjobbinga å ha full dagjobb med dertilhørende outsourcing av omsorg og nærvær? Eller er løsninga mer fleksibilitet og mer sjølstyrt jobb?
Eller kanskje trenger vi bare - bare!!! - sommer nå. Sommerferie. (Og så kan alle de andre trampolinebarna ta litt ferie også, kanskje...)
Jobbekveld. Kjærestemannen vasker opp og dreper brunsnegler.
Ny sommerdag med ambivalens og fleksibilitet og mylder og ståk i morgen. Og hvem vet - kanskje en telefon fra en svensk megler....
Lykke til som torpafru. Det blir bra. Luftforandring er deilig. Selv har vi valgt bort slike løsninger. Vi har mer enn nok med busker og kratt her.
SvarSlettVi ikke har trampoline, men vår gutt hopper på naboens. Og naboens gutt plasker og hyler i vårt basseng. Og det er sommerlyder og glade barn og enda et bed som skulle vært stelt med.
Tror ikke det var så mye mindre lyd da vi løp rundt og lekte kåbbåjåinndjaner med selvmekkete buer og krampespretterter...
Jeg har ikke mange bed, jeg vil gjerne være hagedame, men det er så mye bedre å sitte i en solstol med en bok. Merker at det blir mindre hagestell når barnet ikke lenger må ha med seg en voksen ut...