Det er ikke en prestasjon å ha barn. Det er ikke noe å skryte av eller vise fram. Det er ikke noe å være "flink til".
Det betyr ikke at det er lett. Eller at det er likegyldig. Langt i fra. Livet som menneske i verden er krevende for mange av oss. Ansvar for små mennesker er langt fra likegyldig. Det å få bli foreldre og få denne gaven og dette ansvaret er for mange av oss det største som skjer i løpet av livet. Det forandrer livet, det gjør noe med egen identitet, det gjør noe med hverdagene og prioriteringene. Det er viktig. Og det krever sitt.
Og det bør ta tid.
Men det er allikevel ingen sensasjon eller prestasjon. Det er et liv som leves. Som mye annet som tilhører menneskelivet, det å leve, det å leve sammen med andre mennesker.
Skillet mellom det å leve med andre voksne, selvstendige mennesker - og det å leve med barn som du har ansvar for - er nettopp dette; du har ansvaret. Det er noen i din nærhet som er ditt ansvar, og de har i utgangspunktet ikke de samme ferdighetene, erfaringene og forutsetningene som du har til å håndtere ditt og datt her i livet. Derfor er de ditt ansvar. Når en av dere er syke, eller det er nattevåk og uro, når det er vondt i magen og høye skuldre og noen som mobber og vanskelig matte og snørr og blod renner. Så er det du som har ansvaret. Ikke for å ordne alt. I høy grad også for å lære og gjøre barnet i stand til å ta mer og mer ansvar selv. Dette foreldreansvaret for barnets utvikling og gradvise adgang til og mestring av verden er krevende og spennende og bør være tankevekkende. Men det er heller ikke en prestasjon.
Barnet er ikke et produkt av de voksnes prestasjoner. Barndommen skal heller ikke være det. Det er en sum av det livet vi lever - ikke noe vi viser fram til andre for at de skal se hvor "flinke vi er".
I bloggverdenen og i medieverdenen forøvrig handler det ofte om å vise fram. Vi skriver og fotograferer - glimt fra det gode eller pene i livet, ofte. Og så kommer kritikken - om at dette blir for glanset, for overfladisk, det er et narrebilde av det reelle livet, nattevåket, hybelkaninene, snørr og oppkast. Så skal en heller vise fram det tunge, være solidariske i slitet, vise hvor strevsomt det er - og få klapp på skulderen og skryt for det, for at en holder ut og holder på.
Da er vi jo tilbake ved livet som en prestasjon vi viser fram - igjen....
Det kan høres utakknemlig ut. Skal en ikke få skryt? Skal en ikke føle seg flink? Etter seks-sju år uten sammenhengende søvn? Eller verdensrekord i antall vaskemaskiner på et døgn. Eller etter en fantastisk flott sjørøverkake eller luciakjole - eller hva det nå er. Joda. JODA!
Verden burde være rausere. Både med å unne folk med fine bilder litt skryt og å anerkjenne det tilnærmet usynlige evighets-hverdags-slitet (som bare må gjøres omigjen i morgen) som grunnleggende for alle. Alle trenger anerkjennelse, - for mattelekser og gulvvask og et nesten ryddig rom...
Men - ich wiederhole - det er ikke en prestasjon å ha barn. Å ha barn er ikke noe jeg presterer som forelder.
Det er en gave. Det er krevende. Det er utfordrende. Det er et liv. Et liv sammen med mennesker - barn - i utvikling. Ikke noe jeg presterer - noe jeg "får til" eller "ikke får til". Barna mine er selvstendige individer - mitt (vårt) ansvar - men med egne valg, egne rettigheter, egne veier å gå.
Når vi har det fint - så er det vårt. Det er oss. Det er vårt liv. Ikke noe jeg presterer.
Når jeg bærer de tyngre mammabyrdene, så er det bare sånn det er. Ikke en prestasjon. Bare slik livet nå en gang er.
(Men jeg legger til noen skrytebilder allikevel, da. Tunika - designet av fjerdeklassingen - sydd av meg. Buksene ble sydd tidligere i vinter...)
Andre tekster om noe av det samme - om å klage eller idyllisere eller noe annet... og om barn er noe "vanlig" eller noe "ekstraordinært.....
Ha ha, og når jeg ser bildene, ender jeg jo opp nettopp med å skryte;) Flott tunika! Kult at hun har designa selv!
SvarSlettDet er ingen prestasjon å ha barn, men jeg synes at det er en slags prestasjon å oppdra barn. På en god måte. Om du skjønner hva jeg mener?
Ikke lett dette med å få fram et balansert bilde på foreldrerollen/familielivet - beskriver man det for bra, tas det ikke nådig opp. Men skal man bare beskrive elendighet, synes jeg ikke det er rettferdig overfor familien.
Nei - det er den balansen.... :-)
SlettBra blogg!
SvarSlettDet er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til http://vg.no
Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no
Så fint, Magne.
SlettJeg er ikke uenig, men jeg tror kanskje at "prestasjon" kan tolkes på to måter her. Du skal ikke forvente skryt for at du gjør en god jobb med barna dine. Det er egentlig din plikt. Men mange foreldre i verden tar ikke dette ansvaret. Det finnes hele kulturer der foreldrene forventer at barna skal ta større ansvar enn foreldrene selv tar, og der de til og med forventer at de små barna skal ta ansvar for de voksne! Tro det eller ei. Så i slike tilfeller er det faktisk en "prestasjon" å være voksen OG ansvarlig. Det KAN også være en prestasjon å utvikle seg til en god voksen rollemodell. Det avgjørende ligger i om en selv hadde bevisste og ansvarlige foreldre. Da vil den gode rollemodellen som regel ligge nedlagt i oss. I de andre tilfellene kan det være en stor prestasjon å utvikle seg til en.
SvarSlettJeg er jo veldig enig i at det er noe som skal tas tungt og alvorlig - det å ha ansvar for barn. Og noen har lengre vei å gå for dette, akkurat som du skriver. Det er klart at det er mye i voksenlivet som er en "prestasjon" å få til.
SlettDet jeg tenker på er at det blir feil å tenke på barnet og barndommen som de voksnes prestasjon, som skal vises fram.
Det har du heilt rett i! Du kloke kvinne. Ha ei fin helg. :)
SvarSlettGod helg!
Slettdette er riktig, men først når en får barn, da er det viktig å ta ansvar isted for å klage. med klaging kommer en ikke så langt.
SvarSlettDet er veldig stort ansvar å ha barn.
Det er manger ting jeg vill gjøre men barn hindrer meg. har ikke heler mye penger til å batale barnevakt.Da bli jeg lei meg og la være å reiser. For at jeg vil ikke at barn mim skal gjore noe dumt fordi at mama er borte reist. jeg vil heler venter til de kan klarer selv. så kan jeg være meg selv igjen.
Ja, jeg er heller ikke særlig tilhenger av å klage over livet med barn. Det er krevende å leve på mange måter. Ansvar for små mennesker bør kreve noe av oss. Sånn er det.
Slett- Men jeg synes jo det er trist at du tenker at du må "vente" med å "være deg selv" fordi du har barn nå... Lykke til.
Jeg synest det er synd,når vi sier at barna hindrer oss. De gjør da egentlig ikke det. vi har selv valgt barna , ikke dem oss.
SlettIKKE vent med å være deg selv. kanskje vi bare må se annerledes på saken.:) Alt til sin tid! Kos deg her og nå og se om du kan få til noe av alt du ønsker innimellom. Det er opp til deg - ingen andre:)
det er utfordrende å ha barn:) Men en stor gave! Glede og kos! Jeg nyter det, fordi jeg er så heldig at jeg har kunnet få barn. Og de gir meg glede, erfaring, utfordring,grubling, bekymring, frustrasjon og lykke.
Vi har jo alle begrensninger i livene våre - noen har vi valgt selv, og andre har vi ikke valgt. Så må vi se på de mulighetene vi har, hva vi kan endre og hva vi må leve med på best måte. Det er klart at det å leve med barn gir andre valgmuligheter enn om en er alene - men det er jo også muligheter til å være seg selv på måter som en ikke ville fått sjansen til uten å ha barn - synes jeg i hvertfall. Så jeg er med deg - anonym/8.april - det er en gave, en gave med mange utfordringer og mange muligheter til et spennende liv for oss alle sammen i familien.
SlettJeg mener det er slik at noen foreldre faktisk fortjener å få anerkjennelse for den gode jobben de gjør for sine barn. Vi er bare vanlige mennesker alle sammen, og det skader ikke å gi noen positiv feedback innimellom.
SvarSlettVi har alle våre skavanker etter livets mange stier - og jeg mener det er bedre med anerkjennelse en gang for mye - enn for lite.
Ingen er perfekte.
Enig. Jeg synes alle fortjener "anerkjennelse" for store og små ting i livet. Fortjener å bli sett og anerkjent. Det er mange måter å leve gode og anstendige og ansvarlige liv på - og som du ser oppfordrer jeg absolutt til raushet og anerkjennelse.
SlettMen barn er egne mennesker - og ikke "bare" foreldrenes prestasjonsobjekter. Vi lever et liv sammen. Det krever mye - av alle. Vi bør anerkjenne hverandres innsats.
Vel..Jeg er faktisk litt uenig, for det å gå svanger med alle de følelsene og smertene det medfører, for ikke snakke om fødsel..For så å hengi seg selv i morsrollen for alltid, fortjener både rosende ord og et klapp på skulderen. Å være mor i dag er ikke bare å være en mor. Du skal være et godt forbilde, en god rollemodell, ta de riktige valgene, og at på til sørge for dine egne prestasjoner gjennom jobb og sosialt samvær. Før man har fått barn har man ikke den fjerneste anelse om hva det faktisk innebærer, og selvom man tar det valget som mange kvinner tar basert på urinstinkter som bor i oss, vet de fortsatt ikke hvor mye ansvar som skal hvile på deres skuldre for resten av deres liv. Ditt barns blod, svette og tårer blir ditt eget blod, din egen svette og dine egne tårer. Det er like kroppsnært som om det skulle vært deg selv. Det ER en prestasjon å være mor selvom enhver kvinne er født med en livmor og urinstinkter som gir henne lysten på barn og kvalifikasjonene som skal til for å ta vare på barnet, sitte våken om nettene, tørke snørr og ta de rette valgene. "Jobben" mødre gjør blir ofte tatt for gitt. Og de er mennesker de og, med følelser og et annerkjennelsesbehov. Derfor synes jeg det er helt greit å legge ut skrytebilder av barn i fine klær, skryteinnlegg om barnas første skritt og gode oppførsel, for de er faktisk et resultat av deg med livet som innsats!
SvarSlettTakk for langt svar. Det er en balansegang å klare å uttrykke det jeg prøver å formidle i denne teksten. For det kan lett misforstås, for eksempel som at en ikke forstår eller anerkjenner hvor krevende det er. Jeg har prøvd å gjøre det veldig tydelig i teksten at jeg mener at livet som menneske, som forelder og mye annet er krevende. Å ha foreldreansvar er en helt spesiell krevende utfordring i livet. Og jeg skriver veldig tydelig at jeg mener at innsats (og fine bilder!) bør møtes med anerkjennelse og raushet og gjerne skryt. (og jeg skriver også om å tydeliggjøre den "usynlige evighetsinnsatsen" - som ofte blir tatt for gitt, slik som du nevner. I know!)
SlettMen selve det å ha barn - det vil jeg snakke om på en annen måte enn som "min prestasjon". Barnet og barndommen er så mye mer enn et produkt av foreldres prestasjoner. (Jeg sier jo "ha barn" - det gjør vi jo, for vi har jo barn - men barn "er" jo også seg selv, ikke bare noe(n) som vi foreldre "har". De er - og de er sammen med meg, delvis avhengige av meg - og de er mitt ansvar. Men de er ikke min prestasjon)
Takk ! Dette er som det meste i livet og likevel så er det så få som forstår det.
SvarSlettSom vanlig skriver du veldig godt, og igjen får du formidlet at raushet er viktig. Jeg føler at jeg forstår hvor du vil med teksten - du uttrykker jo nettopp at vi burde være flinkere til å skryte - og jeg er i stor grad enig. Det er ikke en prestasjon i seg selv å være mamma, det er først og fremst et ansvar. Og det er en gave. En slitsom, fantastisk gave. Ønsker deg ei riktig god helg.
SvarSlettTakk - du skjønte det, du!
SlettMed så mange som er opptatt med tosom, tresom, firsom, og femsomhet, kan det like gjerne være en prestasjon å være opptatt med ensomhet..
SvarSlettDet er vel selve prestasjonsbegrepet jeg prøver å nyansere her. At ikke alt kan være en prestasjon. For eksemepel å være kjærester - er det en prestasjon? Eller altså å ha barn - for meg blir det merkelig å kalle det en prestasjon. Selv om alle former for liv krever innsats - og det å være forelder er et helt spesielt ansvar - så er det jo et liv - ikke noe jeg står opp og presterer hver eneste dag.
SlettEnsomhet - er også en del av livet. Og krever sitt. Men jeg er vel ikke så sikker på om prestasjonsbegrepet passer der heller.
Neppe en prestasjon, mer en lidelse, de som har unger har nok med sine prestasjoner
SlettHmm... Mange som burde fått skryt selv om det i seg selv er en "plikt". Man velger jo i grunn selv å bli gravid, i hvert fall å beholde det. Men jeg må si, jeg har skrytt og skryter fortsatt av mamma og pappa. Synes de er fantastiske mennesker som har gitt og gitt opp mye for at jeg skal ha det så godt som mulig.
SvarSlettSå thumbs up for alle mammaer og pappaer der ute som skal gjennom den delen der av livet.
Når det er sagt, selv vil jeg nok ikke ha barn, i hvert fall ikke med han jeg er med nå. Og mulig aldri.
Pussig at når man passerer en viss alder og har hatt samboer i en viss tid så "forventes" det at det kommer smårollinger. Og de få som vite at jeg ikke vil har spurt med engang, "stakkars, kan du ikke?" Eh, jo, jeg kan få, men velger å ikke ha. Rart at det er greit om jeg ikke kunne, men når jeg kan få så er det noe som skurrer.
Men, tilbake til de av dere som vil ha og har barn :) Lykke til, for det ansvaret er stort.
Jeg får være den kule tanta inntil videre :)
Hei, kule tanta.
SlettJeg synes - som jeg skriver - at vi skal være rause med både skryt og anerkjennelse her i verden. Det er ikke for mye raushet i verden. Og det å være takknemlig i forhold til egne foreldres innsats er jo fantastisk.
Lykke til med dine valg. Det er mange gode liv å leve.
Kul tante, det må være slitsomt når folk blander seg opp i ens privatliv på denne måten. Nå er det så mange som venter lenge med barn, på grunn av karrieren, eller kanskje fordi de ikke har funnet den rette typen å få barn med. Så skaper utsettelsen av barn ofte fertilitetsproblemer for dem som ønsker det, og til slutt vil det alltid finnes noen som synes de har "rett" til å spørre deg. Det har de jo ikke! Jeg tror kvinner godt kan leve et rikt liv uten barn, men jeg tror også at det avhenger MYE av om de har en god livspartner eller en altoppslukende hobby. Arbeid og karriere varer ikke evig. Er man alene kan det by på mye arbeid å fylle livet med kjærlighet og mening ettersom årene går. En meget suksessfull kvinnelig motegrunder i min hjemby valgte bort barn fordi hun trodde at både ekteskapet og den givende jobben ville vare livet ut. Allerede i 50-årene angret hun dette valget. Det var det eneste hun angret på, til gjengjeld var det veldig vanskelig å forsone seg med da det var blitt ugjenkallelig.
SlettMitt problem med å være far er ikke at det er en prestasjon å være forelder. Mitt problem er at min sønn, som er historiestudent ved universitetet, ser opp til meg som rollemodell.
SvarSlettHan synes å huske hvert eneste ord som jeg noensinne har sagt, til og med sånt som jeg selv ikke husker, og kan sitere dem 10 år etter at jeg skulle ha sagt dem. Han henger på hvert jævla ord som jeg sier, en menneskelig båndopptager, en stenografist som senere kan gjengi hva jeg sa, ord for ord.
Dette gjør at jeg må passe kjeften. Jeg kan ikke simpelthen koble ut og la tunga mi plapre det første som kommer opp i hjernen. På en måte er det som å være en politiker som alltid må veie sine ord, alltid tenke seg om før han sier noe.
Spesielt når det kommer til politiske holdninger kan dette være et problem. Jeg har mange holdninger som jeg ikke nødvendigvis vil at min sønn skulle dele, holdninger som er ikke uvanlige hos menn av min alder og bakgrunn men som er relativt sjeldne i hans alderskull og omgivelser. Jeg må ofte bite tunga for ikke å utnytte min myndighet og utøve innflytelse som kan være skadelig.
For eksempel er jeg en rasist, en vaskeekte rasist i ordets opprinnelige betydning, en som er overbevist om at menneskerasene er forskjellige og at de har sine egne fortrinn og ulemper, bla. a. at noen raser er mer intelligente enn andre. For meg er dette fullstendig moralsk forsvarlig og jeg føler meg ikke det minste utilpass eller "skyldig" for å ha sånne holdninger selv om de for tiden er ansett som dypt politisk ukorrekte.
Men min sønn har samtiden som han lever i, og det er mindre viktig for meg å overbevise ham om at mine holdninger er "sanne" enn å forhindre at de skulle forårsake konflikter og gjøre hans liv vanskelig på noen måte. Så jeg passer kjeften når jeg egentlig ville holde en betent tale. Det vanskeligste ved å ha en sønn er at en må lære å beherske seg og få kontroll på tunga.
Foreldre er rollemodeller på godt og vondt - både når de er små og seinere. Det må du bare leve med. OG hvis du mener at du har holdninger som er skadelige for ham - så burde det jo fortelle deg noe om dine egne holdninger.
SlettAt holdningene mine kunne være skadelige for min sønn betyr ikke at de er skadelige for meg, heller ei at de er usanne. Jeg hadde forventet er mer intelligent og nyansert svar fra en som påberoper seg akademisk utdannelse - doktorgrad, ikke mindre - i stedet for et standard politisk korrekt tankeløst skjemasvar. Men det er vel med doktorgraden som med så mangt annet - den er ikke hva den en gang var, særlig i sosialfagene.
SlettHeisan. Ditt dilemma er interessant, mest for deg - men har ingen akademisk løsning. Det er bra å høre at du er interessert i nyansering - det virker som en god vei å gå for deg videre.
SlettRichard Hode, du beskriver en ganske uvanlig problemstilling (eller er den kanskje mer vanlig enn jeg ante?) På den ene siden har du tydeligvis en voksen sønn som beundrer deg høyt, som setter deg på en pidestall, og det er jo en prestasjon i seg selv. Det er jo helt fantastisk, egentlig. Broren min beundret faren vår, og det var veldig positivt for hans utvikling til voksen mann. Men det er klart at da kan fallet bli stort. På den annen side er det rart om han ikke allerede har plukket opp holdningene dine likevel, det er jo umulig å skjule for små barn hva man egentlig føler om ting. Kanskje tiden nå er inne til å ta den samtalen? Ikke den om blomster og bier .. men den om holdninger du står for som du ikke ønsker å "prakke på" ham? Det er jo en ærlig sak, og han bør være voksen nok til å kunne ta egne valg i slike spørsmål, og det bør du kanskje også si til ham. Presenter det slik du har gjort her. Dere er to ulike individer, som har vokst opp med ulike referanser, til forskjellig tid, og den viktigste jobben har du egentlig gjort deg ferdig med, hvis du altså har vært en OK far. Da skal du ikke trenge å holde på med oppdragelsen lengre. Det er min mening. Men jeg er enig med deg i at det blir viktig å understreke at han står fritt til å ha andre meninger enn deg, og vice versa. Kanskje vil du slippe at han "henger på hvert ord" etterpå, for kanskje er DET et resultat av at han føler du ikke sier alt, at du ikke er helt ærlig? Opprydding, altså.
SlettDette samsvarer mye med hvordan jeg tenker om foreldreansvaret. Vi har alle ansvar som samfunnsborgere - og ytringsfrihet og demokrati gir rom for mange slags holdninger og uenigheter. Vårt ansvar overfor barn som vokser opp er å gi rammer der de selv etterhvert kan ta selvstendig stilling til og ansvar som samfunnsborgere - også eventuelt på tvers av foreldrenes meninger. Vi må gi dem den grunnleggende tryggheten og tilhørigheten som gjør at de kan bli selvstendige - vise at ikke kjærligheten og tilhørigheten er avhengig av spesielle vilkår, at de utvikler seg akkurat som foreldrene vil eller mestrer eller mener bestemte ting.
SlettSelvstendighet er et spennende tema. Barnets start som sterkt avhengig av omsorg og oppdragelse er grunnlaget for selvstendigheten; den tryggheten som - for de fleste - etableres gjennom denne avhengigheten blir basen for videre gradvis selvstendighet. Men selv godt voksne folk - som på alle måter greier seg selv, - kan slite med å frigjøre seg fra foreldres meninger. Det er komplisert å være menneske :-)
@Anonym:
SlettTakk for tilbakemelding. Det som egentlig plager meg er at en så intelligent og flott ung mann skulle ha meg som forbilde - jeg er rett og slett uverdig med alle mine feil og tilkortkommende. Jeg ønsker at sønnen min kunne ha funnet en person av bedre kvalitet å se opp til.
Vi har diskutert problemstillingen mange ganger og på mange måter. Han forstår at det er risikabelt for hans fremtid å være i utakt med sine omgivelser, spesielt på universitetet. Så dette temaet gir opphav til mange interessante diskusjoner om moral, etikk, sannhet, og andre livsviktige emner.
@underveis:
Jeg søkte ingen "akademisk løsning" men brakte opp problemet som et eksempel på utfordringene en forelder kan bli konfrontert med.
Jeg kan bare si at du bør være glad at jeg ikke er en av opponentene når du går for å forsvare din avhandling. Jeg ville ha revet deg i filler.
Min avhandling er grundig forsvart - og opponentene gjorde sin jobb - og jeg gjorde min. Du kan ta det helt med ro i forhold til både min og deres innsats. Dette er en annen arena. Det er ingen avhandling som er framlagt her. Du legger fram en interessant problemstilling fra ditt liv som vi forstår er utfordrende og også prinsipielt interessant. Jeg synes det er underlig at du insisterer på å trekke inn og forsøke å underkjenne min faglige bakgrunn (som du ikke kjenner til) - men det får stå for din regning.
SlettLykke til. Snakk med gutten din.
Richard Hode, jeg leser hva du skriver, og tviler ikke på det. Men jeg tror at sønnen din etterhvert tåler å se faren sin med alle sine feil og mangler. Du kan ikke holde deg for tunga resten av livet, det er vel det som sliter? Jeg synes du skal ta sjansen på å være deg selv, for hvis dere har pratet om disse tingene, og han er voksen nå, så burde det ikke komme som noe sjokk at du er som du er, og det burde heller ikke påvirke ham negativt. Kanskje er det lurt å gjøre det nå, før barnebarna kommer! Det jeg lurer på er om du innerst inne kan være litt redd for å miste den respekten sønnen din har for deg, slik at problemet egentlig ligger hos deg, ikke ham? Mine barn har en far som mener (og sier) de mest utrolige, absurde ting, og de blir sinte på ham, rasende, eller oppgitte, men det har ikke skadet dem, og de er reflekterte ungdommer som kan ta egne standpunkt til ting. Ikke alt er skadelig!
SlettJeg skjønner ikke helt hvorfor dette innlegget er valgt til noe som helst, "stating the obvious" er vel knapt interessant. Forøvrig mener jeg innholdet i artikkelen er usunn lesning, barn er individer med vilje og valg, men de er ofte ikke istand til å ta fornuftige eller sunne valg som fremmer deres eget beste, da å kunne hjelpe/veilede barna på en riktig måte ER EN PRESTASJON, å greie å ivareta og forstå de langsiktige konsekvensene av reaksjonene ER NOE Å VÆRE FLINK TIL, foreldre som strever med å ivareta den mentale og fysiske helsen til barna sine ER FLINKE, selvfølgelig er alt du sier, akkurat som hva jeg sier min og din respektive mening, ikke fasit, men vi kan jo alle for all del gjøre det å streve med å være foreldre til noe mindre enn det er, at det bare er en plikt og at det skulle bare mangle etc etc. Greia er at det det kryr av foreldre som gjør akkurat bare det, "uff ja, jeg må vel bare det", " jeg slipper vel ikke unna å ..." . Jeg mener kvalitet i hverdagen kun går på innstilling, alle mislykkede forsøk for ett lite barn kan snus til en liten seier hvis man bare vil, og DET KREVER INNSTATS, ikke bare plikt og skyldfølelse. Trist at du har resignert som forelder og kun agerer utifra plikt, ihvertfall for barna. Jeg mener det er en prestasjon å oppdra ett barn på en sunn og god måte!!!!
SvarSlettDu verden!
SlettHvis du er interessert i hva jeg egentlig mener så foreslår jeg at du leser teksten en gang til - eller eventuelt andre tekster jeg har skrevet. Resignere som forelder - eller generelt som ansvarlig menneske i verden - er svært, svært langt fra det jeg står for som person og det jeg skriver om. Jeg understreker sterkt at det verken er lett eller likegyldig å ha ansvar for barn. Jeg skriver ikke et eneste ord om plikt eller skyldfølelse i teksten, så det vet jeg ikke hvor du henter. Jeg skriver om den gaven det er å ha barn - om at voksne har ansvar - og om at det er krevende å være menneske.
Dette handler jo litt om hva slags ord vi føler oss komfortable med. Jeg synes prestasjonsorienteringen blir for instrumentell - for mye orientert mot at de voksne skal prestere og kontrollere barnet og barndommen - og for lite orientert mot det gjensidige og myldrende samlivet det er å være en familie. Mitt barn er et selvstendig menneske - ikke min prestasjon. Det er jeg som er voksen og har ansvaret (og naturligvis presterer alle mennesker en hel masse hele tida!) - men det betyr ikke at barnet - som menneske - er min prestasjon.
Fritt frem, skryt av det man vil spør du meg.
SvarSlettOm det er familien, barna, bilen, trening, strikking eller hva det enn måtte være... vis det frem uansett hva man er stolt av :)
Og det man ikke er så stolt av kan man vel la være å vise frem og heller jobbe med :)
Jeg er stolt av å være mamma, liker å være mamma samme hvor krevende det måtte være :)
Så bra! Det liker jeg også - i mitt liv :-)
Slett(og jeg synes folk skal fortelle og vise og være stolte av ting de får til. Men barna i seg selv synes jeg ikke er en prestasjon fra de voksnes side....)
Veldig bra innlegg! : ) Har lagt den i Nyhetsbloggen! : )
SvarSlettMine barn er mine største prestasjoner her i livet og det er jeg veldig stolt av!!
SvarSlettJeg synes det er bra å være stolt av gode ting en har gjort selv. Vi presterer en hel masse hver eneste dag - både store og små. Men jeg vil ikke selv bruke et begrep om mine barn (eller andre mennesker) at de er MINE prestasjoner, noe JEG har fått til. De er seg selv, jeg er svært takknemlig for at de er i livet mitt og jeg har ansvar (og det innebærer mye innsats og mye glede).
SlettJeg tror veldig få mennesker (og da mener jeg både voksne og barn) går rundt og faktisk føler seg som sine foreldres prestasjon der de går. ("Her går jeg - og dette har Mamma fått til!"??) Det betyr ikke at vi ikke anerkjenner og sterkt vektlegger alle foreldres innsats.
Usedvanlig velskrevet bloginlegg dette! Liker spesielt dette avsnittet:
SvarSlett"Barnet er ikke et produkt av de voksnes prestasjoner. Barndommen skal heller ikke være det. Det er en sum av det livet vi lever - ikke noe vi viser fram til andre for at de skal se hvor "flinke vi er"."
Jeg møter av og til kritikk fordi jeg ikke jobber hardere med å være "flink mamma". Ikke er med og konkurrerer, men heller velger å gjøre så godt jeg kan, uten å bry meg om å prestere.
Da er det litt fint å sitte på T-banen og tenke at alle disse menneskene rundt meg har en mamma, at dette ikke er så sårbart som det av og til føles. At det ble folk av besteforeldrene våre også, selv om foreldrene deres ikke hadde hørt om pedagogikk og økologi, ernæringslære og barnesikkring.
:-)
SlettJeg tipper at jeg henger mer i stroppen mht både kosthold, økologi og barnesikring enn deg - ut fra det du skriver.... - jeg er nok ikke helt "sloppy" der :-) -Så for meg er det nok ikke akkurat det jeg sikter til. Men barnet er ikke noe jeg verken viser fram for å få skryt selv (gjerne skryt til barnet!!) - eller noe jeg vil klage over hvor slitsomt det er (og hvor "utrolig flink JEG liksom er som holder ut så mye styr"). Det var bare det. Jeg lever med barn. Det betyr mye for meg. Men jeg skryter ikke av det.
Poenget mitt var vel helst det, at disse "skryterene" tar fra oss en hel del valgmuligheter og takhøyde, når det kommer til å ha barn.
SlettHvis du ikke er med i konkurransen, og følger faciten, så faller du igjennom.
Jeg synes det er flott at noen velger tøybleier, og økologisk hjemmelaget smoothie, og har barnesikret alle kjøkkenskuffene etc. Beundrer det faktisk litt. Men jeg synes det er enda flottere at noen tar til orde for at dette ikke er noe man presterer.
Jeg har min styrke som mamma helt andre steder enn de som evner å gjøre det meste "etter boka", og følge andre menneskers standarder, for å være sikker på å gjøre det beste for barnet, og kanskje til og med sliter seg ut på det.
Hvis måten man er mamma på ikke er noe vi presterer, så slipper vi straks en haug med prestasjonskrav, masse pes for å nå opp til standarder som tilhører andre.
Og jeg tror det er sunt for oss alle sammen, å få takhøyde til å tenke selv, og velge egne løsninger. Uavhengig om det er rawfood en gang i uken, eller og det er McDonaldsmiddag hver onsdg.
Jeg kunne forresten ikke tenke meg å leve uten alt det "styret" som følger med å ha barn. Som kjæresten min sier: Vi har jo ikke noe mer fornuftig å gjøre?
Men straks man legger vekk "flinkhetsskalaen" har man mye mindre dårlig samvittighet også.
Takk for at du kommenterer videre - og jeg synes det er så fint det du sier om at du ikke kunne tenkt deg å leve uten alt "styret". Folk "styrer" jo med så mangt her i verden - jeg synes også det er godt å styre med familieliv og unger.
SlettOg noe av det jeg sikter mot er jo at det å ha barn er faktisk noe VANLIG noe. Ikke et ekstraordinært prosjekt utenfor det vanlige livet vårt. Ikke "dagens prestasjon" - "nå skal jeg jammen brette opp armene og være en god mor igjen". Det er et liv, et hverdagsliv. Det bør kreve mye av oss og vi har et stort ansvar som foreldre. Men det er et vanlig liv, der vi er oss selv og der det går opp og ned. Livet er krevende - men vi kan jo ikke leve livet som en prestasjon? Og det som kommer ut av dette mylderet er også påvirket av ungene - det skal ikke bare være noe vi voksne presterer.
Ha en fin dag!
Helt enig! Ha en fin dag du også :-)
SlettDu har så rett! I sosiale medier får man inntrykk av at småbarnsmødre ser på seg selv som Superwomen. Ja, det er hardt - but that's life :)
SvarSlettDet er liksom den balansen - enten mellom å skryte og idyllisere - eller høste "ros" fordi en klager over hvor hardt alt er. I et valg mellom de variantene - så heller jeg mer mot å formidle de gode glimtene (og ikke kritisere andre for at dette blir for unyansert)- og droppe klagesangene. Klage fordi barnet er et barn med barneutfordringer og barneoppførsel blir litt rart for meg.
SlettJeg tenker at livet i seg sjøl er ganske krevende. Og ansvar for barn bør være krevende. Jeg vil gjerne ha anerkjennelse for det jeg gjør. Men jeg vil ikke utpeke barnet til MIN prestasjon. Barnet er seg selv. Jeg får lov til å være barnets mor. Det legger jeg mye vekt på og innsats i. Men barnet skal løsrive seg og være seg selv. - Ikke et produkt av min innsats.
Det er ingen prestasjon å få barn - men å få de gjennom ungdomstiden og forberede de såpass godt at de klarer seg i voksenlivet, de skal man ha å skryte av :) Det er hvordan de har det som voksen som sier folk hvor godt du klarte deg som mor eller far, enkelt og greit. Ikke hvor søte de er som babyer eller hvor mange fritidsaktiviteter de har.
SvarSlettDet er mye innsats som skal til - både fra foreldrene og fra barna. Det er jeg enig i. Og så er det de som ikke greier seg så godt også - det er ikke sikkert at det er lite innsats fra foreldrene der heller...
SlettEnhver idiot kan få barn - det er hvordan du tar ansvaret som fortjener evt. ros & skryt. Det er derfor jeg overhodet ikke forstår hvorfor folk har så elendige holdninger til alenemødre - det er faktisk de som er tilstede hele tiden og gjør hele jobben, alene.
SvarSlettHvis folk skal henge ut dårlige foreldre kan de begynne med fedre som hverken melder seg på mens de har sjansen eller etter samlivet.
Det å være forelder helt alene - eventuelt i "kamp" med den andre forelderen - er svært krevende. Det er dobbelt innsats og et ensomt ansvar. Mange kvinner - og noen menn - har blitt alene med svært mye ansvar for barn gjennom tidene - og dessverre har også "gamle dagers" moralske fordømmelse av alenemødre hengt ved dem som har vært i denne situasjonen, i stedet for en grunnleggende anerkjennelse av den innsatsen folk gjør. Jeg har følelsen av at denne "fordømmelsen" heldigvis ikke lenger er vanlig. Men den krevende situasjonen med å være alene med barnet/barna er jo den samme.
Slettfine ord:-) jeg synes vi gjør veldig mye ut av foreldrerollen og barnas rolle i dag. Mye oppstyr for noe som egentlig er en selvfølge! Eller er det det?
SvarSlettHei og takk. Det er jo en KJEMPESTOR ting å ha barn, få barn, ha ansvar for barn. Stor glede - stor utfordring - ofte krevende og vanskelig. Det mener jeg jo. Men - det er jo også en del av det vanlige livet vårt som foreldre, døgnet rundt, resten av livet. Ikke noe vi bretter opp armene og gjør en innsats med en gang i blant når vi vil. Så jeg mener ikke å underkjenne foreldrerollen - og jeg snakker gjerne mye om barn selv. Men det blir feil om barnet og barndommen skal være min prestasjon som voksen. Barnet er seg selv. Barndommen og familielivet er vårt liv som vi lever sammen og påvirker alle sammen.
SlettHar fulgt deg en stund nå og gleder meg alltid til å lese det du skriver. Du setter så fine ord på tanker, ideer og prioriteringer jeg også deler. Det handler jo først og fremst om å være. Sammen. Fortsett å skrive, jeg setter veldig stor pris på bloggen din.
SvarSlettPrestasjon og prestasjon da. Plutselig ble jeg litt kverulerende på det ordet. For jeg vil jo ikke at ungene mine skal være noen trofébarn, hvis eneste funksjon er å være elsket av meg. Men. Jeg er veldig stolt av dem, og jeg ser det som alle foreldres viktigste oppdrag i livet: Å gjøre ungene rustet til en selvstendig tilværelse. Sånn sett er det en prestasjon. Den største. Også når det går dårlig for barna. Det vil jo alltid være noe av mitt ansvar. Faren og jeg la de første steinene til disse små menneskenes liv. Uansett hva som skjer.
SvarSlettJa - en overskrift alene sier jo ikke så mye. Jeg har jo forsøkt å forklare hva jeg mener i teksten.
Slett- at å ha barn er krevende og utfordrende og givende
- at å ha barn er et stort ansvar - men ikke alltid noe vi styrer og presterer alene som voksne
- og at når en har barn så er det hele tida, det er rett og slett noe av det grunnleggende i livet vårt - det er vanlig, ikke ekstraordinært - selv om det er fantastisk og stort og krevende - så er det også vanlig - og dermed ikke en enkeltstående prestasjon som jeg bretter opp ermene for å ta fatt på og etterpå er "ferdig" med. Det å leve et liv nært sammen med mennesker og ha et stort ansvar er krevende - men det er et liv, ikke en prestasjon.
- livet i en familie er et samspill. Voksne har mest ansvar, alt til å begynne med - gradvis mer fordelt. Men familielivet er ikke min (de voksnes) prestasjon alene.
Så ja - det er en stor oppgave. Den største gave og oppgave jeg har fått. Men det er ikke min prestasjon, - tenker jeg.