Men så har en noen en hører sammen med. Som mest av alt vil ha et fang og en klem. En som jubler over noe så fantastisk som ostesmørbrød av tørt-gammelt-hjembakt brød til lunsj - og vannmelon til dessert. En som har noe å fortelle. En som har med blomster fra veikanten hjem hver dag. Opptil flere som rydder ut av oppvaskmaskina uten å mukke. Og jeg har klesvask jeg kan henge opp og mer mat og høytlesning som er ønsket. Og en hage å gjødsle og luke litt i en kald kveldsstund.
Og en kjærestemann som sikkert friskner til snart - og en seksåring som snart kryper opp i senga vår for å få nok timer med kos i natt. Krangling tar han bare på dagtid - natta er til for kos.
Og jeg kjenner at jeg duger og trengs og hører til i verden - allikevel.
Jeg kjenner også på utilstrekkeligheten. Vet så godt hva mine svake sider er. Men jeg prøver å tenke på det jeg kan, det som er bra, det som funker.
SvarSlettDu duger!
Jeg når ikke opp noe sted for tiden. Og jeg og kiden kan krangle ja - jeg stiller nok høye krav til ham og blir irritert når han tross alt er en gutt på seks år. Og jeg må minne meg om at jeg er den voksne.
SvarSlettDet er så mye jeg ikke rekker og så mye jeg skulle ha gjort. Men sånn er det. For si som Anniken Huitfelt hvor hun delte alt i prosenter og sa de siste 10% ble ikke gjort.
Ingen dævver av det - kanskje man bare skal tåle litt mer skrukker og grus.
Og beholde natten til kos.