vi som lever...

Dette året er arbeidsplassen min i Regjeringskvartalet. Jeg skriver en utredning for et regjeringsoppnevnt utvalg - og er midlertidig ansatt ut året. Midlertidig ansatte får gjerne midlertidige kontorer - men det er vi mange som får. Hele departementer er stadig på flyttefot. Det har sin forferdelige årsak som vi alle kjenner til.

Jeg brukte mange måneder i vinter på å venne meg til å gå forbi de grønne gjerdene som sperrer av oppover Akersgata rundt området rundt Høyblokka, klare å gå forbi uten å få øynene fylt av tårer. VG-tavla står der fortsatt knust, med avisa fra 22. juli, slik den ble montert en helt vanlig julimorgen i fjor.

Nå har ruta mi blitt endret. Et nytt midlertidig kontor. I et bygg som har vært avstengt siden den dagen. For å komme inn må jeg passere en kodelåst dør i det grønne gjerdet. Det henger oppslag om hva slags verneutstyr som er påkrevet. Høyblokka reiser seg over meg med gapende tomme vinduer. Det kjennes alt for nært. Tårene renner igjen. En ny kontorvei å venne seg til. Klarer jeg det?

Jeg får noen dager å komme meg på, siden IT-gjengen trengte flere dager på å få oss på nett. Hjemmekontor er jeg vant til. Jeg venner meg nok til å gå gjennom gjerdet også. I november kanskje?

Nettoppkobling ordner seg, jeg undrer meg da ikke over at det tar tid å ta et tomt bygg tilbake. Ingenting å klage på. Flytteeskene dukket opp. Til og med stoler finnes det der.

Tårene vet jeg ikke om ordner seg - men uansett - jeg kan jo ha trillende tårer, jeg og. Jeg er ikke den eneste. For det jeg tenker - den tanken som overdøver alt annet, alt annet - er at "Det er vi som lever". Det forplikter. Det gir et ansvar. I disse byggene og i disse gatene døde noen. På Utøya døde enda flere. Over hele landet er det noen som må bære savnet og sorgen for alltid.

Men vi som lever, vi kan ikke klage på småting. Vi kan ikke klage. Vi kan gråte. Kanskje må vi gråte lenge. Og så må vi ordne opp. Med verden og sånn.

Og hjemme blomstrer skjærsminene.