mammaoppgaver - foreldreoppgaver - fortsettelse

Jeg skrev nylig en liten beretning om hvordan jeg observerer at den praktiske mat-klær-stell-søvn osv-omsorgen for mine små stadig tar mye tid. Fordi jeg - vi - bruker mye tid på å lære de små å gjøre ting selv, minne på, mase på, lære, repetere. Ikke bare fyke unna de praktiske oppgavene selv på en brøkdel av tida. Ting tar tid. Det praktiske på et mer abstrakt plan, nemlig via samtale.

Så det er en mammaoppgave - eller gjerne foreldreoppgave - for tida.

En annen sentral mammaoppgave/foreldreoppgave som jeg ser øker i omfang med økende alder - er fortolkning. Tolke verden, menneskene omkring oss, oss selv, livet selv. Være med. Lytte. Forstå at det ligger noe mellom linjene. Bistå i å forstå litt mer. Uten å dytte barnet over i voksenfortolkningene - men ledsage i å utvikle egne tolkninger, egne tanker i møtet med livet. Hva med den klassevenninnen som sprer løgner og ikke holder på hemmeligheter, hvordan skal en tenke, hvordan skal en forholde seg til henne. Hva med grensene mellom hva som skjer i et dataspill og hva som kan gjøres i virkeligheten. Hva med ansvaret når noe galt skjer - i skolegården, i Libya, på Utøya? Hva med en femårings utrøstelige sorg over en oldemor som døde da han var sju måneder - "Jeg savner henne sånn!". Alt skal vi leve med, fundere over, finne våre veier i. Det trengs gode - lange og korte - samtaler. Det trengs samtaler med en som har levd litt lenger, en som kan bringe inn noen flere perspektiver, eller som i hvertfall - fortsatt, takk og pris - blir regnet som den som kan åpne armene og trøste i sorg og fortvilelse.

Det er så mye de skal møte disse små. Så mye de skal håndtere. Så mye de skal mestre. Og så inderlig inderlig ønsker jeg og håper jeg for dem at de i alt dette krevende som de skal møte - så klarer de å beholde seg selv, sin empati, sin følsomhet, sin undring, sin evne til å dele. At det ikke blir så mye ytre og indre press at de føler at de må stenge igjen, stenge ute, stenge inne, stivne til.

Det trengs tilstedeværelse, innlevelse, respekt for den lille som vokser og utvikler seg, det trengs varsomhet og engasjement. Det tar også tid. Gode samtaler kommer ikke på bestilling. De kommer når de kommer. Da må vi ha tid sammen.