De spør hvor gammel jeg er og jeg har ikke lyst til å tenke meg om og finne det ut. (Det vanskeligste spørsmålet). De spør hva jeg jobber med. (Nest vanskeligste). Og antall hjemmeboende barn. (Lett)
Så spør hun litt om partier - og jeg svarer det jeg tror jeg mener nå (jeg får lov til å si flere heldigvis...) og det jeg vet jeg stemte sist. Og om bilbruk. Og hvilke pålegg vi pleier å ha i huset. Ja, vi har vanligvis tubeost, fordi ingen spiser den opp - så den ligger bare der... Nei, vi har ikke sjokoladepålegg i huset. Ja, vi har syltetøy, hvis hjemmelaget teller? Jo, det teller, mener hun. Veldig hyggelig dame.
Nå vet hun omtrent alt om meg, tror jeg. Ikke sjokopålegg og bare hjemmelaget syltetøy og vurderer å stemme De Grønne. Jepp. Tydelig bilde. Vi har henne nå....
Jeg er innom noen faste blogger jevnlig. Noen lesere er innom meg jevnlig. Kjenner vi hverandre?
Vi vet vel lite om de tubeostene som bare ligger der i kjøleskapet (men nå vet dere det!!) - men vi leser tanker og refleksjoner, meninger om mangt, bastante utsagn og brede nyanseringer hos hverandre. Jeg har en slags forståelse av hver og en av dem jeg leser jevnlig eller ser spor etter jevnlig her hos meg. Et bilde - my impression, i hvertfall, av bloggpersonligheten.
Sannhet og identitet er ikke entydig. Det er ikke ett sant og gyldig bilde av hvem jeg er (selv om jeg følte meg ganske satt i boks i telefonsamtalen i kveld).
Det sanne er det sammensatte. Det samme gjelder dem jeg møter og dem jeg leser (det må jeg minne meg selv om - ikke sant, alle er like sammensatte, vi ser ikke alt, vi vet ikke alt.)
Det sanne er det sammensatte - men også det sammensatte har røde tråder. Nyanser og mangfasetterte bilder gir også helhet og tydelighet - gjennom de røde trådene som organiserer framstillingen, som gjenfinnes her og der og gir et mønster.
Så da kan vi kanskje kjenne hverandre - litt - allikevel?
Hva tror du? Kjenner vi hverandre?
Det spørs vel hvor mye av seg selv en bevisst legger igjen i bloggen sin eller andres. Synes det er stor forskjell på hvor personlig folk er. Hva en velger å presentere er ikke nødvendigvis det en ville kjent igjen dersom en skulle møttes over en kaffekopp.
SvarSlettJeg kjenner vel bloggere på samme måte som jeg ville kjent folk i arbeidslivet, tenker jeg.
Å kjenne noen er ikke det samme som å vite litt-noe-mye om noen. I min verden. Man har lett for å slenge ut av seg "en venninne av meg" - "en bekjent" eller "en jeg kjenner" høres kanskje litt rart ut? Vi vil så gjerne være nær folk.
SvarSlettEllers tror jeg ikke vi kjenner hverandre så godt i bloggverdenen. Så klart noen mer enn andre og om man treffes irl osv. Men likevel...
Det er også forskjell på å være privat og personlig. Tubeosten gir et personlig preg over det. Men særlig privat er det ikke.
Bortsett fra det, jeg humrer gjenkjennende over det "vi alltid har i hus fordi ingen vil ha det".
Jeg trekker også på smilebåndet over den lett gjenkjennelige kommentaren om tubeost.. Når det er sagt liker jeg tankene du setter i gang med innlegget ditt. Jeg gjør meg raskt opp meninger og bilder om folk i bloggverden, fordommer om du vil, og regner med det samme gjøres om meg. Sånn er vi nok bare skrudd sammen. Likevel er det et fint poeng å forsøke å være dette bevisst, kanskje ikke først og fremst i møtet med andre bloggere, men der ute, i den "virkelige" verden, hvor vi møter og speiler mennesker ansikt til ansikt.
SvarSlett